Anne Marit Jacobsen

- Jeg har turt å gjøre egne valg på tross av alder

– Jeg har aldri hatt så mange jobbtilbud som etter at jeg ble «skilt» fra Nationaltheatret, sier den allsidige skuespilleren. Etter et langt liv på scenen har Anne Marit Jacobsen turt å gjøre egne valg på tross av alder.

INGEN EVIG UNGDOM: - På en måte har jeg vist at det er rom for både utseendemessig og aldersmessig mangfold, sier skuespiller Anne Marit Jacobsen, og påpeker at man kan ha mye å gi selv om kroppen eldes. Foto: NTB
INGEN EVIG UNGDOM: - På en måte har jeg vist at det er rom for både utseendemessig og aldersmessig mangfold, sier skuespiller Anne Marit Jacobsen, og påpeker at man kan ha mye å gi selv om kroppen eldes. Foto: NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Etter over 50 år i skuespilleryrket, hvorav de fleste som fast ansatt på landets hovedscene, kunne Anne Marit Jacobsen nytt tilværelsen som pensjonist. I stedet har hun vært travlere enn noensinne.

– Det er helt rått hvor mye jeg har jobbet. Men for meg er det fremdeles en gave å kjenne at jeg har noe å gi publikum. Dessuten er det et privilegium å kunne velge tilbud som jeg står 100 prosent inne for. Sceneprosjektene jeg har vært med på å utvikle de siste årene har også hatt utspring i desperasjon – og frykt for kjærlighetssorg etter skilsmissen fra Nationaltheatret. Redselen for å savne kontakten med publikum, og ikke kunne være en formidler, ble en drivkraft, sier den allsidige skuespilleren.

Flere generasjoner har ledd og grått med Anne Marit Jacobsen – i Ibsen, Shakespeare, Tsjekhov og Holberg. Like glitrende kjenner vi henne fra revyer, filmer og humorprogrammer. Som skuespiller, men også som person, er hun allsidig og skifter brått mellom å uttrykke glede og alvor, humor og sårbarhet.

De siste årene har mangfoldigheten blant annet kommet til uttrykk i utvikling av monologer, til stor suksess. Som Mathea, i dramatiseringen av Kjersti Annesdatter Skomvolds «Jo fortere jeg går jo mindre er jeg», formidlet hun sorgen over å ha blitt gammel og redselen for å dø.

I monologen «Morgon og kveld», basert på Jon Fosses roman, fulgte vi henne som hovedperson i livets to viktigste faser, fødsel og død. Også i forestillingen basert på Hans Børlis dikt var eksistensielle temaer som ensomhet, angst og død sentralt. Hun rører publikums hjerter med kolossal varme og formidlingsevne.

- Hvor kommer motivasjonen din fra?

– En del har sammenheng med ønske om å gi noe tilbake. I alderen jeg befinner meg i vet man ikke hvor mange år man har igjen. Prosjektene har også utspring i at jeg elsker tekster som du kan forsvinne inn i, som omhandler hva det vil si å være et menneske – og som setter livet i perspektiv.

Soloforestilling

- Du har også hatt stor suksess med soloforestillingen «Jacobsen, vær så god!». Hva fikk deg til å ta et slikt løft?

– Stykket var en drøm som ble til virkelighet. Det sprang ut av et overmodent ønske i forbindelse med at jeg fylte 70 år, der jeg endelig fikk lov til å være så gæren som jeg egentlig er noen ganger. I forestillingen fikk jeg vise publikum alt som har inspirert meg. Den ga et innblikk i kaosskuffen i karrieren min som skuespiller. Både de rollene jeg har gjort, og de jeg ikke fikk, svarer hun.

I soloshowet fikk publikum blant annet gjensyn med Anne Marits tolkninger av alt fra rare fugler til reke og parodier. Hun fikk også virkeliggjort drømmen om å framføre Peer Gynts monolog «Slott over slott». Takket være tildeling av et tretrinns statlig kunstprosjekt fikk hun midler som dannet grunnlag for hennes gründerprosjekter. I tillegg er hun ikke tapt bak en vogn. Begeistringen for Jon Fosses roman «Morgon og kveld» fikk henne instinktivt til å ringe forfatteren.

– Senere dro jeg for å treffe ham i Bergen. Vi møttes på en liten klein kinarestaurant og fant god tone. Han ga meg senere klarsignal til å dramatisere «Morgon og kveld», som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og kritikerprisen da den utkom – og som regnes som et høydepunkt i hans forfatterskap. Resultatet ble over 100 fulle forestillinger på Amfiscenen på Nationaltheatret. Om noe først tenner meg, er jeg målrettet, sier hun.

