- I stedet for å skyve julen ifra meg har jeg klart å ta den imot på en ny måte

KOMMENTAR: Nå går vi inn i en tid med mye følelser, spesielt for oss som har en sorg å bære på, skriver Torill Eikevik, som mistet datteren Ida til kreft for tre år siden.

For tre år siden døde Torills datter Ida av kreft. Den første julen uten Ida handlet det bare om å eksistere. Foto: Privat
For tre år siden døde Torills datter Ida av kreft. Den første julen uten Ida handlet det bare om å eksistere. Foto: Privat Vis mer
Publisert

Dette er en kommentar skrevet av en ekstern bidragsyter.

Det er tre år siden Ida døde, 26 år gammel, 1.11.18.

Det er straks fire år siden hun var hos gynokologen som fant den store svulsten på livmoren hennes.

Datoen var 18.12.17. Det var den dagen livet forandret seg.

Julaften det året ble tung fordi vi fryktet og bar på en stor uro om at dette ville bli vår siste jul sammen.

Det føles fortsatt ikke som det er lenge siden samtidig som det føles som en evighet. Disse årene har på en måte blitt borte i en slags ball/masse/greie av dager, timer og år som har dreid seg om å komme seg videre, bearbeide, godta forandringen og å lære oss å leve med at Ida aldri kommer tilbake.

22.12 fylte Ida 26 år, det ble hennes siste bursdag. I år skulle hun fylt 30.

Torill med barna Ida og Eirik den siste julen sammen med Ida. Foto: Privat
Torill med barna Ida og Eirik den siste julen sammen med Ida. Foto: Privat Vis mer

Den første julen etter at Ida døde husker jeg knapt.

At jeg klarte pynte, ordne med gaver og arrangere bursdagen vår, som hvert år tidligere skjønner jeg ikke. Alt gikk på autopilot. Jeg drev på som i en slags transe.

Det har vært fast tradisjon siden Ida ble født at vi feiret bursdagene våre sammen en av de siste helgene før jul siden jeg har bursdag 13.12.

Som før følte jeg at vi måtte feire slik vi alltid hadde gjort. Jeg hadde ikke lyst. Jeg så ingen mening i noe. Det ble en slags tvang, alt skulle være som før, uten at noe var som før. På julaften tenkte jeg mest på Eirik, lillebror. Hans første jul i livet uten Ida. Han var med sin og Idas pappa denne julen.

Den første julen og den tiden der er «borte» på en måte. Det var bare om å gjøre å eksistere. Slik var det faktisk de første årene.

Julen året etter ville jeg ikke pynte, ville ikke kjøpe gaver, synes gaver bare var tull. Jeg tvang meg selv til å prøve føle noe. For å stenge ute følelser kan også være en greie jeg har holdt på med. Å distansere seg hele tiden førte etterhvert bare til masse uro og en klump inni meg som vokste seg større og større. Jeg måtte vekke meg selv litt, prøve gjøre meg selv godt selv om jeg egentlig følte det ikke var noen vits. Egenomsorg fikk jeg høre, fra min gode psykomotoriske behandler.

Jeg begynte å bruke sansene. Tok fram litt og litt pynt, med de tingene som framkalte gode minner. Om jeg kom til å gråte litt var det bare et pluss. Følelser trenger å bli satt fri. Engelen fra Ida, Eiriks nisser, kjøpt i julegave til mamma. Julepynten fra dagene ungene var små.

Jeg pyntet på fat og gjorde gløgg i de søte små julekoppene fra Ida, luktet på kanel og nellik. Spiste klementiner og pepperkaker. Tente lys og hadde høytlesning hver morgen for Frank og meg fra Snøsøsteren. Gikk turer ute på kvelden. Ingen kunne se meg. Jeg kunne gå å se på alle julelysene i nabolaget, gråte litt å være usynlig. Det var vakkert, det var vondt. Tenkte tilbake på tiden da vi selv bodde som en lykkelig familie.

Desembermåneden hos oss var et puslespill. Å klare å lure inn familiebursdag, barnebursdag i tillegg til avslutninger her og der før jul var ikke alltid like lett.

Jeg husker en av de siste barnebursdagene Ida hadde, som vanlig siste uka før jul. Jentene hadde hatt lek med aviser på gulvet de skulle stå på to og to. De var vel cirka 20 stk i alt. Etterpå var parketten full av trykksverte. Det var et sabla slit å få vaska det vekk igjen, men jeg husker jeg tenkte: Dette kommer jeg også til å savne en dag, denne stria.

To dager før Ida døde. Jeg lå på sofaen inne på rommet «vårt» på Ahus. Jeg prøvde å hvile litt, jeg var så sliten. Ida lå i senga rett ved siden av meg å sov. Plutselig begynte det å snø. Jeg lå der og kikket opp mot himmelen og minnene om vår første julaften kom sterkt tilbake. Ida var to dager gammel, vi var på Gjøvik sykehus. Jeg hørte de andre små ligge å gråte der de lå på rommet sammen med alle de andre nyfødte babyene. De andre mødrene hadde reist hjem på juleperm for kvelden. Når vi lå der i senga føltes det som om det bare var meg og Ida i hele verden, vi var ett og jeg var så lykkelig. Det var julaften og ute så jeg snøen lavet ned … det var en underlig følelse.

