I den voksne, reflekterte mannen skjuler det seg en redd, liten gutt

Martin Eia-Revheim ble utsatt for grov fysisk og psykisk vold fra faren sin gjennom hele oppveksten. Utallige terapitimer senere fortsetter barndommen å prege ham som voksen. Han mener vår tids mantra om å legge alt bak seg, er urimelig.

ARVEN ETTER PAPPA: Martin Eia-Revheims oppvekst var preget av grov fysisk og psykisk vold. Det har tatt ham mange år med terapi å kunne se på faren sin - og seg selv som barn - med empati. Foto: Helge Brekke
ARVEN ETTER PAPPA: Martin Eia-Revheims oppvekst var preget av grov fysisk og psykisk vold. Det har tatt ham mange år med terapi å kunne se på faren sin - og seg selv som barn - med empati. Foto: Helge Brekke Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Jeg skammer meg ikke over historien min. Men jeg har skammet meg mye over symptomene mine.

Ser du på Martin Eia-Revheim med et raskt blikk fra utsiden, ser han ut som en man lett kunne kalt vellykket. En av dem med god jobb, mange kontakter og livet på stell. Han har blant annet etablert klubbscenen Blå i Oslo, ledet Kongsberg jazzfestival og vært orkestersjef i Kringkastingsorkestret. Nå jobber han som sjef for eiendom og prosjekter i Sparebankstiftelsen DNB. Han smiler lett og ofte, har et vennlig blikk og en stemme som høres trygg ut.

Men så er det med ham som med de fleste av oss: Han er mer enn bare det du ser. Det er vi alle. Men med Martin Eia-Revheim, er det ikke bare mer. Det er voldsomt mye mer.

For i den reflekterte voksne mannen med den tilsynelatende trygge stemmen, finnes det også en redd, liten gutt. En gutt med en oppvekst så hinsides alt et barn bør oppleve at det er vanskelig å ta det hele innover seg.

Grov fysisk og psykisk vold

Kort fortalt: Martins far var prest. Først sjømannsprest i Brasil, deretter militærprest i Libanon og etter hvert fengselsprest på Ullersmo. Han var også en voldelig alkoholiker som jevnlig julte opp både Martin og moren hans. Grov fysisk og psykisk vold var en del av hverdagen gjennom hele oppveksten, inntil Martin selv utviklet alvorlige psykiske problemer og ble lagt inn på psykiatrisk avdeling etter et selvmordsforsøk. Der ble han i flere år.

Nå, mange år og utallige terapitimer senere, har han skrevet boka Å sette sammen bitene, der han ikke bare forteller om oppveksten sin, men også om hvordan den oppveksten fortsetter å prege ham som voksen.

- Jeg har kjent på både risiko og skam knyttet til det å fortelle om dette, og det står ting i boka som jeg ikke har fortalt om tidligere. Men jeg har skrevet den med tanke på alle de skada barna der ute, og håpet at flere kan kjenne seg igjen, sier han.

Kroppen husker det hjernen vil glemme

De overveldende meldingene han har fått fra vilt fremmede mennesker tyder på at det er mange som har gjort nettopp det. Selv om de ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i de ekstreme hendelsene som preget barndommen hans - han sier selv at han har vært redd for at det spektakulære i historien skulle skygge for budskapet - er det mange som kjenner seg igjen i hvordan en barndom med vold ikke forsvinner selv om barndommen er tilbakelagt. Hvordan kroppen husker den utryggheten hjernen forsøker å overvinne.

- Jeg har fått traumebehandling på Modum i en gruppe med sju andre. Vi hadde ulik alder, ulik bakgrunn, ulike interesser og helt ulike historier. Men vi hadde helt like symptomer, forteller han.

Symptomene handler om kontroll, detaljer, en måte å organisere tankene på, i tillegg til kroppslige reaksjoner som kan komme når han minst venter det.

- Jeg har selv tenkt på symptomene mine som litt ynkelige. Jeg føler veldig lett skyld og skam, og kan få hangups som grenser til tvangstanker. Småting blir store og viktige. Hvis noe går i stykker på min vakt føler jeg meg dum. En flekk på gulvet blir en krise. Hvis vaskemaskinen ryker, tenker jeg at det neste som skjer er at taket faller ned. Slike ting kan være vanskelig for andre å forholde seg til. En depresjon er mye enklere å forstå enn at jeg går i spinn over et lite hakk i gulvet, sier han.

