Anne taler i begravelser:

- Jeg er ikke redd for sterke følelser

De fleste av oss forsøker å unngå døden så godt vi kan gjennom livet. Anne Østgaard, derimot, har valgt å oppsøke den: Som gravferdstaler ved andres død opplever hun at eget liv blir mer meningsfylt.

GRAVFERDSTALER: Anne Østgaard er forfatter, skribent og gravferdstaler for Human Etisk Forbund. - Jeg har nok noen livserfaringer som gjør at jeg kan møte mennesker i sorg og krise på en empatisk måte, sier hun. Foto: Marit O. Bromark
GRAVFERDSTALER: Anne Østgaard er forfatter, skribent og gravferdstaler for Human Etisk Forbund. - Jeg har nok noen livserfaringer som gjør at jeg kan møte mennesker i sorg og krise på en empatisk måte, sier hun. Foto: Marit O. Bromark Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Hva sier man i bisettelsen til en som har valgt frivillig, assistert dødshjelp? Hvilke ord passer i en gravferd der de nærmeste pårørende ikke bare har akseptert og respektert dette valget, men også vært lojale mot det, og latt det skje? Finnes det ord nok i språket vårt til å si noe om tapet av en ektefelle, en forelder, når de som har mistet ikke bare visste om, men også har forberedt, bistått og støttet, det som skulle skje? Er det mulig å finne ord til trøst?

Anne Østgaards oppgave er å forsøke. Som autorisert gravferdstaler for Human Etisk Forbund får hun døden og alt den kan innebære tett innpå seg. Og ingen oppdrag har gjort like sterkt inntrykk som gravferden til en person som hadde valgt frivillig, assistert dødshjelp i utlandet. Et tilbud som ikke finnes i Norge: Såkalt autanasi er forbudt her.

- Vedkommende hadde en alvorlig, uhelbredelig sykdom, og ville dø uten å miste seg selv eller bli pleietrengende. Jeg synes det var et veldig modig valg. Og jeg beundrer de nærmeste, som respekterte det tunge valget og bidro til å gjøre det mulig. Jeg ble innviet i en vakker og utrolig sterk og sår kjærlighetshistorie, som jeg alltid vil bære med meg, sier hun, og legger til at hun savner en mer nyansert og human debatt rundt denne tematikken her til lands.

Sterke menneskemøter

Anne Østgaard er egentlig kommunikasjonsarbeider, forfatter og skribent, og har jobbet mange år i forlagsbransjen. Jobben som gravferdstaler er frivillig arbeid hun gjør ved siden av annen jobb.

- Det er en veldig krevende oppgave, men samtidig utrolig givende. Jeg hadde tenkt på det en stund før jeg tok kontakt med Human-Etisk Forbund som søkte etter nye talere. Etter en grundig vurdering av personlig egnethet fra forbundets side, gjennomførte jeg flere obligatoriske kurs, og var oppe til eksamen. Jeg besto! smiler hun.

Som gravferdstaler har hun på mange måter samme funksjon som presten i en kirkelig begravelse. Hun skal lytte, gi råd og avlaste i en krevende situasjon. Og hun skal beskrive avdøde og avdødes liv i en minnetale - i tillegg til å lede seremonien. Gode samtaler med de etterlatte om den døde, hvordan han eller hun var som menneske, og om selve seremoniprogrammet, er en forutsetning for en meningsfylt og verdig seremoni, forklarer hun.

- Det har vært mange sterke møter med fremmede mennesker, som jeg brått har kommet veldig tett på i en sårbar og spesiell situasjon. Disse samtalene er noe av det mest givende og interessante med dette arbeidet, og som gjør at det oppleves veldig meningsfylt. Vi kan snakke om ting som verken de eller jeg kanskje har snakket med våre nærmeste venner om.

- Ikke min sorg

Dette er neppe en oppgave for alle: Å ha andres sorg og livskriser så tett på krever sin kvinne. Men Anne Østgaard har vært ute noen vinternetter før, som hun sier. Hun vokste opp med en far hun beskriver som en «helsefarlig» mann, og hun har en psykisk syk bror hun har vært nærmeste pårørende og verge for i mange år. Hennes yngste sønn var bare 20 år gammel da han ble utsatt for en alvorlig ulykke som gjorde ham lam fra livet og ned. Hun har opplevd stor sorg.

- Jeg mener jeg har noen egenskaper og livserfaringer som gjør at jeg naturlig møter mennesker i sorg og krise på en empatisk måte. Jeg er ikke redd for sterke følelser, jeg både tåler og kan romme dem. Og hvis noen av mine dyrekjøpte livserfaringer på et vis kan komme andre til gode, gir det en slags mening, sier hun, og fortsetter:

- Samtidig er jeg veldig bevisst på at pårørendes sorg ikke er min sorg. Jeg kan vise medfølelse og sympati, men samtidig holde en nødvendig distanse, sier hun.

Rom for humor

Er den avdøde gammel og mett av dage, er de pårørende mer preget av vemod enn sorg. Da blir oppdraget naturlig nok lettere, og veldig annerledes enn når noen dør tidlig i livet - før verken avdøde eller etterlatte var klare for det. Om avdøde kanskje etterlater seg små barn, da snakker vi om tung og brutal sorg, forteller Anne.

