Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det er ikke alle liv som leves like høylytt. Noen liv leves mer i det stille, for seg selv, uten at den som lever det krever så mye oppmerksomhet fra verden utenfor. Nesten usynlig foregår dette livet på jorden, stille og forsiktig går det framover, den ene dagen etter den andre, inntil det en dag ikke er mer liv igjen å leve, og tiden for dette mennesket stopper opp.

For alle andre går tiden videre. Det stille livet blir ofte også en stille død. Få spor har festet seg i verden, lite er egentlig forandret, verken ved at man var til eller ved at man ikke er det lenger.

Fremtidsfullmakten kan avvises og erklæres ugyldig: Slik unngår du fellene

Vi Pluss

På jakt etter flyfoto av familiegården?

Vi Pluss

Døde uten pårørende

Tatjana Wirbo levde et slikt liv. De få som kjente henne, sier hun var stille, tilbaketrukket, privat. Snakket lite, fikk aldri besøk, takket alltid nei til hjelp, selv om hun brukte krykker og hadde vondt for å gå etter å ha vært syk med polio som barn. Da hun døde i 2013, ble en aldrende nabo oppført som nærmeste pårørende.

- Svanhild fikk sjokk da hun fikk beskjed om at hun var satt opp som nærmeste pårørende. De hilste på hverandre og snakket litt sammen, slik naboer gjør, men Svanhild kjente henne egentlig ikke.

Det forteller Tove Vedøy. Hun er i familie med Svanhild Ekrevoll, Tatjanas nabo som overraskende ble oppført som pårørende, og hjalp henne med å ordne i stand begravelsen for Tatjana.

De smilte sammen på bildene, men virkeligheten var en annen

Gift i 60 år: - Vi har aldri forsøkt å eie hverandre

Vi Pluss

- Ingen kjente henne egentlig

Én ting vil finnes etter deg, uansett hvor stille og usynlig livet ditt har vært: En grav. Selv om ingen står ved den og gråter, vil navnet ditt kunne leses av dem som går forbi. Dagen du kom inn i verden og dagen du forlot den står synlig for alle som vil se. Du var her, du fantes, du levde.

- Jeg tror vi var 10 stykker i den begravelsen, men ingen av oss kjente henne egentlig. Etter bisettelsen la vi bårebuketten på graven til sønnen hennes, og en uke senere ryddet vi og satte ned noen andre planter. Tatjanas urne ble lagt i sønnens grav, og Svanhild ba om at Tatjanas navn skulle settes på hans gravstein, forteller Tove.

For Tatjana hadde en sønn, Steffen. Han døde to år før moren, etter å ha levd et nesten like stille liv som henne. Også han gikk ut av tiden uten å etterlate seg store spor, og uten andre pårørende enn moren. Tove møtte ham aldri.

- Tror kvinner som har opplevd vold vil kjenne seg igjen

Livet etter Kåre: - Jeg roper etter han men får ikke noe svar

Stefan ble Steffen

Men det gjorde Jorunn Olsen.

- Steffen var en snill og raus mann, men han snakket aldri om familien eller privatlivet sitt. Det var mye jeg ikke visste om ham, forteller hun.

Jorunn og Steffen vokste opp i samme nabolag i Bergen, men ble ikke ordentlig kjent før de var voksne. De møttes da hun hadde to små barn og strevde med å få tiden til å gå opp, mens han manglet et sted å bo. Han fikk bo på sofaen hennes et halvt års tid, og barna hennes husker ham som en snill mann som tok dem med på Ulriken og hadde med gaver til dem fra diverse utenlandsreiser.

Og selv om han aldri snakket med Jorunn om oppveksten sin, visste hun én ting: Navnet hans var ikke egentlig Steffen, men Stefan. Etter en stor krangel med moren der de i lang tid kuttet all kontakt, hadde han byttet navn fra Stefan Wirbo til Steffen Braathen. Til Jorunns barn spøkte han med at etternavnet kom av at han eide flyselskapet Braathens Safe.

- Jeg innbilte meg at han hadde tatt Braathen-navnet etter faren sin, men det var nok ikke helt riktig. Om han noen gang fant ut hvem faren hans var, det vet ingen, sier Jorunn.

- Det var vondt å se at den du var mest knyttet til, sakte mistet kontrollen over sitt eget liv

Snakket aldri om barndommen

Kan navnebyttet ha vært en måte å distansere seg fra fortiden på? Skape seg et nytt navn, et nytt liv? Kanskje. Stefan tilbragte store deler av barndommen på barnehjem - et barnehjem der det i ettertid er blitt avslørt omfattende mishandling av barna. Det var aldri noen far inne i bildet, og Tatjana var i full jobb uten noen hjelp til avlastning. I tillegg slet hun med handicapet etter poliosykdommen, og klarte ikke ta vare på ham selv. Hun besøkte ham ofte, men først da han var blitt ti år gammel flyttet han hjem til moren sin.

- Han snakket aldri om barndommen, forteller Jorunn.

- Jeg visste ikke engang at moren hans var polsk.

- Odin har vært redningen min

- Jeg visste aldri hvilket humør moren min var i, når neste storm brøt ut

Funnet alene i skogen

Det kan skjule seg mye dramatikk under en stille overflate. Slik er det i hvert fall med Tatjana Wirbos liv. Oppveksten hennes inneholder mer dramatikk enn de fleste av oss vil oppleve i løpet av en hel levetid. Men det var først etter hennes død at de som kjente henne fikk vite om det.