Streng med seg selv

Martin gjorde som mange andre barn som vokser opp i et utrygt hjem: Han påtok seg ansvaret. Både for det praktiske i familien, og for volden han og moren hans ble påført.

- Barn klarer sjelden å se på foreldrene som onde, men ser i stedet på seg selv som ansvarlig for det som skjer. Det har vært med meg gjennom hele livet, og jeg har vært så streng med den lille gutten som så mammaen sin bli banket opp. Jeg har sett på ham som ynkelig og svak, og jeg har hatt mer lyst til å fike til ham enn å gi ham en klem.

Først for et år siden, etter mange år i terapi, klarte han å se på den lille gutten som et barn og ikke som en som har ansvar for det som skjedde. Det har også gjort ham i stand til å skrive om faren sin med en viss avstand, til og med en slags empati.

- Ingen er rent onde, og det gjør det ekstra vanskelig å forholde seg til. Min lengsel etter kjærlighet varte helt til pappa døde, og er på sett og vis der fortsatt. Gjennom terapien har jeg fått litt større avstand til ham, men det er fortsatt vanskelig. Identiteten smelter sammen på et vis. Det er så mange likheter, alt fra måten vi går på til hvilke interesser vi har. Hvem er jeg i forhold til ham?

BARNDOM: Martins oppvekst var preget av farens rusmisbruk og vold. Han tror konsekvensene av det vil følge ham hele livet. Foto: Privat
BARNDOM: Martins oppvekst var preget av farens rusmisbruk og vold. Han tror konsekvensene av det vil følge ham hele livet. Foto: Privat Vis mer

Umulig å legge bak seg

Martin er ikke lenger redd for at han skal bli som faren sin. Han har levd lenge nok nå til å være trygg på at han ikke har den samme impulsen til vold eller rus i seg som faren. Det betyr ikke at han tenker at faren var et monster.

- Vi mennesker er i stand til mye. Det er et viktig perspektiv for meg, at vi må ta innover oss hvor sammensatte vi mennesker er. Jeg tror ikke alle har det i seg til å være som ham, men jeg tror vi alle må erkjenne at muligheten er der.

Han tror på en slags forsoning. Med fortiden, med traumer, med den barndommen livet ga ham. Men vår tids mantra om å legge vonde opplevelser bak seg, bli ferdig med det, gå videre med livet, mener han er urimelig.

- Jeg opplever en økende forventning til kontroll i samfunnet, også på eget følelsesliv. Det virker som om det er et krav om at man hele tiden skal ha et sivilisert forhold til det man har opplevd. Men jeg tror vi kommer lenger med aksept for at ikke alle symptomer som følge av vold verken er siviliserte eller ideelle, sier han.

Vi kommer ikke unna at hat og hevntanker er en del av følelseslivet hos personer som har opplevd vold. Forventningen om kontroll, om ideen om å møte vold med kjærlighet, kan for noen oppleves som en tvangstrøye.

- Du får ikke lagt det hatet noe sted, for det finnes ikke noe rom for det. Og da skammer man seg bare enda mer, fordi man ikke engang får til dette, sier han.

Ikke alt blir bra

Han mener det mangfoldet vi gjerne snakker om, ikke nødvendigvis er like tilstedeværende i praksis. Verken i arbeidslivet eller i hverdagen. Har vi rom for folk som er mer sårbare enn andre? Kan vi akseptere at enkelte ting ikke går over?

- Vi er ikke født med like muligheter, vi har ikke alle de samme sjansene. Jeg kan ikke bryte en tidslinje, jeg kan bare forsøke å integrere den i livet mitt. Alt blir ikke bra. Dette kommer ikke til å gå bort.

Han vet ikke om skammen noen gang vil slippe taket. Noen ganger oppleves den endeløs. Men å få vite at boka hans nå skal brukes som pensum for sykepleiere som skal jobbe med barn, hjelper litt.

- Jeg har ofte vanskelig for å tro på det gode som skjer. Stolthet på egne vegne er noe jeg aldri egentlig har kjent på. Men med dette, kjenner jeg det litt. Stolthet og glede. At andre, vilt fremmede mennesker blir berørt av min historie, berører også meg.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.