UKJENT ARVING: Tatjana Wirbo levde et tilsynelatende stille, nesten usynlig liv i Bergen, og hadde ingen nære pårørende da hun døde, i 2013. Da NRK besøkte graven i forbindelse med research til TV-programmet Ukjent Arving, skulle den etter planen slettes. Programmet avslører at Tatjanas liv hadde vært langt mer dramatisk enn noen kunne forestille seg. Video: NRK Vis mer

Kunstnerblod

Det er ingen tvil om at litteratur og lyrikk er Anne Marits store lidenskap. Da vi møter henne på Frognerseteren i Oslo, ikke langt unna Midtstuen der hun bor, lovpriser hun den islandske forfatteren, Jon Kalman Stefansson. Spesielt hans romantrilogi, som omhandler livet på fiskeriene rundt forrige århundreskifte, og evigaktuelle eksistensielle livsbetingelser.

– Jeg er opptatt av historie. Et tankekors er de erfaringene som mennesker har gjort før – og at vi ikke glemmer dem. Piet Hein beskriver det med patos: «Et liv er en flod som skal rinne i ro for at avsette fruktbart slam».

STJERNESKUDD: Med "Vildanden" på Fjernsynsteateret i 1970 kom Anne Marit Jacobsen for alvor inn i de mange norske hjem - og hjerter. Foto: NTB
STJERNESKUDD: Med "Vildanden" på Fjernsynsteateret i 1970 kom Anne Marit Jacobsen for alvor inn i de mange norske hjem - og hjerter. Foto: NTB Vis mer

Hennes eget liv har så visst båret frukter yrkesmessig. Den røde tråden har vært kjærligheten til teateret, musikk og formidlingskunsten. Sannsynligvis ligger kjærligheten i genene. Anne Marit vokste opp på Lysaker – et «arbeiderstrøk» på Oslos vestkant – med faren Thorbjørn Sigurd Jacobsen som var billedhugger og moren Randi Heide-Steen som var operasanger og skuespiller.

Moren kom fra teaterdynastiet Heide-Steen. Anne Marits tante var revyskuespillerinnen Kari Diesen, skuespiller Harald Heide-Steen senior var hennes onkel og hans sønn, skuespiller og komiker Harald Heide-Steen jr., var Anne Marits fetter.En av morens glansroller var blant annet som Hanna Glavari i «De glade enke» på Nationaltheatret i 1955. 15 år senere debuterte Anne Marit som Hedvig i Ibsens «Vildanden» i Fjernsynsteatret, det ble gjennombruddet.

– Miljøet jeg vokste opp i besto av teatermennesker og kunstnere. Jeg beundret mange av dem, men samtidig fikk jeg tidlig innsikt i at et liv på scenen og kunstneryrket er krevende og utrygt. For å spe på inntektene overtok for eksempel min far et begravelsesbyrå fra min bestefar. Familiefirmaet dannet et trygt grunnlag for mine søstre Kristin, Inger Lise og meg i oppveksten, forteller hun.

Sjelebalsam

Anne Marit ble utdannet på Statens Teaterskole og debuterte på Nationaltheatret i 1969 i stykket «Narren og hans hertug» av Stein Mehren. Hun har alltid hatt interesse av å oppsøke steder og mennesker med kulturelle røtter og særpreg. Blant annet har hun tidligere skrevet en reisehåndbok om sine turer rundt i Europa.

– Jeg elsker å bevege meg til fots. Naturen er min kilde til rekreasjon og helse. Er jeg sliten eller lei meg, tvinger jeg meg ut på en tur. Å være i det grønne virker rensende og livgivende. I hverdagen henter jeg påfyll i Nordmarka, rett utenfor der jeg bor, og har jeg noen dager fri, stikker jeg ofte til fjells. For noen år siden skaffet jeg meg også et sommersted i Sverige. Riktignok har jeg ikke kunnet besøke det slik som før på grunn av pandemien og restriksjoner, men etter at grensene ble åpnet opp igjen har jeg kunnet benytte det flittig, forteller hun.

Anne Marit er et følelsesmenneske – og som skuespiller jobber hun mye med følelser. Naturen er et tilfluktssted der hun kan kontemplere og sortere tankene.

– Man må lete i seg selv for å finne sjelen i en rolle. Det kan være veldig krevende – og å være i naturen virker som en støvsuger for sjelen, sier hun.

Ikke redd for å gå nye veier

Livsstilen som holder henne i balanse har vært en prosess som har pågått over flere tiår. Blant annet har hun lært seg teknikker som bygger opp, styrker og roer ned. Siste halvannet år har hun jobbet med nye oppgaver på scenen, Skjønt korona-situasjonen har medført digitale løsninger og en del avlyste forestillinger – noe som til tider har skapt frustrasjon. Samtidig har hun kunnet feire nye triumfer. Som i fjor sommer med utmerkelsen «Gullstolen» for medvirkning i kortfilmen «The Wonders Beneath the Sea».

