Få tilgang til våre aller beste artikler på Vi Pluss her, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Hege Sæterbø Andersen elsker fjell. Hun er å finne, iført turutstyr, på vei mot en eller annen topp, både vinter, vår, sommer og høst.

– Hver årstid har noe eget ved seg, de ulike sesongene gir meg litt forskjellige opplevelser. Om vinteren er det herlig å suse innover fjellheimen, for eksempel mot en topp, eller det kan være nok bare å komme seg ut, og ta seg en rast. Puste inn frisk luft. Jeg har en kontorjobb, og befinner meg mye foran en skjerm. Da er det ekstra herlig å komme seg ut, sier 52-åringen.

To tenåringsgutter sitter i hver sin stol i sofakroken. Det er vinter når vi møter familien, og Brage (13) er litt utålmodig, han gleder seg til intervjuet er over, så han kan komme seg opp i alpinanlegget i Surnadal, bare et par kilometer fra der familien bor, i et brunt hus oppe i lia, med utsikt utover dalen. Han mistet ikke lysten til å ha ski på beina, på grunn av det som skjedde den marsdagen i 2019.

Det lyser alvor av familien når de begynner å fortelle.

– Jeg synes det er greit å stå fram med det vi opplevde, for å gi folk der ute mer kunnskap om snøskred. Å ferdes i fjellet på vinterstid er fantastisk. Men en skal ha respekt for snøen. Vinden. Været. Og se an hvor en går, sier Hege.

Elizabeths (62) fysiske alder: 23 år

Vi Pluss

Kontaktannonsen førte Ivar og Hege sammen

Vi Pluss

Guttene i forveien

Ruta familien valgte den dagen i mars 2019, var en trasé som folk flest pleier å gå når de skal gå oppover mot fjellet Syltnebba fra Surnadal alpinsenter. Temperaturen var sånn rundt null grader.

– Målet var å komme oss helt opp til toppen. Men så blåste det en god del, og vi bestemte oss for å snu, sier Hege.

Brage var da 9 år gammel, Sondre 13. Hege hadde festet slalåmskiene til Brage på sekken, slik at han skulle kjøre alpint ned fjellsiden. Sondre og hun selv hadde randonee-ski. Hun tok av slalåmskiene og ga dem til Brage, som tok dem på seg.

– Jeg drev og ordnet med å feste langrennsskiene til Brage på sekken. Guttene syntes det ble litt kjedelig å vente på meg. «Vi begynner bare å renne ned, vi, mamma.», sa de.

«Ja», svarte Hege. Senere har hun mang en gang tenkt på at hun ikke skulle latt dem kjøre alene. Hun skulle vært med.

Privat helsereise: Slik kan du få dekket behandling i utlandet

Vi Pluss

Den røde hjelmen

– Brage kjørte litt før meg, forteller Sondre.

– Idet vi kom nedover der, så jeg at et stort område med snø løsnet fra toppen og kom ned mot oss. Jeg tenkte at dette kom aldri til å gå bra. At en av oss kom til å bli tatt.

Skredet var kanskje rundt 30 meter bredt. Brage la ikke merke til noe, der han kjørte i god fart framover, med en rød alpinhjelm på hodet.

– Plutselig hadde jeg ikke grep om snøen med skiene lenger. Snøen tok meg. Jeg klarte å bevege på armene idet jeg ble begravd. Laget et luftrom foran ansiktet, forteller han.

– Slik fikk jeg til å puste, litt. Men jeg hørte ingenting av det som foregikk over meg. Snøen var veldig tung, og presset mot kroppen.

Da Hege så bare én gutt, der hun kom kjørende, ikke to, og at denne gutten sto stille, begynte hjertet å banke. Hun så også at det hadde gått et skred.

– «Hvor er Brage!», skrek jeg. Sondre pekte. «Jeg så ham sist der», sa han. Jeg hadde panikk. Gravde og gravde. Vi hadde bare hendene å grave med, hadde ikke pakket spade i sekken. Etter hvert fikk vi øye på den røde hjelmen og en stav.

– Gleden ved først å se hjelmen til Brage var utrolig stor, men samtidig var jeg desperat etter å grave ham fort fram av redsel for at noe mer skulle rase. Å se de første bevegelsene og høre stemmen hans, sendte en enorm lettelse gjennom oss. Gåsehud-følelse og lykketårer, sier Hege, som anslår at de fikk gravd ham fram før det hadde gått fem minutter.

Arvingene vil ikke eie familiehytta sammen - hva er alternativene?

Vi Pluss

Har tatt et valg

– Det var bare 30 cm snø over meg, sier Brage.

– Likevel var et umulig å bevege seg.

– Det er nesten rart å tenke på hvor lite som skal til, sier Hege.

