Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Jeg har den ikke hjemme lenger, jeg har den på et trygt sted. Familien har reagert og det kjennes ikke noe godt å ha den hjemme, sier forfatter og journalist Trude Lorentzen til Vi.no.

Det har vært noe ubehagelig og truende ved den, den brune kofferten etter Norges største nazist og landssviker. Siden Lorentzen kjøpte Vidkun Quislings koffert på auksjon for syv år siden har hun vært oppslukt av historien, noe som har resultert i podkasten «Quislings koffert» og nå den rykende ferske boka: «Quislings koffert - i fotsporene til en forræder».

Nær døden-opplevelser: - Det føltes som å komme hjem

Vi Pluss

Jobbe som ufør? Slik påvirker yrkesinntekt hva du får i uføretrygd og uførepensjon

Vi Pluss

- Det er rart å tenke på at han har vært 11 ganger hos Hitler, hilst på ham og tatt i det samme kofferthåndtaket. Quisling var en verre person enn mange har skjønt. Han var klønete og keitete - noe som kan forveksles med en som ikke var så farlig. Men det var han som dro til Hitler og overbeviste ham om å okkupere Norge, sier Lorentzen.

Selv om Quisling ble dømt til døden etter krigen, mener Lorentzen at han slapp for billig unna for deporteringen av jøder fra Norge.

Stormannsgal forræder

For samtidig som Vidkun Quisling selv bodde i et palass på Bygdøy med kinosal, tennisbane, badstue, biljardbord, solarium og kongeørner i bur sendte han 4500 norske SS-soldater ut til østfronten for å krige for Hitler.

Ifølge Lorentzens bok var det der, i Ukraina, at massakren av jøder startet. Uskyldige mennesker ble stengt inne i kirker som ble påtent. Gamle mennesker, mødre med småbarn og menn ble tvunget ned i massegraver og skutt.

Vidkun Quisling var Norges ministerpresident som på talerstoler rundt om i Europa snakket om jøder som parasitter.

I Erling Skjalgssons gate 24 på Frogner, tvers over gaten for der Vidkun Quisling bodde før han flyttet inn i palasset sitt, bodde ni år gamle Leif Grusd. Han var livredd naboen.

Familien var engstelig, men følte seg lenge trygge i leiligheten. De ante ikke da, hvor små marginene skulle bli. Leif var nettopp blitt 12 år. En kjølig høstkveld måtte Leifs familie ta på seg flere lag med det varmeste de hadde. Med ryggsekker forlot de alt de eide. De klarte å flykte til Sverige i siste liten.

«Like etter, mens familien Grusd puster ut i Sverige, banker det bryskt på dører over hele Norge», skriver Lorentzen i boka.

Den 26. november 1942 ble 529 norske jøder sendt til Auschwitz med skipet Donau. Quisling hadde gjeninnført paragrafen i grunnloven som forbød jøder adgang til Norge. Han hadde vedtatt nye lover som gjorde det enkelt å pågripe dem og sende dem ut av landet. Til sammen ble 773 jøder fra Norge deportert til tyske konsentrasjonsleire.

Gaver til andre enn arvingene: Hvor går grensa?

- Det var viktig for meg å fortelle Leifs side av historien, den ytterste konsekvensen av politikken Quisling sto for. Han og familien hans kom seg heldigvis unna. Han er nå 92 år, men han skulle ikke blitt mer enn 12 år, sier Lorentzen.

Nazistene på nattbordet

Et altoppslukende bokprosjekt. På Lorentzens nattbord lyser ansiktene til Hitler og andre nazister fra ulike bokomslag, her ligger også «Jødeproblemet - og dets løsning», skrevet av nazisten Halldis Neegård Østbye som var en av Quislings fortrolige.

- Det ser litt urovekkende ut hjemme hos oss, sier Lorentzen.

Mens hun har arbeidet med boka har hun fått høre at hun ikke må unnskylde Vidkun Quisling.

- Det er jeg sikker på at jeg ikke har gjort, understreker Lorentzen.

- Jeg føler det er en viktig bok. Han var en skurk og gjennom arbeidet med boka har jeg oppdaget at han var en større forbryter enn jeg trodde. Han gjorde fæle ting.

En lukket enstøing

Hvordan ble den skoleflinke prestesønnen Vidkun Quisling fra Telemark en av norgeshistoriens farligste og ondeste mennesker?

Faren skrev tidlig om at sønnen var begavet, men han beskrev ham også som lukket og uhyre sjenert. «Fullstendig kontaktløs, nesten hermetisk tillukket». «Nei, i grunnen kjenner jeg ham ikke», skrev faren.

Særkullsbarn og uskiftet bo: Samtykke kan gi problemer

Vi Pluss

- Det er gåsehudfremkallende at han skrev dette så tydelig, sier Lorentzen.

