Sorgterapi

Etter at mannen døde skrev Nina bok om sorgterapi

Da mannen til Nina døde av kreft, ble hennes verden snudd på hodet. Samtidig ble det starten på noe nytt, blant annet med boken «Mens bladene faller. Tro, håp, kjærlighet». – Det handler om å omfavne både soloppgangene og solnedgangene i livet, sier hun.

VIKTIG BOK: At ordene hun skrev før, under og etter at Charles ble syk og døde skulle bli en bok, hadde nok ikke Nina trodd, men slik ble det. Foto: Sverre Chr. Jarild
VIKTIG BOK: At ordene hun skrev før, under og etter at Charles ble syk og døde skulle bli en bok, hadde nok ikke Nina trodd, men slik ble det. Foto: Sverre Chr. Jarild Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det er oktober 2020. Lyset faller skrått inn over stuegulvet, og Mjøsa glir fredfullt forbi utenfor vinduene. Inne er det stille. En sykeseng er plassert der stuebordet ellers pleier å stå. I sengen ligger Charles. Mannen til Nina. Hennes elskede gjennom 21 år. Sammen lever de i en kjærlighetsboble i det som skal bli deres siste dager sammen her på jorden. Blikkene mellom de to sier alt. Hver dag henter Nina inn friske roser fra rosebusken Charles ga henne samme sommer. Blomstene fyller rommet med sødme og liv. Åtte dager senere trekker Charles pusten for siste gang. Samme dag dør siste rose på rosebusken.

I bevegelse

Ett år og tre måneder senere sitter Nina Galaasen (50) i den samme stuen. Selv om sykesengen er borte og spisestuebordet igjen står på sin vante plass, renner lyset fortsatt skrått inn i rommet. Mjøsa, derimot, er islagt. For nå i alle fall. Men det kommer en tid om ikke altfor lenge da også den skal gli framover igjen. Fritt og fint, som livets lyseste dager. For ingenting varer evig. Heller ikke mørket.

– Er det noe jeg har lært gjennom denne tiden, så er det at alt beveger seg. Vi, sorgen, livet og relasjonene. For meg handler det om å tillate meg selv å leve fullt – og å sørge fullt. Tillate at mørket er der, anerkjenne det og tro på at det vil komme lysere tider, sier Nina.

Ja, det har vært litt av en reise de siste årene etter at Charles ble syk i 2019. Men Nina var ingen lettvekter når det kom til å være pårørende. For 18 år siden ble yngstesønnen deres født med en hjertefeil. I årene som kom, ble Nina og Charles kastet ut på dypt vann, noe som førte til at båndet mellom de to ble ekstra sterkt.

– Når man er veldig sliten, blir man ikke akkurat den beste utgaven av seg selv. Men vi bestemte oss tidlig for at vi valgte hverandre og våget derfor å møtes i det mest nakne og sårbare. Jeg har vært heldig som har hatt en relasjon som har vært så dyp og trygg. Ingen kjenner meg så godt som han gjorde – på de verste tingene og de beste tingene, sier Nina, som husker dagen de møttes som om det var i går.

Å VELGE VI: Nina og Charles valgte kjærligheten, nærheten og VI. – Charles holdt meg og klemte meg – alltid, sier Nina. Foto: Privat
Å VELGE VI: Nina og Charles valgte kjærligheten, nærheten og VI. – Charles holdt meg og klemte meg – alltid, sier Nina. Foto: Privat Vis mer

For da blikkene deres møttes for første gang, visste hun det bare. At de to kom til å gifte seg. Slik ble det sannelig også.

Kreftdiagnose

Etter nesten to tiår som ektefeller, kom det som et sjokk på familien da Charles fikk påvist tarmkreft med spredning en novemberdag i 2019. Han hadde klagd over vondt i ryggen en tid, noe som skulle vise seg å være spredning. Da han endelig fikk kreftdiagnosen, var det for sent. «Han lever ikke til jul», sa legen. Likevel bestemte de seg for å velge cellegift.

– Den julaftenen leide jeg inn musikere til intimkonsert med alle sangene «våre» her i stua. Charles var bare hjemme noen timer, men det ble så sterkt, forteller Nina.

Til tross for dårlige utsikter, var det som at superkrefter flyttet inn i Charles etter juleferien. Han ville leve, og selv med kreft overalt i kroppen, kjørte han motorsykkel til sykehuset på nyåret. «Jeg skal reise hjem til Nord-Norge til sommeren», sa Charles bestemt til den overraskede legen som tok ham imot. Den sommeren dro hele familien nordover sammen i tre uker.

– Det var som en signingsferd. Etter det gikk det nedover, sier Nina stille.

De siste dagene

Tikk takk, sa tiden idet høsten og oktober 2020 kom sigende. Sykesenga ble flyttet inn i stua, og rosebusken blomstret iherdig.

– Charles hadde bestemt seg for at han ville dø hjemme, så da ble det sånn. Det ble åtte veldig sterke dager der vi for det meste lå tett inntil hverandre og bare så på hverandre. Da jeg møtte ham, var det også sånn – vi måtte bare se på hverandre hele tiden, erindrer Nina.

Venner og familie tøflet stille rundt i huset, som hjelp og støtte til familien i denne underlige tiden. Nina og Charles fikk være i sin «uknuselige kjærlighetsboble», og Nina verken sov eller dusjet på åtte døgn.

– Det var nesten som å føde. Vi mennesker legger så godt til rette for å ta imot alle følelsene rundt en fødsel. Jeg har blitt mor to ganger, men min erfaring er at døden har en mye større inngripen i livet, sier hun.

