Få tilgang til våre aller beste artikler på Vi Pluss her, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Veslemøy Vangsnes (54) levde et helt vanlig liv, med mann, to barn og full jobb. Selv om hverdagen var hektisk, men god, hadde hun alltid en slags søken etter noe mer – uten at hun helt skjønte hva det var. Som 41-åring møtte Veslemøy den berømte veggen.

– Jeg har alltid gjort alt jeg kan for andre, men jeg glemte helt meg selv. Nå ble jeg sykmeldt med panikkangst i nesten et år. Begeret var fullt, forteller Veslemøy.

Fra grått til farger

Sliten og tom, lå Veslemøy på sofaen og stirret ut i luften. Hun kjente verken kontakt med seg selv eller andre, og kunne miste ord og glemme de enkleste ting. I stedet for å starte med medisiner, begynte Veslemøy å gå. Fire-fem ganger om dagen travet hun i skog og mark i et forrykende tempo.

– Adrenalinet kjørte på når jeg fikk angstanfall, og da måtte jeg bare ut og gå. Det hjalp for meg, sier hun.

Ved hjelp av en dyktig gestaltterapeut, fikk Veslemøy støtte til å komme ned i kroppen. Hun forsto at hun på mange måter hadde levd på utsiden av seg selv siden hun som barn mistet faren sin. Sammen tok de nå et dypdykk i Veslemøys indre skattkammer, og Veslemøy så at for hver gang smerten hun bar på, ble anerkjent og møtt, vokste det overraskende nok et vell av farger og visdom fram, både innvendig og utvendig: