Etter corona

Har vi glemt hvordan vi oppfører oss i offentligheten?

KOMMENTAR: Det kunne vært et magisk øyeblikk. Inntil en dame på første rad reiste seg opp, vagget forbi teaterforestillingens hulkende hovedperson, og gikk på do.

IKKE HELT NETFLIX: West Side Story er en teatermusikal full av dramatikk, sorg og ulykke. Det fikk ikke alle i publikum med seg. Foto: Tovita Razzi/Showweb
IKKE HELT NETFLIX: West Side Story er en teatermusikal full av dramatikk, sorg og ulykke. Det fikk ikke alle i publikum med seg. Foto: Tovita Razzi/Showweb Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Etter halvannet år med avlyste konserter, kinoturer, teaterforestillinger, selskaper, vennemiddager, pubrunder og restaurantbesøk, ble Norges befolkning i høst sluppet løs igjen i offentligheten. De strenge restriksjonene forsvant, meteren var historie. Endelig!

Endelig kunne vi komme oss ut av Netflix-tåka i egen stue, og inn i teatrene og konsertlokalene igjen. Endelig kunne den slitne sofaen hjemme få hvile i fred, mens de røde velursetene i landets kinoer og teatersaler gjenoppsto med nytt liv og nye, etterlengtede gjester.

Avlyste forestillinger ble satt opp igjen på rekordtid, og nypremierene fikk terningkast både seks og sju av euforiske kulturkritikere som etter halvannet år foran tv-skjermen endelig opplevde litt mening med arbeidslivet igjen. Og ikke glem skuespillerne og musikerne: For en lykkefølelse de må ha kjent på da de endelig kunne gå på scenen igjen, med publikum! Å spille for en tom sal er rett og slett ikke det samme – selv om flere teknologiganter gjennom pandemien har forsøkt å fortelle oss at streaming er så godt som «the real thing».

Lykken for en helt vanlig publikummer var også stor da Norge endelig åpnet igjen. I hvert fall for en pandemirammet konfirmant som først måtte utsette konfirmasjonsfesten, deretter måtte utsette konfirmasjonsgaven (en London-helg med teater- og musikalbesøk) og så til slutt måtte utsette også trøstegaven som skulle kompensere for den utsatte konfirmasjonsgaven: billetter til West Side Story på Chateau Neuf i Oslo. Forestillingen hadde premiere i november 2020, for så å bli avlyst etter en knapp uke, to dager før vi skulle sittet i salen og grått over Tony og Marias umulige kjærlighet.

Men så. Et år var gått, livet lignet en slags normal igjen og plutselig sto vi der, en kveld i oktober, og kjente på det spektakulære i noe tidligere ordinært: Å skulle se en ekte forestilling, på et ekte teater, med ekte mennesker på scenen.

Spente klatret vi opp i det bratte amfiet på Chateu Neuf og fant plassene våre, klare til å se Tony og Maria forelske seg, drømme om et bedre liv, og så få drømmene sine knust av skjebnen, samfunnet og de rivaliserende gjengene de desperat forsøker å komme seg ut av.

Det startet helt fantastisk. Sangerne og danserne på scenen trollbandt salen med halvannet års coronaoppdemt energi, og publikum satt som tente lys – gjennom hele åpningsnummeret.

Men så skjedde det noe. En slags uro. En bevegelse i salen litt ute til høyre fanget min oppmerksomhet: En mann reiste seg opp, snek seg forbi nabosetene og gikk med raske skritt mot utgangsdøren. Var han blitt akutt syk? Fått en telefon som gjaldt liv og død? Noe viktig måtte det i hvert fall være, siden han forlot plassen sin bare ti minutter ut i stykket.

Forestillingen gikk ufortrødent videre. Tony, i artisten Sondreys skikkelse, sang med hjertet i hånda til sin utkårede Maria, som strålte og så dønn forelsket ut, og snart var den akutt syke eller liv-og-død-oppringte mannen til høyre i salen glemt.