– Filmen handler om to kvinners historie og generasjonsmotsetningen mellom dem. Den lar oss utforske hva det innebærer å være et menneske i vår tid. Jeg spiller moren som blir invitert på en undersjøisk restaurant av min datter på 70-årsdagen. Rammeverket er relasjonen mellom mor og datter, og filmen skildrer forholdet mellom individ og samfunn, privilegier og ansvar, tilhørighet og utenforskap.

Aldersstigma

- Du er ikke akkurat preget av stagnasjon. Har du aldri kjent på aldersstigmaet?

– Jeg har kommet i en fase hvor man innser at mye er for sent å gjøre noe med. Men jeg dveler ikke ved vemodet. I stedet gjelder det å gå videre – noe jeg tror jeg er flink til. Når du passerer en viss alder som kvinnelig skuespiller er det unektelig ikke akkurat flust av roller, og i denne fasen er det lett å tenke at du er ferdig. Men jeg tvang meg selv til å tenke at det var godt å være usynlig en stund, gi slipp og la andre blomstre. Samtidig handler det om å stå på og lete etter mulighetene. Jeg tror noe av hemmeligheten ligger i å prøve nye ting og gå nye veier.

LILLI VALENTIN: Anne Marit Jacobsen i sin kanskje mest kjente rolle. Hun spilte Lilli Valentin over 300 ganger på Nationaltheateret fra 1989 til 2001. Foto: NTB
LILLI VALENTIN: Anne Marit Jacobsen i sin kanskje mest kjente rolle. Hun spilte Lilli Valentin over 300 ganger på Nationaltheateret fra 1989 til 2001. Foto: NTB Vis mer

- Hva er kilde til inspirasjon i så måte?

– Først og fremst handler det om at jeg elsker det jeg driver med. Å være en formilder foran publikum genererer energi. Jeg henter også inspirasjon ved å kunne jobbe, kjenne nærhet og samhørighet med yngre mennesker. Livet er dessuten kort. Det er som et blaff, før det er over. Som Jon Fosse beskriver: «Vi har alle angst for det. For det er så ukjent. Men dø skal vi alle». Selv er jeg ikke fullt så redd lenger. Døden er jo like naturlig som å fødes. Begge deler befinner seg på hver sin side av et liv vi kan bruke til det vi vil. For egen del gir det en form for trygghet å tenke på at vi er en del av naturen, som gir og tar tilbake. Livet er en syklus – og blir man først fortrolig med denne tanken er verken liv, aldring eller død avskrekkende, svarer hun.

Like morsom privat

Anne Marit har alltid hegnet om privatlivet. Men de som kjenner henne kan fortelle at hun er like morsom privat som på scenen. Hun er reflektert – og har selvironi. Fremfor alt er hun like mangfoldig som hun er i det profesjonelle. Blant hennes mange sider er det å være farmor en stor glede.

– Det er ikke alle forunt, og jeg er takknemlig for at jeg får oppleve det. Jeg hadde aldri trodd at det skulle kjennes så sterkt. Å se slektstreet leve videre i nye små mennesker er et bilde på livsprosessen og gjør meg ydmyk, sier hun.

- Er du et prestasjonsmenneske?

– Å prestere ligger til yrket som skuespiller. Men jeg har mine kilder til å hente meg inn ved press. Ikke minst lærte jeg mye om dette da jeg var i slutten av 30-årene og opplevde en fysisk og psykisk nedtur. Snuoperasjonen den gang fikk meg til å legge om kostholdet, og jeg begynte å tenke mer helsebevisst. Siden har jeg funnet mange verktøy og fremgangsmåter som jeg vet virker. Blant annet har jeg lært å ta mer hensyn til meg selv. Jeg gir meg selv rom for ro og stillhet. Med årene blir ting også mer gjennomskuelig. Det gjør at jeg ikke bruker krefter på unødvendige ting, men fokuserer på det som er vesentlig og som holder sinnet mykt. Selv om kroppen merker år og alder kan jeg av og til kjenne den samme gløden som da jeg var ung, svarer hun.

Med en viss erfaring i livet vet hun når hun skal holde igjen og trekke seg tilbake – og når hun skal sette inn alt.

– For meg har de siste tiårene vært befriende. Jeg har opplevd å få frie tøyler til å utvikle egne ideer, turt å gjøre egne valg på tross av alder. På en måte har jeg vist at det er rom for både utseendemessig og aldersmessig mangfold. Jeg tror ikke på jakten etter evig ungdom. Selv om kroppen eldes kan man fortsatt ha mye å gi. For meg er selve livsnerven å kunne være et skapende menneske og formidler, avslutter Anne Marit Jacobsen.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.