Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Selv om dette på ingen måte er en solskinnshistorie, er det mange som er blitt rørt av historien til Terje Sørlie Skaug (39) og moren Veronica Sørlie (57). For dette er en historie om pågangsmot og målbevissthet, om aldri å gi opp. Om et sterkt bånd mellom mor og sønn.

Terje er Veronicas førstefødte, og av personlighet er de ganske like. Hun kjenner seg igjen i hans måte å tenke på. Begge benytter seg av galgenhumor til tider, noe som har vært til stor hjelp i tiden etter slaget.

Livet snudd opp ned

En aprildag i 2011, like før de skulle til påskefjellet, skjer det utenkelige. Terje er på kjøretur med moren i passasjersetet, de har vært en snartur i Oslo. Han tar seg til brystet og forteller om smerter. Moren må overta rattet og skjønner at noe er alvorlig galt. Hun frykter at det kan være hjerteproblemer, da de har en lang historikk med dette i familien. Ambulanse er snart på vei, og det bærer rett til Ahus.

Det viser seg at den unge mannen er rammet av hjerneblødning. Fra Ahus sendes han videre til Rikshospitalet, og legene forteller om kraftig blødning. Nå haster det med operasjon.

– Familien fikk beskjed om at han sannsynligvis ikke ville overleve, forteller Veronica.

Skjebnen vil det annerledes. Etter seks timers operasjon overlever Terje mirakuløst. Etter et halvt år i koma våkner han gradvis opp igjen, men fortsatt er det vanskelig å oppnå kontakt. Formen er dårlig, språket er borte og han har mistet evnen til å bruke kroppen. Terje er blitt 100 prosent invalid, men hjernen fungerer utmerket. Man kan si at han er blitt fange i egen kropp.

– Slaget kom helt uten forvarsel, og legene har ennå ikke funnet ut hva som var årsaken, forteller Veronica.

Tiden er dyrebar

Før slaget var Terje rørlegger i full jobb. Han hadde alltid vært svært aktiv og drev med fotball, boksing og friluftsliv på fritiden. Ettbarnsfaren satt sjelden stille. Terje hadde samboer og en liten datter. Etter at slaget rammet, gikk samlivet i oppløsning, men den nære kontakten med datteren har han beholdt. Hun betyr alt for Terje.

Terje var først to måneder på overvåkning på Ahus, deretter noen måneder med rehabilitering på Sunnaas sykehus. Så ble han plassert på sykehjem i hjemkommunen Nittedal. Her skulle han bo de neste åtte årene – en fullstendig uholdbar situasjon, ifølge familien.

For Terje er tiden dyrebar. Den kommunale kverna maler langsomt, mens moren tar opp kampen for å sikre sønnen god og nok opptrening, samt en verdig bosituasjon.

Midt oppi tragedien er Veronica ei dame som nekter å gi seg. I mange år har hun satt seg ned på kvelds- og nattetid for å skrive brev og søknader til offentlige instanser. Dette ved siden av full jobb. Hun har også vært i utallige møter for å legge press på saken.

I dag bor Terje i egen leilighet der han får hjelp av pleiere gjennom hele døgnet, og han har gjort mange framskritt når det gjelder å trene opp tapte funksjoner.

– Mamma har betydd alt for meg. Hun har kjempet på vegne av meg. Hadde det ikke vært for henne, så hadde jeg nok ikke vært her i dag. Og jeg hadde nok ikke bodd i egen leilighet slik jeg gjør i dag, forteller Terje. Han skriver til oss via en pc med et stativ som er plassert ved sengen. Ellers bruker han en øyepeketavle til å kommunisere med. Da ser han først på bokstav, så farge, og moren eller pleieren fanger det opp.

Har fått et nytt liv

Vi møter moren og sønnen en solfylt vårdag. Veronica viser vei inn til en hjemmekoselig leilighet. Dette har vært Terje sitt hjem i halvannet år nå. Stilen er moderne med grå og mørkelilla vegger. Det er pent pyntet med blomster, lys og krukker. Det er Veronica som er så glad i å pynte, får vi vite.

Terje forteller at han har fått et nytt liv etter å ha flyttet i egen leilighet. Også Veronica merker stor forskjell på sønnens trivsel.

– Han er mye gladere og har fått en helt annen hverdag, med assistenter som er rundt ham. Terje har fått tilbake glimtet i øyet, forteller Veronica.

Å bo i leilighet betyr at han også har fått friheten tilbake. På institusjon måtte han være i seng til klokka 19 av hensyn til de ansattes arbeidstid. Han var plassert på avdelingen for demente. Nå er Terje gjerne oppe til klokka 23 om kvelden. Han kan velge om han vil være sosial med de ansatte, eller om han ønsker å trekke seg tilbake på rommet sitt.

For Veronica og resten av familien er det noe helt annet å komme på besøk nå.

– Nå føler jeg at jeg kommer hjem til Terje, og her er det koselig å være, sier Veronica og legger til:

– Først nå, etter 10 år, føler vi at vi har kommet dit at Terje har fått muligheten til å leve et verdig liv, og muligheten til å trene opp tapte funksjoner.