Inntil en dame på tredje rad reiste seg opp og trasket mot utgangen til venstre. Skoene hennes knirket når hun gikk, og den forelskede Maria måtte heve stemmen litt på scenen så vi andre skulle høre henne.

Noen minutter senere kom damen tilbake med et glass vin. Skoene hennes knirket fortsatt.

Deretter gikk det slag i slag. En ung gutt forlot salen og kom tilbake med popcorn, en eldre mann med stokk humpet ut av setet sitt og i retning toalettet, to godt voksne damer rett foran oss løftet telefonene sine høyt i været med skjermen på full lysstyrke og tok bilder av det forelskede paret på scenen. Klikk, klikk, klikk. Damen i setet ved siden av dem scrollet gjennom Facebook-feeden sin. Et sted bak oss plinget det i en mobiltelefon.

På scenen sto en knust Tony og så på Maria med sorg i blikket og blod på hendene - han hadde nettopp drept broren hennes i vilt raseri etter at broren først hadde drept Tonys beste venn. Maria gråt, Tony gråt, kanskje var det like før flere av publikummerne i salen også gråt. De som kjenner sin West Side Story vet at den er løst basert på Shakespeares Romeo og Julie, og det går ikke spesielt bra til slutt.

Tonys fortvilelse var til å ta og føle på. Han hoppet ned fra scenekanten og krøp sammen på gulvet foran scenen, en liten meter skilte ham fra publikumssetene på første rad. Der lå han en stund i stillhet, med ansiktet ned, før han med sin nydelige, skjøre stemme begynte å synge, fortsatt sammenkrøpet, om drømmen om at det kunne finnes et sted for dem, for ham og Maria, der alt var tilgitt og ingenting vondt ville skje.

Det var, uten tvil, den aller vakreste sangen i hele forestillingen, sunget med håp og desperasjon i stemmen av en av Norges aller beste sangere. Konfirmanten og jeg satt fjetret. En klump steg i halsen, tårene lurte i øyekroken. Det var, for å bruke et forslitt uttrykk, et magisk øyeblikk.

Inntil en dame på første rad reiste seg opp, vagget forbi den hulkende Tony, og gikk på do.

Og det var da det gikk opp for meg: Vi trenger et nytt coronasertifikat.

Ikke et som viser at du er vaksinert eller immun, men et som viser at du husker hvordan man oppfører seg i offentligheten. For en teatersal er ikke det samme som sofaen din hjemme. En forestilling er ikke det samme som en Netflix-film.

Har vi glemt hvordan verden der ute fungerer? For det er altså slik: Du kan ikke sette West Side Story på pause fordi du har glemt å tisse før det startet. Du kan ikke gå og hente mer popcorn eller vin når begeret eller glasset er tomt, og fortsatt få med deg det som skjer. Du kan ikke ha et halvt øye på scenen mens du sjekker Facebook, Snapchat og Instagram, og så bare spørre sidemannen hva som skjedde når du gikk glipp av noe.

Du kan ikke gjøre som det passer deg, fordi det ødelegger opplevelsen for noen andre.

Og ikke minst: Det er hårreisende respektløst overfor dem som står på scenen. Eller tror du kanskje at de ikke ser deg? At de ikke legger merke til at du skravler med sidemannen, reiser deg opp og går på do eller sjekker Facebook i stedet for å leve deg inn i det de har jobbet i månedsvis for å skape?

De ser deg. De hører deg. Hver gang det lyser blått fra en telefon skjærer det ikke bare i øynene til de som sitter rundt deg, men også til skuespillerne på scenen. Hver eneste person som reiser seg i salen og går, skaper usikkerhet og distraksjon. Og på nytt når de kommer tilbake.

Kan vi forvente at skuespillerne skal gi alt de har av engasjement og innlevelse på scenen, når vi i salen ikke engang gidder å forsøke?

Teater er ikke tv. Det er ikke teknologi du ser foran deg, det er mennesker. Har vi vært så lenge alene hjemme at vi ikke lenger husker forskjellen?

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer