Ufaglært i eldreomsorgen:

- Dyna var full av urin, men det var ikke tid til å vaske den

KOMMENTAR: Jeg har blitt låst inne av en pasient, håndtert tunge pasienter alene og gjort oppgaver jeg ikke var kompetent til å gjøre. Hårreisende lite har skjedd i eldreomsorgen på 20 år.

ELDREOMSORG: NRK Brennpunkt har gjennom sin serie "Omsorg bak lukkede dører", avdekket store problemer i den norske eldreomsorgen. Lite har skjedd siden Vi.no-journalist Karin Madshus selv jobbet som ufaglært i eldreomsorgen. Illustrasjonsfoto: NTB
ELDREOMSORG: NRK Brennpunkt har gjennom sin serie "Omsorg bak lukkede dører", avdekket store problemer i den norske eldreomsorgen. Lite har skjedd siden Vi.no-journalist Karin Madshus selv jobbet som ufaglært i eldreomsorgen. Illustrasjonsfoto: NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Som 18-åring fikk jeg deltidsjobb på et eldresenter i kommunen der jeg bodde.

Jeg skal være ærlig: Jeg hadde virkelig ikke lyst.

Som ungdom ville jeg heller tjene penger på å jobbe i klesbutikk og omgi meg med fine ting. Jeg ville ikke hjelpe eldre mennesker med intimhygiene og vaske avføring – som var skrekkscenarioet jeg så for meg.

Som ungdom på jakt etter jobb på et lite sted, var det lettere sagt enn gjort. Ville jeg tjene ekstra penger måtte jeg «krype til korset» – og var det et sted jeg var garantert jobb uten noe som helst erfaring, så var det i eldreomsorgen.

Den siste tida har NRK Brennpunkts «Omsorg bak lukkede dører» fått tv-seerne til å grine av hvor dårlig det står til i eldreomsorgen. Samtidig er det kanskje få som er overrasket over at våre gamle, syke og sårbare ikke får den omsorgen de trenger. Det ble heller ikke jeg etter min erfaring som ansatt i eldreomsorgen for 20 år siden.

Karin Grønn Madshus er journalist i Vi.no og har erfaring som ufaglært i eldreomsorgen på tidlig 2000-tall.
Karin Grønn Madshus er journalist i Vi.no og har erfaring som ufaglært i eldreomsorgen på tidlig 2000-tall. Vis mer

Selv om det ikke ble en karrierevei for meg er jeg glad for erfaringen i dag. Jeg vokste med oppgavene og har lært hvordan noen av de svakeste blant oss har det.

Et slikt yrke bygger karakter.

Jeg har vært hjemme hos folk jeg aldri hadde truffet ellers. Jeg har sett hvor dårlig det står til enkelte steder. Jeg har også skjønt hvor slitsom jobben er, hvor viktig den er og hvor lite verdsatt den blir av samfunnet rundt.

«Håper ikke hun dør på min vakt»

I boka «Jeg skal hjelpe deg» skriver tidligere sykepleier Vigdis J. Reisæter om hvordan hun som sykepleier på sykehjem følte at hun aldri strakk til for å hjelpe de som trengte det.

Hun skriver om nedverdigende situasjoner der folk blir liggende timevis i egen avføring og om eldre som må dø alene på grunn av for lav bemanning.

Hun sluttet i 2018 fordi hun ikke lenger kunne stå for systemet hun jobbet under. Hun skriver også at svært mange ufaglærte får ansvar for et stort antall svært syke mennesker. At ufaglærte kan bli satt til å sitte hos et menneske på dødsleiet, en arbeidsoppgave de frykter og ikke har kompetanse til.

Det slår meg hvor mye jeg kjenner igjen fra da jeg jobbet i eldreomsorgen og hvor hårreisende lite som har skjedd på 20 år. For som ufaglært i eldreomsorgen har jeg neppe vært alene om å ha tenkt:

«Jeg håper ikke hun dør på min vakt for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre».

