Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Hva sier man i bisettelsen til en som har valgt frivillig, assistert dødshjelp? Hvilke ord passer i en gravferd der de nærmeste pårørende ikke bare har akseptert og respektert dette valget, men også vært lojale mot det, og latt det skje? Finnes det ord nok i språket vårt til å si noe om tapet av en ektefelle, en forelder, når de som har mistet ikke bare visste om, men også har forberedt, bistått og støttet, det som skulle skje? Er det mulig å finne ord til trøst?

Anne Østgaards oppgave er å forsøke. Som autorisert gravferdstaler for Human Etisk Forbund får hun døden og alt den kan innebære tett innpå seg. Og ingen oppdrag har gjort like sterkt inntrykk som gravferden til en person som hadde valgt frivillig, assistert dødshjelp i utlandet. Et tilbud som ikke finnes i Norge: Såkalt autanasi er forbudt her.

- Vedkommende hadde en alvorlig, uhelbredelig sykdom, og ville dø uten å miste seg selv eller bli pleietrengende. Jeg synes det var et veldig modig valg. Og jeg beundrer de nærmeste, som respekterte det tunge valget og bidro til å gjøre det mulig. Jeg ble innviet i en vakker og utrolig sterk og sår kjærlighetshistorie, som jeg alltid vil bære med meg, sier hun, og legger til at hun savner en mer nyansert og human debatt rundt denne tematikken her til lands.