Noe av det beste med å bo her, er at Terjes datter på 12 år kan stikke innom på vei hjem fra skolen. Hun bor like i nærheten. Det som plager Terje mest ved å ha blitt syk, er at han ikke har hatt mulighet til å følge opp datteren slik han gjerne ville, og at han har mistet så mange viktige år i hennes oppvekst. Hans store mål er å kunne å holde rundt datteren – og å kunne gå igjen, selv om mange mener at det er umulig. Men Terje er en person som nekter å gi seg.

– En hederskvinne

Forskning viser at det å komme fort i gang med trening, øker muligheten for å få tilbake tapte funksjoner hos slagpasienter. Ifølge moren fikk Terje lite eller ingen trening de tre første årene etter slaget.

– Treningen er livsviktig, det er ikke velvære det er snakk om. Uten Veronicas innsats, som la press på saken, hadde Terje blitt sittende, og det kunne ha ført til at levetiden ble vesentlig redusert, og han kunne fått problemer med lungene og infeksjoner, som assosieres med dem som er inaktive, sier Thorleif Monsen, kiropraktor og fysioterapeut.

Han fulgte Terje over flere år og stilte således opp gratis for å hjelpe med treningen, etter å ha hørt om saken av en lokalpolitiker som engasjerte seg. Monsen er blitt godt kjent med Terje og familien, og sier han er imponert over Veronicas innsats.

– Det er beundringsverdig hvor stort pågangsmot den kvinnen har. Selv om det har vært tøft og hun har møtt mye motgang, så har hun en egen evne til å holde motet oppe. Hun er en gledesspreder, sier han og legger til:

– Det krever sitt å stå i en slik kamp i årevis. Hun er en hederskvinne.

Vittig og omtenksom

Selv om veien har vært lang og kronglete, er livet heldigvis mye bedre for Terje nå. To ganger i uka trener han med fysioterapeut, og han er godt fornøyd med opplegget, selv om han gjerne skulle hatt en time til i uka. I tillegg trener han to ganger om dagen hjemme med gåmaskin og ergometersykkel, og assistentene hjelper ham med det.

– Terje er veldig morsom, og vi ler mye sammen. Han er snill og omtenksom, og han er vittig. Han har alltid mange kommentarer å komme med som vi ler godt av. Og han har stort pågangsmot, sier miljøterapeut Beate Jeanette Amundsen.

Hun er en av de 11 ansatte som arbeider turnus og lever sammen med Terje, nesten som i et bokollektiv. Terje har selv vært med i prosessen med å velge ut personene som skal jobbe for ham. Det er viktig at de trives sammen og at kjemien stemmer.

Mor Veronica synes det er godt å se at de ansatte virkelig tar seg tid til å ha samtaler med Terje, og at de er oppriktig interessert. Med dem har han kunnet åpne seg og snakke om følelser, og fortalt om sine ønsker og behov.

Må hente krefter

Når en familie rammes av ulykke og sykdom, rammes også de pårørende. Dette vet Veronica alt om.

– Det har vært veldig slitsomt. Jeg har nok vært utslitt til tider – mange ganger så sliten at jeg kjenner på kroppen at dersom jeg ikke slapper av litt nå, så går det ikke, innrømmer hun.

Situasjonen har påvirket hele familien og har gått på bekostning av mer tid til å gjøre andre ting, som for eksempel det å være bestemor, forteller hun.

– Men dette er noe man bare gjør for dem man er glad i. Det er jo sønnen min det gjelder, og da ligger det jo masse følelser i det, sier Veronica.

Hun har forsøkt å ta godt vare på seg selv også oppi det hele.

– Det hjelper å være sosial, få litt nye impulser og gjøre andre ting. Jeg merker at jeg får inspirasjon og glede av å gå på konserter, blant annet. Ting blir ikke bedre av jeg sitter hjemme og er trist; det henter jeg ikke krefter på, sier hun.

Motivasjonen har hele tiden vært at Terje skal få et så bra liv som mulig i hans situasjon.

– Siden han aldri har gitt opp å kjempe, skal ikke jeg gjøre det heller. Det har vært min motivasjon hele tiden. Det har ikke vært noe alternativ å ikke stå på, sier hun.

I tillegg har Terje en personlighet som gjør det lett å hjelpe ham, mener moren.

– Han er en skøyer og veldig takknemlig for det jeg gjør. Terje er heller ikke en som legger seg ned. Han har en sterk psyke, og det gjør at han har kommet seg gjennom dette, sier Veronica.

Inspirerer andre

Terje og Veronica har også vist seg å være til inspirasjon for andre. På Facebook er det opprettet en egen side for Terjes sak, hvor de har kommet i kontakt med engasjerte medmennesker og andre som står i liknende situasjoner.

– Mange engasjerer seg, og det er svært rørende å se, sier Veronica. Blant annet fikk de kontakt med en ung mann på Terjes alder fra samme område, som også ble rammet av slag. Kontakten har vært nyttig for begge parter, også for Terje.

– Hvis vår historie kan være til hjelp og trøst for andre, betyr det veldig mye for oss, sier Veronica.

Veronica var bare 18 år da hun fikk Terje, og båndet mellom dem har alltid vært sterkt. Før slaget kunne de dra på fester og konserter sammen. Blikkene mellom mor og sønn levner ingen tvil om den spesielle kontakten de har seg imellom. Og ikke minst: De har det samme bestemte blikket.