Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det kommer en dag i alle foreldres liv da barnet vårt starter et nytt liv på egen hånd, i egen bolig, som et voksent, selvstendig menneske.

Men: Når kommer den dagen, egentlig?

- Vi har skapt en foreldrekultur der vi hjelper og tilrettelegger for barna våre veldig mye. Det kan bli et problem når barna blir 20, fordi vi ikke har hjulpet dem til å bli selvstendige, sier psykolog Line Marie Warholm, og legger til:

- Da blir det også veldig vanskelig å kaste dem ut.

- Helt greit å be barnet flytte ut

Warholm har skrevet boka Slipp ungdommen fri, der hun argumenterer for at dagens foreldre er altfor beskyttende, og glemmer å forberede barna på voksenlivet.

Selv om enkelte forlater redet rett etter videregående, trives andre på barnerommet til de er langt inn i tjueårene. Det kan bli problematisk, særlig dersom det er forskjeller mellom søsken og stesøsken.

For hvordan blir det rettferdig dersom den ene forsørger seg selv med studielån og deltidsjobb, mens den andre bor gratis hjemme i årevis?

- Jeg vet ikke om det er mulig at dette ikke blir vanskelig. Men det er lurt å tenke gjennom og snakke med partneren sin om når man syns det er rimelig at barna flytter hjemmefra. Og så må man selvfølgelig også snakke med barna. Det er helt greit å fortelle et voksent barn at det er på tide at de flytter ut, sier Warholm.

Vil du hjelpe barna økonomisk, men er redd for å skape urettferdighet eller være «for snill»? Les hva du bør unngå i denne artikkelen på Vi Pluss:

Voksne barn som bor hjemme: Tabbene du bør unngå

Vi Pluss

-Sett grenser

Hvilken alder som betyr at det er på tide, vil variere etter hvem du spør. Og hvor du bor: Unge i distriktene flytter ut tidligere enn unge i de store byene - naturlig nok, ettersom studiestedene er lokalisert i byene. I Norge flytter likevel de aller fleste hjemmefra i starten av tjueårene, og kun ni prosent av nordmenn i slutten av tjueårene bor fortsatt hos foreldrene. Lenger sør i Europa er det vanlig å bo hjemme mye lenger - i Italia er gjennomsnittsalderen for å flytte ut over 30 år.

- Hvis du ønsker at barnet skal bli selvstendig, må du sørge for at det ikke får en hotelltilværelse hjemme. Hvorfor skal de flytte ut og få dårlig råd hvis det er mye mer behagelig å bo hjemme? spør Warholm.

Hun mener det er en foreldreoppgave å forberede dem på et liv som voksen og lære dem å ta ansvar for eget liv. Det innebærer blant annet å sette grenser også for voksne barn.

- Selv om barnet er blitt over 20, betyr ikke det at de skal kunne gjøre som de vil i ditt hus. Det er helt rimelig å kreve at det skal være ro i huset om kvelden på hverdager, for eksempel, og å kreve at de bidrar til husarbeidet, sier hun.

- Alene på hytta oppdager noen par hvor vanskelig de egentlig har det

Vi Pluss

Like regler for dine og mine

Det er ikke uvanlig at foreldre kan ha veldig forskjellig tilnærming til dette. Det kan føre til mye konflikt i parforholdet, særlig dersom det er mine og dine barn involvert.

- Det kan ikke være forskjellige regler for mine og dine barn, det vil gjøre alt mye vanskeligere og kan skape konflikter også mellom barna, advarer Warholm.

Hun mener grensene mellom generasjonene på mange måter er visket ut. Foreldrene er usikre på når de kan legge fra seg foreldreoppgaven, mens barna er usikre på når de er voksne selv.

- Dette er noe mange strever med, men det er vi foreldre som har invitert barna inn en tilværelse der vi hjelper dem med alt. Jeg tror det fører til at de unge blir senere voksne enn før, og at de får veldig høye forventninger til foreldrene sine, sier hun.

Psykologen understreker det hun mener er et viktig prinsipp: Hva man selv føler seg komfortabel med og har lyst til er et gyldig argument. Og det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for å ønske at barna blir selvstendige og flytter for seg selv.

- Det er naturlig og riktig at barna flytter ut. Man bør heller være kritisk til at man ikke vil at de skal flytte. Barnet skal ut og skape seg sitt eget liv. Hvorfor vil du ikke at det skal bli voksent?

- Å spørre oss selv hvor lykkelige vi er, er bare tøv

Ikke la alt flyte videre som før

Bjørk Matheasdatter er parterapeut og relasjonspedagog. Hun er også forfatter av flere bøker, og i sin siste bok Å løfte og bli løftet skriver hun blant annet om forholdet mellom foreldre og voksne barn. Hun mener det dummeste du kan gjøre når du har voksne barn som fortsetter å bo hjemme, er ingenting.

- Det er veldig lett at alt bare flyter videre og fortsetter som før. Når barn fortsetter å bo hjemme etter at de er blitt voksne, får de ikke det bruddet mellom barneliv og voksenliv som de får når de flytter ut. Det er ofte enklere å få til en tydelig rolleendring dersom barnet for eksempel kommer tilbake etter et år ute, sier hun.

Og rolleendring må til, mener hun, dersom det skal fungere godt for alle parter å bo sammen etter at barnet ikke lenger er et barn.

- Både for din egen og barnets skyld er det viktig å huske at barnet er en voksen nå, og at relasjonen mellom dere bør bli mer likestilt. Det blir mer som å bo i et kollektiv, der alle må bidra. Barnet må også begynne å se på foreldrene som selvstendige, voksne personer, og ikke bare som mamma og pappa, sier hun.

Barnet må også bidra

Som med mye annet i livet, handler det om å gi og ta: Foreldre må gi slipp på oppdragerrollen, og barnet må gi slipp på privilegiene ved å være barn.

Det innebærer også at dersom barnet bor gratis hjemme, bør det stilles andre krav, mener Matheasdatter. For eksempel å bidra til å vaske huset, handle mat, lage middag, måke snø eller andre oppgaver.

- Det vil aldri bli et helt jevnbyrdig forhold, man vil jo alltid være barnets foreldre, men som forelder er det ditt ansvar å snakke om hvilke forventninger dere har, og spørre barnet hva det selv synes er naturlig å bidra med, sier hun.

For bidra, det må man. Enten med husleie om barnet har inntekt, eller med annen hjelp. Et voksent barn som bor hjemme kan ikke forvente å bli behandlet som før, og har heller ikke godt av det.

- Det er helt nødvendig for den unge voksnes utvikling å få beskjed om at det er blitt voksent og må bidra. Det handler om anerkjennelse, mestring og følelsen av å være nyttig, at du har noe å bidra med. Det er en fundamental del av livet, sier Matheasdatter.

Avgjørende å gjøre endring: - De blir helt utslitte av å alltid måtte stille opp

Vi Pluss

- Ultimatum fungerer dårlig

Åpne samtaler der man selv forteller hva man ønsker seg og spør de andre - både barn og partner - hva de ønsker seg, er nøkkelen. Setter man opp noen regler som alle kjenner til, blir det mye lettere å skape god stemning.

- Hvis man ikke snakker sammen om hvordan man vil ha det nå, kommer man lettere til et punkt der begeret blir fullt. Jo lenger studenten din har fått slenge våte håndklær på badegulvet, spille høy musikk om kvelden eller ikke rydde opp etter seg på kjøkkenet, jo vanskeligere blir det å si fra på en god måte, advarer parterapeuten.

Og kommer man dit, er det sjelden en god ide å kaste barnet på dør, mener hun.

- Jeg vil fraråde det. Ultimatum fungerer veldig dårlig uansett hva slags relasjon man er i, og det å bli sparket ut hjemmefra kan oppleves som en voldsom avvisning. Det kan gi sår som blir veldig vanskelige å reparere, sier Matheasdatter, og minner om at det å ha gode relasjoner til voksne barn har stor betydning for livskvaliteten, både for foreldrene og barna.

- Det kan være ekstra viktig å være oppmerksom på dette i familier med mine, dine og våre barn. Det er ikke uvanlig at voksne barn av skilte foreldre kan føle at de ikke har noe hjem hos noen av dem, sier hun.

- Se mest på det du får

Viser du barnet ditt at du tar relasjonen deres på alvor og er villig til å lytte også til barnets ønsker, kommer du langt.

- Forholdet til våre barn er noe av det viktigste for oss. Men skal vi bevare gode relasjoner gjennom livet, og til et hjemmeboende voksent barn, må vi også tåle at relasjonen kan innebære uenigheter, irritasjonsmomenter og utfordringer, og finne måter å løse dem på sammen.

- Jeg pleier å råde folk til å se mer på det de får enn det de taper. Det kan gi veldig mye å ha et voskent barn i huset, det kan danne grobunn for et godt og nært forhold gjennom resten av livet. Romslighet lønner seg nesten alltid. Samtidig må du være tydelig på egne grenser og ikke strekke deg for langt. Det at barnet ditt betyr alt for deg, betyr ikke at du trenger å gjøre alt for barnet ditt, sier hun.