Flyttet 1600 km – og fant hjem:

– Jeg ble bergtatt av naturen her

Det som skulle være ett år i Lofoten for Kari (71), er blitt 13 år, en flom av kreativitet og et helt eget senter.
– Her i stillheten må du tåle å være med deg selv, sier hun.

UNNTAKSÅRET BLE PERMANENT: Foran Kari Elzingas hjem i Lofoten står en bukett fargeblyanter. – De symboliserer at vi alle kan uttrykke oss på hver vår unike måte, sier Kari, som selv har begynt å blomstre nettopp her. Det ene året hun skulle bo her, er nå blitt til 13, og hun har ingen planer om å flytte.
UNNTAKSÅRET BLE PERMANENT: Foran Kari Elzingas hjem i Lofoten står en bukett fargeblyanter. – De symboliserer at vi alle kan uttrykke oss på hver vår unike måte, sier Kari, som selv har begynt å blomstre nettopp her. Det ene året hun skulle bo her, er nå blitt til 13, og hun har ingen planer om å flytte. Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Stedet var Laukvik i Lofoten, og året var 2008. Kari Elzinga hadde akkurat tatt steget og flyttet fra sør til nord i dette langstrakte landet. Det skulle bare være ett år, for jobben i Arendal og de nære og kjære sørpå skulle hun så klart tilbake til.

Lite visste Kari at da året var omme, kunne ikke ti ville hester få henne til å flytte fra Laukvik. 13 år senere er hun der fortsatt.

Det var besøkene i Nord-Norge hos venninnen Vibeke, som for øvrig bor rett over veien, som gjorde at Kari ble kjent med naturen i Lofoten.

– Jeg ble så tiltrukket av naturen her at det ble vanskeligere og vanskeligere å reise herfra. Jeg var rett og slett bergtatt og ville bare oppleve mer, forteller Kari mens det knitrer i ovnen på kjøkkenet.

Da Vibeke kjøpte seg hus i Laukvik, begynte også Kari å drømme. Ikke lenge etter, viste det seg at en av naboene i Laukvik sa til Vibeke at «ho venninna di, kanskje ho vil kjøpe mitt hus». Kort tid før Kari tok turen nordover for å ta huset nærmere i ettersyn, hadde hun en drøm:

– En sum vistes for øynene mine. Da jeg kom opp for å kikke på huset, viste seg at det var taksten på huset, sier Kari og ler.

Dette var Karis mulighet, og før hun visste ordet av det, hadde hun solgt det altfor store huset på Sørlandet, tatt permisjon fra jobben og flyttet til Laukvik.

– Jeg tenkte at jeg kunne sette i stand huset her og selge det etter et år, sier hun.

Knips, så var året omme. Og Kari, hun kunne jo ikke dra nå!

BEGYNNELSEN: Da Kari flyttet til Laukvika i 2008, begynte en stor oppussingsperiode. I tillegg til å renovere huset, ble det som før bare var en garasje etter hvert et helt eget senter. – Alt gikk egentlig veldig fort, sier Kari.
BEGYNNELSEN: Da Kari flyttet til Laukvika i 2008, begynte en stor oppussingsperiode. I tillegg til å renovere huset, ble det som før bare var en garasje etter hvert et helt eget senter. – Alt gikk egentlig veldig fort, sier Kari. Vis mer

Eget senter

Slik gikk det til at Kari sa opp jobben sørpå og hoppet like inn i sitt nye liv. Med Vibekes nyvunne overnattingstilbud like over veien, begynte ideen om «Karisenteret» snart å ta form. Gjennom 40 år som musikk- og spesialpedagog i kulturskole, barnehager og skoler har det alltid vært i Karis fokus å bedre både sin egen og andres livs-kvalitet, på det fysiske, mentale og emosjonelle plan.

– I løpet av et og et halvt år fikk jeg ikke bare satt i stand huset, men steg for steg ble også den gamle garasjen bak huset forvandlet til et sted hvor jeg kunne tilby kurs og individuelle behandlinger. Alt gikk så fort, forteller Kari, og viser vei inn på senteret sitt.

Et rom fylt av lys og ro åpnes opp. Her har hun undervist i yoga, veiledet små og store, gitt behandlinger og fått utfolde seg i sin kreativitet. På flere av veggene henger vakre malerier Kari har malt selv, og på gulvet står en treboks, som gir deg mulighet til å tegne i sand på en glassplate, før du kan viske det ut igjen. Forgjengelig, som livet selv.

Det siste halvannet året har det imidlertid vært stille her på senteret, men nå når landet har åpnet og mørketiden er på vei, gleder Kari seg til å begynne så smått igjen. Likevel, det var ikke alltid gitt at Kari skulle være den som støttet andre i dype, indre prosesser. Veien dit har ikke bare vært enkel.

Møte egne hull

I mange år hadde Kari nemlig satt sine egne behov på vent. Dette ble ekstra tydelig for henne da hun for noen år siden begynte på kurs i ikkevoldskommunikasjon, der det å utforske egne behov var ett av hovedtemaene. Det tok ikke lang tid før Kari forsto at her var det noe som skurret i henne.

