Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Jeg tror på Nemesis. Flere ganger gjennom livet har jeg opplevd at det stemmer – en skjebnens rettferdige gjengjeldelse, sier Unni Askeland.

Hjemme i villaen på Kløfta, et sveitserhus fra 1888, har Unni sitt univers. Her har hun bodd i nærmere 27 år, gjennom samboerskap og ekteskap, oppdratt fire barn, mottatt venner, familie og barnebarn – og vært et samlingspunkt. Å kalle huset for et eventyr, er nærmest et understatement. Tre etasjer fylt av minner, bilder, malerier, møbler, gjenstander og bøker – sågar et eget bibliotek – alt som har hatt og fremdeles har en betydning for henne gjennom seks tiår på denne jorden.

Rundt omkring henger egne kunstverk, samt av hennes mange kunstnervenner.

– Jeg har spesielt sans for de yngre billedkunstnerne og ser opp til dem. Det skjer mye bra på den unge kunstscenen.

Nær døden-opplevelser: - Det føltes som å komme hjem

Vi Pluss

- Jeg har turt å gjøre egne valg på tross av alder

Selv ser hun seg på sidelinjen av den norske kunsteliten.

– Jeg er uglesett av mange – og føler at enkelte ikke tar meg på alvor. Muligens fordi jeg er så synlig i offentligheten. Prosjektene mine vekker oppsikt – og noen synes kanskje at jeg er litt for mye. Kan hende skyldes det også janteloven.

Anita Hegerland: - Glad jeg er forunt en robust psyke

Gitte (60) sluttet i jobben, solgte huset - og kjøpte bobil

Vi Pluss

Poesi og fantasi

For øvrig er Unni mer inspirert av litteratur og poesi enn av billedkunst. Tidligere har hun uttalt at norsk billedkunst er gørr kjedelig – og selv er hun opptatt av å skape underholdning. Hun er en fargeklatt i så vel offentligheten som i kunstverdenen. Først og fremst gjennom sine kunstneriske prosjekter, ofte utført i en leken, morsom pop-art stil, men også for å by på seg selv. Frimodig og ærlig bruker hun sine egne erfaringer som kvinne fra et liv som kan beskrives som alt annet enn kjedelig.

Av mange betraktes Unni Askeland som en levende legende. En kul dame, en ekte bohemkvinne som er skapt for skandaler, en som kritikere har et elsk- eller hatforhold til. I juni rundet hun 60 – og ble feiret med brask og bram av sin tallrike familie og venneflokk.

– Jeg synes de siste 10 årene har flydd skremmende fort av sted. Men erkjennelsen av å ha blitt eldre er i seg selv ingenting å skjemmes over. Faktisk synes jeg det er gøy og er stolt av alt jeg har mestret gjennom livet. Dessuten føler jeg meg fremdeles ung. Skal jeg være ærlig har jeg det bedre i dag enn for 20 år siden og er mer fornøyd med meg selv.

Heller ikke skammer hun seg over at hun liker å date menn som er langt yngre, gjerne de som er i 30-årene.

– Jeg har vært singel i 10 år, og vedkjenner meg at jeg fremdeles har et begjær. Tinder og andre datingapper gir tilgang til erotiske, flyktige affærer, noen deilige og andre mindre spennende. Min siste store forelskelse endte i en besettelse, og jeg bestemte meg for å kutte fordi jeg kom til et punkt hvor jeg ble redd meg selv. Erfaringer som ikke lenger er forening med der jeg befinner meg i livet – for øvrig et sted jeg liker bedre og bedre – er destruktivt.

På kjøkkenet serverer hun kaffe, og setter seg ned ved kjøkkenbordet som er stappfullt av ting og tang. Bøker, notisblokker, avisutklipp og alskens gjenstander som for eksempel yndlingsparfymen fra Dior og en eksklusiv parfymeflaske fra Bahrain med eksotisk duft. Sistnevnte har hun gitt til barnebarnet Imanuel som bor hos henne. Omgivelsene vitner om sjenerøsitet, overflod, det vakre og det burleske i salig blanding. Slik hun selv fremstår, både som kvinne og kunstner.

- Det var vondt å se at den du var mest knyttet til, sakte mistet kontrollen over sitt eget liv

Familien er viktig

Mest er hun opptatt av å snakke om familien, mammaen på 79 som fremdeles er sprek og tar livet med ro, barna som er ute av rede og klarer seg bra. Og barnebarna.