Som 16-åring begynte Quisling å skrive på det som kan minne om et filosofisk manifest. Han skrev på dette gjennom hele livet.

- Vi kan trygt si at han var narsissist. Han hadde grandiose forestillinger om seg selv. I tida før henrettelsen sammenlignet han seg med Jesus. Du kan jo spørre deg hvorfor han sendte sitt eget, avklipte hår til kona Maria før sin død. Han var ivrig på å bli en martyr og beredte grunnen for at han skulle hylles og dyrkes etter sin død, sier Lorentzen.

Utnyttet krigsofrene han hjalp

Vidkun Quislings klassereise startet etter første verdenskrig da han ble en av Nansens utvalgte menn. Utover i 1920-årene var han en av polarheltens omreisende nødhjelpsarbeidere. Han reiste til Ukraina hvor han fikk se nøden med egne øyne. Folk sultet og solgte alt de eide av verdi på gata. I en av Quislings egne rapporter fra området, som ble publisert i The Daily Telegraph i mai 1922, skrev han blant annet om en kvinne som hadde kvalt sine egne barn og spist dem. Ifølge Quisling hadde kvinnen fortalt at barna var de svakeste og at familien spiste dem fordi de sultet.

«Men Quisling er ikke i Ukraina bare for å være snill», skriver Lorentzen i boka. U-hjelpen tok seg godt ut på CV-en, han hadde et stort sug etter en eksklusiv livsstil og skaffet seg materielle verdier fra folk som var desperate av sult. Blant annet kjøpte Quisling to pistoler i gull som i dag oppbevares på et hemmelig sted i Oslo.

«Store oljemalerier i gullramme. Lysestaker av krystall. Gamle, persiske tepper. Å hjelpe med den ene hånda og berike seg med den andre, gir det ham ingen kvaler?», skriver Lorentzen i boka.

Og han giftet seg, med 17 år gamle Alexandra Voronine, som han tok med seg tilbake til Norge og leiligheten i Erling Skjalgssons gate 26 på Frogner. Selv var han en voksen mann på 34 år.

Giftet seg med to kvinner

Da Quisling tok sin unge kone med tilbake igjen til Ukraina et halvt år senere skal han ha tvunget henne til å ta abort i Moskva. Unge Alexandra slet med å komme seg etter inngrepet, men fikk kort tid etter en ny, nedslående beskjed fra sin eldre ektemann: Han ville skilles. Han hadde funnet en ny kone i Ukraina: Maria Vasiljevna Pasetsjnikova. Quisling ville at de tre skulle leve sammen, men foreslo at Alexandra skulle være en slags datter for ham, mens Maria skulle være kona.

Toves sønn tok sitt eget liv: - Jeg tenker på ham hele tiden

- Det grenser til en såpeopera, sier Lorentzen.

Lorentzen forteller at det fra denne tida finnes en stor mengde bilder av de to konene sammen. Blant annet er de avbildet sammen på et slektstreff med Quisling-familien.

- Jeg tror kanskje ikke så mange har hørt om Quislings bigami, men det sier litt om hans moralske dømmekraft. Det å kunne leke med andre menneskers liv var ikke noe problem. Alexandra syntes det var ille å være en del av det trekantdramaet, sier Lorentzen.

Kvinnene rundt Quisling

Lorentzen mener også persongalleriet rundt Vidkun Quisling er interessant. Du har konene Alexandra og den evig lojale Maria, men også hans store rival Josef Terboven og ikke minst nazisten Halldis Neegård Østbye, friskusjenta fra Stor-Elvdal som ble Quislings nærmeste fortrolige. Hun var spesielt opptatt av at det nordiske folket var kremen av det germanske. I 1938 ga hun ut boka Jødeproblemet - og dets løsning.

- Hun fikk nesten Vidkun Quisling til å bli «koselig» til sammenligning. Hun var med på å radikalisere ham. Halldis bodde i Holmenkollen, kjørte slalom og koste seg i Nordmarka. Innenfor idrett var hun en kvinnelig pionér, men hun lot seg samtidig fyre opp av jødehat og konspirasjonsteorier. I dag hadde hun vært kommentarfeltets kjempetroll, sier Lorentzen.

I 1942, samme år som tyske toppnazister diskuterte en effektiv løsning for å drepe jødene skrev Halldis i et brev til Quisling:

«Det er en selvfølge at den endelige løsning av jødeproblemet må gjennomføres uten sentimentalitet når det gjelder å sikre vårt eget folk, og Europa mot et nytt jødisk framstøt.»

Dag Otto Lauritzen: Jeg har alltid levd etter innstillingen om at det meste er mulig

«Det er det samme som med dyrene. De skal drepes raskt og smertefritt, ikke seigpines. Det bør vel også gjelde jødene.»