To sterke følelsesøyeblikk til de ytterste ytterpunkter.

Og slik er det jo og med julen. Det er så mange følelser og minner.

Jeg har og er veldig opptatt av sanser.

Jeg føler alt så mye sterkere. Mange ting har blitt mer uvesentlig, mens andre ting har blitt mer tydelig.

Jeg har etterhvert blitt mer bevisst på det som er godt for meg. Og jeg har blitt bevisst på hva som gir meg dårlige følelser. Det prøver jeg skygge unna.

Jeg liker å pynte å gjøre det koselig rundt meg. Heldigvis, det har reddet meg mang en gang. For oppi kaoset som ofte har vært inne i meg har jeg stort sett klart holde på interessen for det å ha det trivelig rundt meg. Det er på en måte det eneste jeg til tider har klart holde kontroll på.

Men, tiden vi er inne i nå framkaller sterke minner for de fleste. Engelen Ida laget på skolen, de små nissene Eirik alltid kjøpte i julegave til mamma’n sin. Pepperkakepynting som var Idas store jobb før bursdagen, fylt med massevis av nonstop og melis. Tre nøtter til askepott som selvfølgelig var noe Ida alltid måtte få med seg.

Den nydelige, røde julekjolen til Ida som hun brukte sin siste jul. Den må jeg henge fram på speilet.

Gråter litt. Spiller julemusikk. Gråter litt. Gå tur i skogen. Høre snøen som knaser under føttene, kjenne snøen som drysser kaldt ned på ansiktet når jeg knekker en gren med granbar som jeg liker å pynte med. Å se opp på den klare stjernehimmelen … da kommer ofte tårene og jeg kan gråte litt for meg selv. Det hjelper litt.

At det skulle bli bedre med tiden hadde jeg aldri trodd, men det gjør det. Og jeg føler ikke dårlig samvittighet for å kunne si det. Jeg har lært meg å leve med tapet litt og litt. At det tar tid er sikkert. Når folk spør om jeg stresser til jul så nei, hvorfor skal jeg det? Jeg gjør det jeg føler er hyggelig og bra for meg og den største julegaven jeg får i år er at jeg får være med sønnen min Eirik på julaften. Til bursdagen min i år ønsket jeg meg overnattingsbesøk av Eirik og kjæresten og det får jeg så bedre kan det ikke bli.

I år har jeg kost meg med å pynte, høre på julemusikk og tenner masse lys. Jeg og Frank har laget pepperkaker, drukket gløgg, laget julegodter og jeg prøver meg på noen hjemmestrikkede julegaver av enkleste sort. Jeg ønsker meg ingenting materielt … bare god mat, gode lukter, gode mennesker å være med.

Ta vare på hverandre. Gjør det som føles bra. Føles ingenting bra, tenn et lys for deg selv, ta deg en god kopp med noe som gjør deg varm. Lukt på noe godt. Se på noe hyggelig på tv. Det har reddet meg mang en gang. Å se noe «hjernedødt», bare rømme litt.

Har du noen som kan klemme litt på deg, stryke deg på for eksempel på bena så be om det. Hvis ikke gi deg selv en klem selv om det høres dumt ut. Ta på deg noe pent som gjør at du føler deg vel. Kanskje det hjelper litt om ikke mye så er alt bedre enn ingenting. Litt etter litt, sakte, sakte vil ting forhåpentlig bli bedre. Julen vil aldri bli den samme igjen, men kanskje kan den bli noe godt allikevel.

Man dyrker ikke sorgen selvom man ønsker å snakke om den døde. Vi snakker om de som fortsatt er her, og for oss som har mistet noen er det like naturlig å kunne snakke om den døde. Det er ikke så mange som snakker om Ida lenger. Jeg vil allikevel aldri slutte å snakke om henne. For meg er hun like levende selv om det er lenge siden vi møttes.

I stedet for å skyve julen ifra meg har jeg klart å ta imot den på en ny og annerledes måte å møte alle minnene selv om det er sårt er det også godt å kunne ha det fint oppi alle disse følelsene.

Jeg tror vi som har opplevd slike grusomme ting allikevel blir så takknemlige og ydmyke for alt det gode vi kan få og ingenting kan måle seg med det vi har opplevd.

Jeg er ydmyk for andres sorg og smerte og føler så med dere som nylig har mistet deres kjære og til dere som vet det vil bli deres siste jul. Alle gode tanker og med de beste ønsker om noen gode øyeblikk selv oppi den største sorgen.

Teksten ble først publisert på kreftkommpasset.no

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.