Tatjana Wirbo ble født i Polen i 1935 som den yngste av fire søstre, sannsynligvis i eller nær byen Lviv. I dag ligger Lviv i Ukraina, men før andre verdenskrig tilhørte området Polen. Da nazistene invaderte Polen, ble hun og familien sendt til en arbeidsleir i Tyskland. Der fikk både hun og moren tyfus. Mot slutten av krigen kom hun bort fra moren og søstrene sine, og ble funnet alene i skogen. Soldaten som fant henne sendte henne til sykehus. Trolig var det der hun ble smittet av polio.

Da andre verdenskrig var over, var hele Europa et sønderskutt kaos. Landegrenser var flyttet, landsbyer var utslettet, familier var forsvunnet. I 1952 ble Tatjana ble sendt til Norge som enslig, mindreårig flyktning. Det istykkerrevne livet hennes fortsatte i Bergen. Alene.

Fem år senere fødte hun en sønn. Hadde hun drømt om ekteskap og et godt liv med en snill mann som kunne forsørge henne? Kanskje. Men slik ble det ikke.

- Tatjana ble jo sviktet av alle, også av faren til barnet hennes. Jeg forstår godt at hun var litt skeptisk til andre mennesker, jeg ville nok vært det selv, sier Tove Vedøy.

Alene sammen

Da Tatjana døde i 2013, sørget Tove og Svanhild for at hun fikk en katolsk begravelse, og at urnen hennes ble lagt i sønnens grav. Tatjana og Steffen hadde vært alene sammen i livet, det virket riktig at de skulle få være alene sammen også i døden.

Etter dette ble Svanhilds helse dårligere. Hun og Tove følte seg sikre på at Tatjanas navn var kommet opp på sønnens gravstein, og at kommunen eller pårørende sørget for et minimum av stell. Det måtte jo finnes noen arvinger et eller annet sted i verden?

I 2021 ble både Jorunn og Tove kontaktet av NRK. TV-kanalen jobbet med en ny sesong av programmet Ukjent Arving, som har premiere søndag 4. september 2022. Den første episoden handler om Tatjana og jakten på hennes familie.

I forbindelse med kontakten med NRK besøkte Tove graven hennes, og fikk sjokk.

- Steinen var veltet, og graven var helt overgrodd. Men det verste av alt var at Tatjanas navn ikke var blitt lagt til på gravsteinen. Det sto bare et kors der med navnet hennes på, forteller Tove.

– Jeg måtte bestemme meg for å få et bra liv igjen

Skulle slettes

Ettersom det ikke fantes pårørende som sto som fester av graven, skulle den slettes.

- Det er så hjerteløst, at ikke engang navnet hennes står på gravsteinen. Skal det være så enkelt å slette folk, bare fordi de ikke har arvinger? Alle har noen som kjente dem, alle har en historie. Alle har levd, sier Tove trist.

Da Jorunn Olsen fikk vite om den ustelte graven til Steffen og moren hans, ble hun like sjokkert og trist som Tove.

- Jeg visste ikke engang at han var død. Det er helt forferdelig at de har hatt denne opplevelsen i livet, og så skal de gå i glemmeboken bare noen få år etter at de er døde. Det synes jeg ikke noen av dem fortjener, sier hun.

Gift, skilt, og gift på nytt: - Jeg gjorde alt for å få henne tilbake

Vi Pluss

- Vondt i hjertet

Jorunn hadde ikke sett Steffen på mange år. Etter at hun ba ham flytte ut av leiligheten hennes et halvt år etter at han midlertidig flyttet inn, mistet de kontakten. Likevel, da hun skjønte at graven hans ville bli slettet dersom ingen pårørende meldte seg som fester, tok hun på seg oppgaven selv.

- Nå er det jeg som er ansvarlig for å holde graven ved like. Jeg fikk så vondt i hjertet da jeg så hvor ustelt den var, Steffen og moren hans var for verdifulle i livet til at de skal gå i glemmeboka og utslettes helt. De har jo betydd noe for noen, sier Jorunn.

Det koster ingenting å være fester, men å få navnet til Tatjana på Steffens gravstein, ville koste om lag 17 000 kroner. Det hadde ikke Jorunn råd til. Derfor opprettet hun en Spleis for å samle inn penger til å gi Steffen og Tatjana en verdig grav.

«Tatjanas navn skal opp på sønnens gravstein, hun fortjener mer enn et trekors», skrev hun i teksten til Spleisen.

Tøflene sto i gangen og kaffekoppen på bordet da Anny ble borte

Happy ending?

- Jeg har tenkt så mye på de søstrene til Tatjana, som må ha gått et helt liv og lurt på hvor lillesøsteren deres ble av. Jeg håper NRK kan finne dem, eller deres arvinger, slik at de kan få noen svar. Kanskje vil det bli en slags happy ending, at de kan komme hit og se graven hennes. Da skal den være fin og velstelt, sier Jorunn.

Selv liv som leves i stillhet trenger å bli husket. For vi vet jo ikke, vi mennesker, hva som befinner seg under stillheten til en annen. At noen glir gjennom livet uten at vi ser noen spor etter dem, betyr ikke at det ikke finnes spor. Det betyr bare at de sporene ikke er synlige for oss.

Alle har betydd noe for noen. Også de uten arvinger. Også Tatjana og Steffen.

Kanskje en dag vil noen finne fram til steinen med navnene deres på, stoppe opp, og tenke: Jeg fant deg. Endelig. Nå har jeg fått svar.

Saken ble først omtalt i Bergensavisen.

Pårørende fortviler: - Det gjør så fryktelig vondt når noen stjeler fra graven

Kilder: NRK, Jorunn Olsen, Tove Vedøy