- Det er et vanvittig og avslørende brev som viser at Quisling visste at innstillinga var at jødene skulle tilintetgjøres, mener Lorentzen.

«Fru Bang» og NS-veteranene

Da Tyskland kapitulerte 7. mai 1945 hadde Vidkun Quisling fluktmuligheter, men han valgte å bli.

«Quisling er Norges mest ettersøkte mann, men han forventer å bli behandlet pent», skriver Lorentzen i boka.

Vidkun Quislings koffertbærer Per Jahr, som gjennom årene var med Quisling overalt, har fortalt i et gammelt radiointervju at Quisling langt utpå natten 8. mai trodde han skulle interneres i en æresbolig på Vettakollen. Og at han senere kunne bli prest i Fyresdal.

Men motparten ga Quisling et annet ultimatum. Han måtte møte på politistasjonen tidlig om morgenen 9. mai 1945 for å slippe å bli arrestert hjemme hos seg selv.

Oppgjøret skulle ikke gå som Quisling trodde. Han ble dømt i høyesterett til henrettelse ved skyting.

De fleste nordmenn frydet seg over straffen. Men en gruppe mennesker fortsatte å forgude ham fram til i dag. Sentralt i den lukkede kretsen av nazister etter krigen sto Quislings kone Maria.

- Hun var utrolig lojal og forsvarte minnet hans livet ut. Hun kunne ha sagt noe politisk korrekt etter krigen, for å bli mer populær hos den norske befolkningen. Hun kunne ha valgt å forråde ham. Hun må ha hatt en dyp kjærlighet for ham, sier Lorentzen.

Svein Olav var gutten ingen visste om

Maria og Vidkun Quisling hadde levd som et diktatorpar. Maria hadde hatt sitt eget tempererte skap med edelstener. Det var verdisaker og kunst overalt i palasset på Bygdøy.

Etter krigen flyttet hun tilbake til Erling Skjalgssons gate på Frogner. Hit vanket NS-veteranene som hadde sittet i regjering og yngre NS-medlemmer. De var blitt utestengt fra samfunnet og fikk blant annet ikke muligheten til å stemme på ti år. På døra til Maria Quisling stod det nå «Fru Bang».

- Det var et lukket miljø av NS-veteraner og yngre NS-medlemmer. Nå er det barna deres igjen som har eiendelene etter Vidkun Quisling og Maria, forteller Lorentzen.

Mannen som skulle hete Vidkun

«Våren 1945 lå han inne i en gravid mage. De vordende foreldrene ville bare det beste for barnet sitt.» ,skriver Lorentzen i boka.

Moren og faren delte en ideologisk overbevisning. De ville at sønnen skulle hete Vidkun og kunne ikke tenke seg et finere navn. Men sønnen til det som var Marias beste venninne fikk i stedet navnet Ole.

Han har i dag et bilde av Vidkun Quisling og Maria hengende i glass og ramme på veggen.

- Bare det å se at Quisling henger på veggen ... det er et veldig annerledes miljø å få innsyn i. Jeg er veldig takknemlig for at han forteller om oppveksten i miljøet rundt Maria, sier Lorentzen.

Ole tilhører den neste generasjonen, de som ikke selv opplevde krigen, men han var veldig glad i foreldrene sine.

- Mange NS-etterkommere har fått overlevert en opp-ned versjon av hvem som var skurker og helter. De snakker ikke så mye om jødebiten, men frykten for kommunismen og Russland er et gjentagende argument som NS-sympatisørene har hatt i etterkrigstida, sier Lorentzen.

Gråt da hun måtte forlate prins Charles da han var liten

«Husk - farligst blir jeg etter min død»

Fantes det noe tegn på anger eller kvaler hos Vidkun Quisling etter arrestasjonen?

Før henrettelsen hadde han flere samtaler med presten. Prestens oppgave var ikke å redde livet til Quisling, men å prøve å redde sjelen hans før henrettelsen.

- For at den dødsdømte skal komme til Gud, må han bekjenne sine synder. Men presten har en tung dag på jobb. Det er ikke mye selvransakelse å finne der, sier Lorentzen.

Vidkun Quisling angret ikke. Han følte seg hevet over Hitler og fortalte til besøkende på sine siste dager at han mente Hitler var et redskap for seg. Han var overbevist om at han ble uskyldig dømt.

Rett før henrettelsen fikk han besøk fra psykologen og kriminologen Johan Scharffenberg. Noe av det siste Quisling sa var:

«Husk - farligst blir jeg etter min død».

- Han hadde nok håpet at vi nå for lengst hadde ansett ham som helt, men der tok han feil. Jeg håper jeg bidrar til at han tar mer og mer feil, sier Lorentzen.