Ikke minst Imanuel på 12 som har gjort kometkarriere som barnestjerne. Sammen med en kamerat danner han gruppa «Capow 2G» og som nådde hitlistene med låten «34 etasje» – en egenproduksjon og som har hatt flere millioner visninger på TikTok.

– Å bli kjent i offentligheten bryr han seg lite om. Det er så annerledes enn fra da jeg var ung, men jeg digger innstillingen. Synlighet og oppmerksomhet har jo vært en stor del av min virksomhet som kunstner. Men jeg lever ikke rocka hele tiden. Arbeidet og familien er det viktigste – og jeg jobber stadig med nye prosjekter. Dessuten har jeg den daglige omsorgen for Imanuel. Det medfører at jeg står opp 6.30 om morgenen, lager frokost og får han av gårde til skolen, før jeg går i gang med arbeidet. Etter pandemien har jeg jobbet mye hjemmefra, og det har gitt større ro og konsentrasjon, forteller hun.

Svein Olav var gutten ingen visste om

Ukjent arving: Besøker fortsatt gravene til de som døde alene

Diktsamling

- For litt siden debuterte du også med en diktsamling. Hva var inspirasjonen til den?

– Helt siden jeg var i begynnelsen av 20-årene har jeg hatt lyst til å skrive, og jeg har forsøkt meg litt med dikt og noveller – uten tanke på utgivelse. Min venn Ari sa alltid at jeg måtte skrive og at han skulle være den første til å lese det. Slik ble det ikke. Men noen måneder etter at han gikk bort bestemte jeg meg for å gjøre alvor av det – og dro til Svolvær og Kabelvåg, der det hele begynte. Jeg fikk låne en leilighet av en bekjent, og senere et lite hus – og ble der en hel måned. I begynnelsen gikk det tregt, og jeg var i ferd med å gi opp hele prosjektet. Men etter besøk av noen venner, som rett og slett mente at jeg bare måtte skrive som Unni, løsnet det. Diktene oppsummerer erfaringer fra mitt eget liv, på godt og vondt. Mange av diktene vil nok betraktes som grove, banalt patetiske og vel så det. Men de er ærlige. Jeg er ikke forfatter, men disse opplevelsene kunne jeg ikke male.

Boken er utgitt på eget forlag og hvert eksemplar inkluderer tegninger, som alle er forskjellige. Opplaget på 200 eksemplarer er snart solgt ut, og dekker heldigvis trykkeutgiftene.

- Jeg kunne godt tenke meg å skrive mer, først og fremst noveller. Men akkurat nå jobber jeg med en serie bilder fra Svolvær, som har første prioritet.

Siden slutten av 1990-tallet har Unni vakt oppsikt med sine kontroversielle kunstprosjekter. Eksemplene er utallige. En flom av ideer og fantasi, og ikke minst skaperglede, virker nærmest til å være utømmelig.

– Jeg har ikke akkurat kjedet meg. Helt fra jeg var barn har jeg hatt min egen verden. Jeg husker at jeg som fireåring pleide å leke med glassfigurer på loftet hjemme i Bergen, som jeg lagde mine egne fantasihistorier med. Som eldst i en søskenflokk på fire ble jeg tidlig selvstendig. Etter hvert flyttet vi til Jessheim. Skoleflink og sporty til tross, da jeg var 16 år bestemte jeg meg for å bli kunstner. Da kunne jeg sitte timevis å tegne, uten å fornemme tiden, som i en rus, og skjønte at det ikke kunne bli noe annet. Etter videregående begynte jeg på kunstskole i Kabelvåg. Men møte med kjærligheten skulle gjøre veien videre kronglet, sier hun.

Sexsymbolets vanskelige år: - Alt jeg vil er å dø

Vi Pluss

- Pappa følte at han bare var en byrde

Kjærligheten

Like før, bare 18 år gammel, møtte hun den amerikanske musikeren Eric Anderson på en festival på Jessheim. Det var kjærlighet ved første blikk. Da konserten var over, ga han henne en rose og sa «I’ll be back for you». Men før det skjedde, mens hun gikk på kunstskolen, ble Unni gravid med en annen mann. Enden på visen var at Eric, som var gift i USA, skilte seg og kom tilbake til Unni, som i mellomtiden hadde fått datteren Oda. Hun var da 21 år.

De neste årene fikk hun og Eric tre barn på rappen, blant annet tvillinger, og da hun var 28 var hun blitt firebarnsmor. Forholdet til den amerikanske rockemusikeren skulle vare i 15 år – mange av dem fantastiske. I perioder da han jobbet i USA og Unni var på besøk ble hun kjent med hans musikervenner og kolleger, blant andre folk som Bob Dylan, Joni Mitchell, Lou Reed og Leonard Cohen.