- Jeg har så langt sluppet å møte pårørende som har mistet et barn. Det er en ufattelig tragedie for de som rammes, og man blir ganske hjelpeløs som medmenneske. Jeg har heller ikke opplevd tilfeller der det har vært store familiekonflikter eller brudd, men det har vært tilfeller der motsetninger mellom slektninger etter tidligere arveoppgjør har gjort at enkelte temaer i minnetalen måtte utgå, sier hun.

Det er ikke bare enkelt å skulle beskrive en person man aldri har møtt, og oppsummere et helt liv i en tale på noen få minutter. Anne har stor fordel av å være forfatter og skribent, men søker ofte hjelp i litteraturen.

- Et fint sitat, et vers fra et dikt kan uttrykke mye man selv ikke finner ord for, forteller hun.

Anne har imidlertid savnet en samling med dikt om døden, derfor har hun selv gitt ut boka «Dødsdikt», der hun har samlet poetiske tekster om døden fra en rekke av våre største forfattere. Noen av dem er triste, noen er absurde, burleske, dystre og groteske, mens andre er sorgmuntre, humoristiske eller beint frem morsomme.

Men kan man bruke humor i en begravelse?

- Ja, det synes jeg det er rom for. Men det kommer selvsagt an på situasjonen. Kommer det fram at avdøde var morsom, humoristisk eller munnrapp, ber jeg gjerne om et muntert og karakteristisk sitat, eller en god historie som jeg kan bruke i talen. Det føles ofte både lettende og godt for pårørende og andre fremmøtte å kunne humre litt og nikke gjenkjennende og si at ja, akkurat sånn var han.

Betatt av den avdøde

Det er en underlig opplevelse, innrømmer hun, å på kort tid bli kjent med et menneske hun aldri har møtt og aldri kommer til å møte. For hun føler ofte at hun kommer nær - ikke bare de etterlatte, men også avdøde selv.

- Jeg husker jeg en gang tenkte at «henne hadde jeg likt å møte», og ved ett tilfelle ble jeg nesten litt betatt av den avdøde. En storsjarmør! Slik ble han beskrevet av sine nærmeste. Jeg forsto hvorfor han hadde vært en kvinnebedårer, forteller Anne og ler.

Å være gravferdstaler er og skal være en krevende jobb som krever respekt for både avdøde og etterlatte. For Anne er det viktig at gravferden, seremonien og den formelle avskjeden, blir så «riktig» som mulig. At det blir en dag de pårørende kan huske som et fint minne, tross alt.

- Selv om dagen er vond, kan seremonien føles god. Jeg mener det også er lurt å ha en minnestund etterpå. Da er ofte stemningen lettere, man kan dele glade minner om den avdøde og det er rom for å vise medfølelse og trøste hverandre, sier hun.

- Snakk om døden

De fleste av oss har hørt det: Memento mori. Husk at du skal dø. Men vi glemmer det likevel, dagene går mens vi jobber, ser på tv og spiser godteri, og døden er et annet sted, noe som ikke angår oss.

- Snakker vi for lite om døden i dagens samfunn?

- Ja. Døden er blitt veldig profesjonalisert i vår tid. De fleste dør på sykehus og sykehjem, og helsepersonell tar seg av det hele. Tidligere var døden en mer naturlig og tilstedeværende del av livet. Bestemoren min fortalte at hun var ni år da pappaen hennes døde. Han lå i åpen kiste hjemme i tre døgn, og familien - de var syv søsken - tente lys ved kisten morgen og kveld. Den gangen var det helt naturlig at også barna var med. Naboer, slekt og venner var også innom.

Programlederne Stian «Staysman» Thorbjørnsen og Ole Rune Hætta drar til Neiden i Finnmark, hvor det sies at folk har hatt uforklarlige opplevelser. Er det lurt av dem å dra dit? Vis mer

Vi er blitt mer redde for det triste og ubehagelige, mener Anne. Det ubegripelige, som døden på mange vis er, har ikke bare blitt vanskeligere å håndtere, men skremmer oss mer enn før.

- Det er mye ved døden vi ikke forstår. Evighetsperspektivet, det at døden er endelig og mennesker blir borte for alltid, er vanskelig å fatte, både for barn og voksne. Men jeg tror det er bra for oss om vi klarer å snakke mer, bedre og friere om døden. Også med barn. Og tørre å erkjenne at vi alle skal dø en dag. Tekstene i min antologi «Dødsdikt» er tenkt som en håndsrekning i så måte.

Annes erfaring er at de som har snakket med den døende, når dette har vært mulig, og fått tatt avskjed på en god måte, har det bedre i sin sorg enn de som ikke våget.

- Det handler kanskje om at man vil skåne den syke, eller kjemper mot sin egen frykt, men det gjør det ofte bare vondere. Å kunne dele følelser og tanker om døden, og ta avskjed i trygghet og fred, kan gjøre godt både for den som skal dø og for de som skal leve videre. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi lever mens vi gjør det. Her og nå. Plutselig er det for sent, avslutter hun.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.