– Det var ikke særlig bratt der skredet gikk, og det er en rute mange går. Det var nok den spesielle vinden den dagen, som gjorde det skredfarlig. Det var et løssnøskred vi utløste. Etter denne opplevelsen har vi alltid med oss skredutstyr når vi er på tur i vinterfjellet. Skredsøker, spade og stang. Jeg har fått veldig mye mer respekt for snøen enn jeg hadde før. Jeg var ikke nonsjalant før heller, men opplevelsen har satt sine spor. Jeg er evig takknemlig for at Sondre hadde øynene med seg den dagen. Hadde ikke han sett hvor Brage forsvant, er det ikke sikkert han hadde klart seg.

De tre kjørte ned til ski-anlegget og ned alpinbakken alle sammen etterpå. Brage var like fin, ingen skader.

– Vi tok turen opp til rasstedet dagen etter. I strålende fint vær, for at vi skulle se rasstedet, se omfanget og for å få ungene ut på tur igjen under andre forhold og å snakke om hendelsen. Vi kom til toppen av Syltnebba og kjørte en slakere rute ned. De fikk fin pudderkjøring og en god opplevelse, forteller Hege.

Hendelsen har ikke stoppet henne fra å elske skiturer i fjellet. Guttene er mer glad i alpint, særlig Brage. Sondre har flyttet til Molde, der han går på videregående skole, elektrolinja.

– Mannen min, Jan Tore, og jeg har fire barn, og alle har flyttet hjemmefra, bortsett fra Brage. Han bruker mye tid oppi skitrekket sammen med kamerater, og driver ellers med fotball, sier Hege.

Og selv driver Hege for det meste med fjell. Hun er faktisk så glad i å være ute, at hun har valgt å jobbe redusert, for å ha nok tid til det.

– Jan Tore og jeg har alltid syntes det er viktigere å sette av tid til barna, enn å jobbe fullt. Da de var små, hadde de halv barnehageplass, og var hjemme resten. Nå er de store, men det er så verdifullt for meg å ha den ekstra tiden, at jeg har fortsatt med det. Jeg er på turer ut i fjellet 2-3 dager i uka, sier Hege.

– For meg er dette viktigere, enn å fylle all tid med jobb for å tjene mest mulig penger, for å ha råd til et høyt forbruk. Å ha en roligere hverdag med tid til naturen, er viktigere enn å ha det nyeste nye. Flotte ferier og dyr bil.

Bør du eie eller leie bolig når du blir eldre? Svaret kan overraske deg

Vi Pluss

Facebookgruppe

For seks år siden fikk hun ideen til å starte Facebook-gruppa «Toppturer i Trollheimen.»

– Jeg fant ut at det fantes slike grupper både for Rondane, Jotunheimen og Nordvestlandet, men ikke Trollheimen. Da startet jeg like godt en gruppe selv, smiler Hege.

Antall følgere har stadig vokst. Nå er det oppe i nesten 20 000.

– Det er artig at så mange finner glede og nytte i å følge gruppa, sier Hege.

– Det er så mange fine fjellturer en kan gå i Trollheimen. Her kan folk få tips om andre turer enn dem de går til vanlig, de kan legge ut egne turer, eller spørre om vær- og føreforhold i en bestemt del av fjellheimen, for eksempel.

– Jeg oppfordrer stadig folk til å legge ut bilder fra turer de er på. Selv har jeg også fått en hel del tips om flotte turer en kan gå, i deler av Trollheimen jeg ikke kjente så godt til fra før.

Lyden av natur

Høsten med alle fargene, den klare lufta og lite insekter, er favorittårstiden hennes for fjellturer.

– Men jeg liker også sommeren. Å bare sitte der, når en har kommet på toppen av et fjell, og la tankene fly. Ingenting er som det. Å kjenne sola varme i ansiktet. Jeg opplever stadig vekk at jeg får gode ideer når jeg går i fjellet. Jobbrelaterte ting jeg har fundert på, kan plutselig løses når jeg er midt i en bakke. Eller jeg får innfall om ting jeg skal lage, sier Hege, som liker både å strikke og sy. Hun har også et lite hobbyfirma, goklompen.no, der hun trykker motiv på flasker, kopper og liknende.

Og så har en våren. Som seg hør og bør, når en kommer fra Surnadal, bygda som musikeren og komponisten Henning Sommerro også kommer fra, så nevner Hege «Vårsøg». Den vakre melodien som Sommerro har laget.

– Vårsøg betyr noe sånt som fornemmelsen eller lyden av vår. Jeg elsker å gå i fjellet om våren. Å høre lyden i bekkene, vannet som renner når snøen har smeltet. Fuglene som har kommet tilbake. Da kjenner en i hele seg hvordan naturen våkner til igjen etter en lang vinter, sier Hege, som aldri går med propper i ørene når hun går i fjellet.

– Nei. Jeg vil få med meg lydene fra naturen. Vinden og fuglene. Det er herlig og gir fred i sjela. Og så vet en heller aldri hva en kommer over. Kanskje er det noen som trenger din hjelp en vakker dag.

Hun var morens nærmeste pårørende: - Jeg sitter igjen med en god følelse

Vi Pluss