Liv og Kristin fra «Demenskoret»

Etter fire år som Livs kjæreste fikk Kristin en støkk: - Jeg begynte å ane at noe var galt

For syv år siden ble Liv og Kristin stormforelsket. De flyttet sammen og bestemte seg for å pensjonere seg tidlig for å tilbringe mer tid sammen. Det de ikke visste var at Liv var i ferd med å bli alvorlig syk.

DEN RETTE: «Om jeg skulle leve om igjen ville jeg møtt deg tidligere så jeg kunne elsket deg lenger», skrev Liv Wold på en lapp til kjæresten Kristin Volley. - Vi skulle gjerne ha truffet hverandre tidligere, sier Kristin. Foto: Privat

DEN RETTE: «Om jeg skulle leve om igjen ville jeg møtt deg tidligere så jeg kunne elsket deg lenger», skrev Liv Wold på en lapp til kjæresten Kristin Volley. - Vi skulle gjerne ha truffet hverandre tidligere, sier Kristin. Foto: Privat

Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Hun har fått mer livsglede. Hun er gladere og ting går lettere. Etter at hun ble med i Demenskoret er det synging hver dag, hele dagen, sier Kristin Volley (67) til Vi.no.

Fra sofaen hjemme på Ås smiler hun varmt til kjæresten Liv Wold (68). Her bor paret i et hus på gården til en av Livs døtre. Også Livs andre datter bor her. Da Liv fikk demensdiagnosen alzheimer ville hun bo i nærheten av barn og barnebarn.

Kristin og Liv hadde vært kjærester i nesten fire år da Liv ble syk. I dag er sykdommen utviklet til alvorlig grad. Selv føler ikke Liv at det går fort.

- Jeg føler meg ganske sprek. Jeg er fornøyd. Jeg liker å gå i skogen og har unger og barnebarn. Jeg føler at jeg fortsatt har et godt liv, sier hun.

- Det viktigste er hvordan Liv føler det. Og hun er fysisk veldig sprek, sier Kristin.

På en lapp på veggen hjemme hos Liv og Kristin står det:

«Om jeg skulle leve om igjen ville jeg møtt deg tidligere så jeg kunne elsket deg lenger». Lappen har Kristin fått av Liv.

Det var ikke slik det skulle bli. At en alvorlig sykdom skulle ramme paret som traff hverandre sent i livet. At et likeverdig forhold skulle bli et forhold der den ene ble omsorgsperson for den andre.

- Vi skulle gjerne ha truffet hverandre tidligere, sier Kristin.

Den store kjærligheten

Begge hadde barn og begge hadde levd i heterofile forhold. Da de traff hverandre var Kristin på vei ut av et tradisjonelt familieliv. Hun hadde lenge visst om legningen sin, men hadde holdt igjen på grunn av familien.

- Det var en tung prosess for meg å komme ut. Jeg visste at jeg kom til å såre mange og å splitte opp en familie. Jeg fikk aksept fra familien, men det var likevel tunge følelser, forteller Kristin.

SE TV: Kroppen til demenssyke Marta husker plutselig når musikken settes på. Vis mer

De traff hverandre på Skeiv.no. Liv, som allerede var ute av skapet, var åpen og direkte. Kristin likte at hun ikke tok noen omveier. De likte det samme: Å være ute i naturen og gleden over musikk og litteratur. Lenge før de traff hverandre i virkeligheten skjønte de det: At det skulle være dem. Minnet om da de traff hverandre på Gardermoen for første gang er tydelig for begge.

- Det var utrolig stort. Det bare stemte, sier Kristin.

- Jeg kjørte for å hente deg. Det var da jeg fortsatt kunne kjøre bil, sier Liv.

I løpet av en helg i Oslo vokste forelskelsen. Kristin flyttet fra Tromsø for å bo sammen med Liv på Ås.

Da de ble kjent var Liv ganske sosete. Hun glemte hvor hun hadde lagt ting. Kristin trodde Liv hadde ADHD, men de var lykkelige. Ingen av dem visste at Liv egentlig var i ferd med å bli alvorlig syk. Det forelskede paret bestemte seg for at de skulle gå tidlig av med pensjon for å kunne tilbringe enda mer tid sammen.

- Det er utrolig bra at vi ikke vet hva framtida bringer. Vi er ikke tjent med å vite det, sier Kristin.

Begynte å ane at noe var galt

Etter hvert begynte Liv selv å reagere på at hun syntes det var vanskelig å finne ord.

- Én kveld fikk jeg en støkk, forteller Kristin.

Liv skulle ta med en tom glassbolle ut på kjøkkenet. Etterpå så Kristin at hun hadde satt bollen midt på gulvet inne på vaskerommet. Liv fniser litt av hendelsen når Kristin forteller.