«Der ingen skulle tru»-stjernene: Avslører nye liv

Vi Pluss

Møttes igjen 43 år etter ungdomsskolen: - Det sa bare klikk

Morsrollen

Samtidig var hun mye alene med barna hjemme i Norge, og morsrollen tok hun på alvor og fulgte dem opp med skolearbeid og fritidssysler. Takket være at hun hadde krefter som ti ville hester og var ung og sterk, og med hjelp av husmorvikarer og familie, gikk det rundt, forteller hun og betegner årene som utviklende. Barna så hun langt fra som hindringer for kunstnerkarrieren. Snarere en berikelse. I 12 år drev hun til og med egen kunstskole på Jessheim.

Da forholdet til barnas far begynte å skrante, kom en ny mann inn i livet hennes, den 14 år yngre kunstneren Sverre Koren Bjertnæs. De skulle også få 15 år sammen.

– I starten var vi bare venner og samarbeidspartnere. Sverre kom rett fra Nerdrum-akademiet og malte figurativt og barokt. Vi ble kjent fordi han ville male barna mine. Vi hadde mange fine år med samtaler og samarbeid. Etter hvert flyttet han inn hos meg og vi giftet oss. Ekteskapet varte i seks år – til en dag han bare gikk ut av døren og forsvant. Han hadde forelsket seg i en venninne av min yngste datter som var 21 år. Og jeg var blitt femti.

- Det må ha vært et hardt slag. Hvordan taklet du bruddet?

– Jeg kanaliserte sorgen og smerten i kunstprosjekter. Store livshendelser er understrøm i mye av arbeidet mitt, svarer hun og forteller at de to i dag er venner, men at hun savner samtalene de hadde.

Skjønt litt sårhet er likevel å spore i at eksmannen i dag virker til å forbigå de 15 årene i bøker og intervjuer. Like før bruddet mistet hun også sin far, som døde bare 67 år gammel, og som hun hadde et nært forhold til. Også dette tapet ble grunnlag for en serie bilder. Hun fotograferte faren død i kisten og tegnet over med kullstift, bilder som hun senere stilte ut og fikk gode kritikker for. Ganske annerledes var reaksjonene i 2008 da daværende direktør av Nasjonalmuseet, Allis Helleland, kjøpte inn fire store malerier, filmruller og en video av henne for 650.000 kroner, mot innkjøpskomiteens anbefaling. Det ble et rabalder.

Heller ikke har det vært lett å miste nære venner, blant annet hennes venn gjennom 30 år, Ari Behn, som hun har samarbeidet mye med. Rockemusikeren Hank von Helvete, som døde i fjor, var også en nær venn av Unni.

Flytte utenlands? Pass på trygde- og skattefellene

Vi Pluss

Porno: - Skammen over at det pirrer sitter dypt

En drivkraft

- Du har ikke akkurat levd et liv som kan kalles tradisjonelt. Hvor henter du styrken din fra?

– Jeg er nok født ganske sterk, men samtidig følsom. Hadde jeg ikke kunnet bruke erfaringene i kunstprosjekter vet jeg ikke om jeg hadde taklet alt like bra. Jeg har alltid levd sterkt, det er slik jeg er. Jeg er litt som kjerringa mot strømmen. Jeg gir ikke opp, og stopper ikke. Livet vi lever, det vi har her og nå, er et paradis det er verdt å ta vare på.

- Hva tenker du om livet videre?

– For det første har jeg en drivkraft i meg til å skape – og jeg er heldig som kan leve av kunsten, det som jeg elsker. Men jeg legger ikke skjul på at det kan være tøft iblant. Noe av det viktigste for meg er å kunne ha råd til å beholde huset mitt – og selvfølgelig helsen. Jeg er bekymret for at det skal kunne skje noe fatalt, fordi jeg har barn og barnebarn som trenger meg ennå. For et par år siden ble jeg påkjørt av en bil på en sykkeltur. Jeg endte forslått, men jeg hadde råflaks. Ulykken har satt spor. Vissheten om at alt kan være over på et blunk har gitt perspektiver på hvor sårbart livet er.

- Hva med kjærligheten?

– Kjærligheten er en av grunnpilarene i livet, og også i kunsten, på linje med livet og døden. For egen del har jeg funnet kjærlighetens metadon: Kunst og familie, sier Unni.