Da så rosebuskens siste kronblad falt til jorden, ebbet livet ut for Charles. Med det var ikke lenger Nina «kona til» noen, og «vi» og «vårt» ble brutalt til «meg» og «mitt». En siste fest ble klargjort: Charles sin begravelse.

– Det ble en så vakker og intim begravelse. Da vi kjørte til Trysil, hvor han skulle begraves, åpnet himmelen seg, og det var perlemorslys og kjærlighet overalt. Senere så vi tre stjerneskudd over graven hans. Det var magisk, sier hun.

Sorgterapi

Å miste Charles har vært en stor sorg å håndtere for Nina og de to sønnene hennes. Ikke bare var det tomt å komme tilbake til huset, men det var også en helt ny familiedynamikk som måtte få utvikle seg – og tre ulike sorgprosesser som måtte få plass og rom til å gå i sitt eget tempo.

SAVN: Nina beskriver Charles som trygg og nær. – Han var der alltid, og bar meg på gullstol. Det var et dypt sjelelig forhold, sier hun. Foto: Privat
SAVN: Nina beskriver Charles som trygg og nær. – Han var der alltid, og bar meg på gullstol. Det var et dypt sjelelig forhold, sier hun. Foto: Privat Vis mer

Ganske snart ble det viktig for Nina å finne en måte å få hjelp til å romme alle følelsene hun kjente på. Løsningen ble å begynne å studere sorgterapi basert på arbeidet til den anerkjente psykiateren Elisabeth Kübler-Ross, som også var en sterk talestemme for hospice-pleie i livets sluttfase.

– Etter at Charles døde, ble det ekstremt ensomt. Hjelpen og veiledningen vi hadde fått mens han var syk, forsvant – fordi den fulgte ham. Jeg begynte på sorgterapi-utdanningen først og fremst for å ivareta meg selv, men etter som tiden gikk, bestemte jeg meg for å ta eksamen, slik at jeg også kan støtte andre i sorg, sier Nina, som ser hvor verdifullt det har vært for henne å studere sorgterapi.

– Nå tør jeg å kjenne enda bedre etter, fordi jeg etter hvert har lært meg å stole på at livet vil skifte. Det stopper ikke. Hvis vi kan stole på det, at alt beveger seg, selv dritten vi står i, så er det veldig mye håp.

Ga ut bok

Hele livet har Nina skrevet – og særlig i krevende perioder preget av sykdom i familien. I flere år har hun delt tekster på Facebook, og hun har fått mange positive tilbakemeldinger fra folk som mener hun har gitt dem støtte med tekstene sine. Da Charles ble syk, ble skrivingen enda viktigere for Nina. Charles heiet og mente hun burde gi ut en bok. Lite visste hun da at det var nettopp de tekstene hun skrev i tiden før og etter at Charles døde, som skulle bli hennes aller første bok, «Mens bladene faller. Tro, håp, kjærlighet».

– I boken skriver jeg om ting vi kanskje ikke alltid snakker så høyt om, sånn som for eksempel ventesorg. Det å vente på at den nærmeste i livet ditt skal dø, er utmattende, men hvordan skal vi klare å gå videre om vi ikke kan anerkjenne hvordan det egentlig er, spør Nina.

Litt over ett år etter at Charles forlot denne verden, var boken klar til å se dagens lys. Selv om Nina synes det til tider kan være skummelt å være synlig, vet hun at budskapet hun kommer med, er viktig.

HJERTEPLASS: Charles vil alltid være en del av Nina, men før han døde satte han henne fri. – Noe av det jeg har erfart mest av på denne reisen, er at hjertet har ubegrensede dimensjoner, sier Nina. Foto: Sverre Chr. Jarild
HJERTEPLASS: Charles vil alltid være en del av Nina, men før han døde satte han henne fri. – Noe av det jeg har erfart mest av på denne reisen, er at hjertet har ubegrensede dimensjoner, sier Nina. Foto: Sverre Chr. Jarild Vis mer

– Det har vært viktig å vise at det går an å åpne opp og dele av seg selv – selv midt i det vonde. Og ikke minst, å vise at vi kan finne kjærlighet midt i sorg og smerte. For det er jo så mye kjærlighet der ute. Det har jeg erfart, sier hun og legger hånden på hjertet.

Lånt kjærlighet

Selv om Charles nå er borte, kan Nina likevel ofte kjenne at han på mange måter fortsatt er med henne.

– Han er i hjertet mitt, og det kommer han alltid til å være. Han er en del av meg, i tillegg til at han er pappaen til barna mine. Mange ganger når jeg jobber og gjør ting, er det som om vi gjør det sammen, forklarer Nina.

Hun er evig takknemlig for tiden de fikk sammen, og ikke minst at de fikk snakket om alt det som var viktig i tiden før han døde. Selv om hun skulle gitt mye for at de kunne ha fortsatt livet sammen, er det viktigste for henne at de avsluttet forholdet i kjærlighet.

– Vi låner jo bare kjærligheten til hverandre. Vi eier den ikke. Da han døde, var vår reise slutt. Det som er foran meg, er livet, og det som er bak meg, former det som er foran meg, sier Nina, før hun legger til:

– Charles gjorde meg fri før han døde, og da trenger jeg å ta tak i det å være fri. Hvis jeg noen gang møter en annen, er hjertet mitt allerede litt opptatt, men likevel vet jeg at det er plass der. Det er noe av det jeg har erfart mest gjennom hele denne reisen, at hjertet har ubegrensede dimensjoner.

Og med det går Nina framover i livet – klar til å romme og ta imot dype daler, høye tinder og mer av hjertets kjærlighet.

Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.