- Jeg begynte å ane at noe var galt. Jeg turte ikke si noe med en gang for jeg var livredd for å såre henne, sier Kristin.

Men det var ikke bare Kristin som hadde merket at ikke alt stemte. En dag kom Liv gråtende hjem fra jobben som innkjøpssjef i en bedrift. En kollega av Liv hadde tatt mot til seg og sagt til henne at han var redd for at hun hadde fått demens.

- Dette var modig gjort av ham. Han ga oss det sparket vi trengte for å ta tak, sier Kristin.

Etter å ha snakket sammen fant paret ut at Liv måtte til legen for å få avkreftet at noe var galt. I stedet kom paret fortvilet ut fra kontoret til fastlegen.

- Liv bokset og slo i panseret på bilen samtidig mens hun hulket. Jeg var også fortvilet, men klarte å holde meg roligere, forteller Kristin.

«Vi må fortsette å leve»

I dag roser hun Liv for hvordan hun har taklet sykdommen. For Liv landet fort etter sjokkbeskjeden. Paret snakket godt sammen og tok en viktig avgjørelse:

«Vi må fortsette å leve og vi må være åpne om sykdommen».

- Så vi gjorde det, sier Kristin.

De skrev en liste over ting de ønsket å gjøre: Dra på konserter, besøke byer i nærheten, besøke hytta på fjellet.

- Det var små ting vi likte å gjøre uansett, men nå ble det mer systematisert, forteller Kristin.

En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk

Vi lever

En er frisk og en er syk, en får stå og en får stryk

Vi lever

I Demenskoret på NRK er Wenche Myhres sang «Vi lever» en av sangene som synges. Seerne, har sett Liv felle tårer under korøvelsene. Musikk og sang berører.

- Jeg har alltid vært glad i musikk. Jeg har spilt trompet i korps og har forsøkt å gjøre det i Demenskoret men jeg fikk det ikke til. Det var veldig trist for jeg pleide å være veldig flink, sier Liv, og føyer til: - Men synginga går helt av seg selv.

Kameraene er slått av, men demenskoret øver fortsatt en gang i uka. Da er Kristin med og treffer andre pårørende mens koret øver. For Kristin blir det et pusterom.

Liv er også på dagsenter tre ganger i uka. Det er helt nødvendig for begge. Liv trenger å være sammen med andre og Kristin trenger tid for seg selv.

Mennesket bak sykdommen

- Liv har blitt mer avhengig av meg. Fra å være jevnbyrdige kjærester har vi fått ulike roller. Jeg har fått en omsorgsrolle og må passe på Liv hele tida. Vi har taklet det med å være positive og ikke grave oss ned, sier Kristin.

- Hender det at dere krangler?

- Ja, det blir gnisninger så klart. Man er bare menneske. Når jeg har vært fortvila har jeg mistet tålmodigheten, men man lærer seg å se at det er sykdommen og ikke personen, sier Kristin.

For Kristin er det også en stor sorg at situasjonen gjør det vanskelig å få sett barn og barnebarn som bor langt unna og på forskjellige kanter av landet.

Paret har diskutert hvem av dem som har det verst.

- Det er ikke meg, supplerer Liv fra sofaen.

- Vi har funnet ut at vi har det verst på hver vår måte, sier Kristin til Liv.

Evig sorgprosess

Å se på at kjæresten forandrer seg hele tida er tøft for Kristin.

- Endringen hos Liv har gått gradvis. Jeg har sørget hver gang det har skjedd en endring - når hun har mistet en ferdighet. Så går vi inn i en ny normalitet før det kommer en ny endring. Det er en evig sorgprosess.

Noen ganger merker Liv selv endringene som skjer med henne og blir fortvilet. Da sørger begge.

- Det er forferdelig tungt, sier Kristin.

En av ferdighetene som forsvant fort hos Liv var lesing og skriving. Kristin leser for Liv hver dag. Det er blitt en viktig ting paret gjør sammen. De har lest hele bokserien Berlinerpoplene tre ganger.

- Betyr alt for meg

Paret, som har bodd sammen i syv år, er flinke til å si at de er glade i hverandre og gi hverandre klemmer. Det er viktig for dem å dyrke de gode dagene, i tillegg til å ha litt galgenhumor.

- Du kan trøste deg med at det bare blir verre og verre, sier Liv jevnlig til Kristin.

Når Liv ikke kommer på ordet hun vil si sier hun «hjelp meg» til kjæresten.

- Hun betyr alt for meg, sier Liv om Kristin.

- Jeg hadde jo ikke dødd om hun hadde forsvunnet, men jeg hadde vært helt utafor.

Kristin ser på Liv.

- Jeg skal nå sitte her i sofaen sammen med deg, jeg.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.