– Det var så mye lettere å se hva andre trengte. Det hadde jo vært jobben min i alle år som musikk- og spesialpedagog. Ikkevoldskommunikasjon ble den viktige biten som skulle på plass, sier Kari, som i tillegg hadde videreutdannet seg innen kinesiologi/NeuroTraining, psykoterapi, kunstterapi og MediYoga siden 2000.

Med alt dette i ryggsekken, var Kari nå altså klar for å starte sitt eget senter i Laukvik. Det har hun ikke angret på.

– Hadde jeg ikke selv våget å møte mine egne smertepunkter, mine egne «hull», ville jeg nok aldri kunnet møte det i andre, sier Kari, som fram til hun ble pensjonist i 2018 fortsatte å jobbe som spesial-pedagog i kommunen.

Å tåle seg selv

Gjennom stillheten og en god dose alenetid gjennom disse 13 årene i den lille bygda, der lyset stadig skifter og de gamle fjellene runger, har Kari bare fortsatt å møte seg selv. Takket være erfaringen med stillhet og meditasjon i videreutdanningene sine, var hun godt rustet.

– På grunn av stillheten og roen her, er du nødt til å tåle deg selv. Hvis du ikke klarer å være i det, er ikke dette stedet for deg. For meg har det gitt meg muligheten til å blomstre ut noe annet, sier Kari og retter en stor takk til naturen i Laukvik for kreativiteten som begynte å fosse enda sterkere gjennom henne etter at hun flyttet dit.

At hun har blomstret ut «noe annet», er lett å se når man er på besøk hos Kari. Store fargeblyanter møter deg ved innkjørselen, lyktestolpen er malt med blomster og sommerfugler – og fargede stolper i rødt, gult og grønt følger deg opp til det turkise huset. Og la oss ikke glemme den store mandalaen, som Kari selv har laget av vakre steiner, der den ligger som et kompass på ­gressplenen foran huset.

– Med blyantene ville jeg symbolisere at vi alle har vårt eget uttrykk. Lyktestolpen symboliserer omsorg og transformasjon, og kompasset gir oss retningen i livet, forteller Kari.

INDRE KOMPASS: Kompasset i stein utenfor Karis turkise hus skal minne henne, og oss, på å følge vårt eget, indre kompass. At det var Laukvika i Lofoten som skulle bli hennes hjem var så visst ingen plan for Kari – før hun plutselig havnet her. – Det kjennes alltid godt å komme tilbake hit når jeg har vært på reise, sier hun.
INDRE KOMPASS: Kompasset i stein utenfor Karis turkise hus skal minne henne, og oss, på å følge vårt eget, indre kompass. At det var Laukvika i Lofoten som skulle bli hennes hjem var så visst ingen plan for Kari – før hun plutselig havnet her. – Det kjennes alltid godt å komme tilbake hit når jeg har vært på reise, sier hun. Vis mer

Snakke med naturen

Med retning i livet og transformasjon på tapetet, er det enda en ting Kari har lært av den kraftfulle naturen i nord.

– Hvis vi tør å tenke tanken om at vi henger sammen med universet og jorda, kan det å være i naturen åpne for forståelsen av at jorda «snakker» til oss. Min tid her i nord har gitt meg innsikter i dette, sier Kari, og fortsetter:

– Med vår travle livsstil, har vi også fjernet oss fra å kunne lytte til jordas budskap. Å leve i denne sterke naturen her i Laukvik, har gjort at jeg virkelig kan forstå hvilken ressurs den er for oss alle på alle plan.

Kari er derfor uendelig takknemlig for at foreldrene hennes tok henne med ut på tur i tidlig alder, slik at hun alltid siden har lengtet ut.

– Det er her i naturen jeg har funnet roen, freden og gleden inni og rundt meg i alle mine gjøremål, sier Kari.

TEGNE I SAND: På Karis eget senter kan man tegne i sanden, for så å viske det ut igjen. Forgjengelig, som livet selv.
TEGNE I SAND: På Karis eget senter kan man tegne i sanden, for så å viske det ut igjen. Forgjengelig, som livet selv. Vis mer

Magisk mørketid

Når vinteren nærmer seg med stormskritt, går Kari mørketiden i møte. Mang en gang har hun undret på om hun egentlig orker det – enda en gang. De lange, mørke dagene, knapt med lys og tid i ensomhet. Og hun som egentlig er et sommerbarn …

– Selv om jeg kan kvie meg for mørketiden, har den likevel masse magisk lys med seg. Den er også en fantastisk tid som gjør at jeg naturlig går innover i meg selv. Etter at jeg ble pensjonist, har jeg fått mulighet til å finne en helt annen kreativitet som jeg kan utfolde meg i gjennom den mørkeste tida, forteller Kari.

I fjor vinter, for eksempel, malte hun hver eneste dag sammen med en nabo. Det er nemlig ikke slik at Kari bare har sittet alene i denne bygda. Langt derifra. Tidlig fant hun et gyllent knippe venner, i tillegg til venninnen Vibeke, som hun både skaper og deler med.

– I tillegg er folk i bygda svært åpne, imøtekommende og villige til å hjelpe dersom man spør om hjelp, sier hun.

Så Kari møter mørketida med åpne armer, varme gensere og tykke ullsokker. Og vær du sikker på at nordlyset vil danse over Kari og bygda hennes gang på gang gjennom vinteren – og med det minne oss om å fortsette å skinne i vårt lys – uansett hvor mørkt det enn måtte være.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.