Jeg fikk muligheten til å hjelpe mennesker som trengte omsorg og fikk mye takknemlighet tilbake. Samtidig er det situasjoner jeg aldri glemmer og som jeg aldri turte å si fra om.

Sendt alene til «den vanskelige pasienten»

Fikk jeg beskjed om å henge en dyne full av urin til tørk på verandaen i stedet for å vaske den, gjorde jeg som jeg ble bedt om. Jeg tilpasset meg holdninger på arbeidsplassen som igjen var tilpasset tidspresset de ansatte jobbet under.

Som ung vikar ble jeg sendt til «den vanskelige pasienten» alene. «Hun ville jo ikke protestere uansett». Og det stemte. For da jeg som 19-åring prøvde å holde en mann på 100 kilo på beina, samtidig som avføring og urin rant ut over seng og gulv, tenkte jeg ikke på at jeg burde ha ringt etter hjelp. Jeg vasket, ryddet og fiksa det selv mens svetten rant. Jeg sa ikke fra om at situasjonen i verste fall kunne ha vært til fare for pasienten og potensielt for meg selv.

Jeg sa heller ikke fra om at jeg burde ha blitt forberedt på at en pasient kunne komme til å låse meg inne mens jeg var på besøk. Jeg sa ikke fra om at en overordnet burde ha forberedt meg på angsten hans.

Og jeg sa selvfølgelig ikke fra om at jeg ikke følte meg trygg på å utføre hjemmedialyse på en alvorlig syk pasient. Jeg var kjemperedd for å gjøre feil, men gjennomførte oppgaven slik jeg ble bedt om. I ettertid synes jeg det er skremmende å tenke på hvor lite kompetent jeg var.

Ville ikke være en som «snek seg unna»

Det handlet om at jeg var ung og uerfaren, men medvirkende var også tidspresset på jobben og konstant for lite hender som kunne gjøre oppgavene. Jeg ville ikke bli sett på som en dårlig arbeidstaker eller en som «snek seg unna». Jeg ville være en de kunne stole på var med på å få jobben gjort.

I lys av Reisæters bok: Hvor mange ufaglærte tør å si fra? Jeg tror dessverre ikke jeg er alene om disse erfaringene. Er det virkelig slik vi skal ivareta alvorlig syke mennesker?

Liv Bjørnhaug Johansen, sykepleier på Drammen sykehus og temaredaktør i Sykepleien, ga i februar ut boka «Den lange vakta» – som tar for seg arbeidet på innsida av sykehuset under pandemien. Johansen har intervjuet flere sykepleiere i boka. Samtalene forfatteren hadde med ansatte i eldreomsorgen gjorde mest inntrykk, har Fagbladet tidligere skrevet.

Ekstra utfordrende under pandemien

Bjørnhaug Johansen tar et oppgjør med helsevesenet som setter økonomi først. Ifølge forfatteren var underbemanning et problem lenge før pandemien.

Ifølge Fagbladet kritiserte også Koronakommisjonen regjeringen for å ha hatt for liten oppmerksomhet rettet mot den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Smittevernet har vært ekstra utfordrende med mangel på smittevernutstyr, smittevernplaner og høyt antall ansatte i deltidsstillinger.

Jeg blir ikke overrasket. Jeg blir heller ikke overrasket over at folk ikke lenger klarer jobben.

En verdig alderdom?

Prioriteringene har gått feil vei. Utfordringene i omsorgen er blitt større og hendene færre.

Jeg lurer på om situasjonen noen gang kommer til å snu. Om det vil bli bevilget mer penger til omsorgen, om vi får flere hender som kan gi omsorg slik at vi alle kan få en verdig alderdom. Kommer det noen gang til å få bli «status» å jobbe i helsetjenesten eller vil det fortsette å være slik at «alle får jobb» – uansett?

Akkurat nå håper jeg at mine nærmeste vil holde seg friske og at de aldri vil sette sin fot på et sykehjem. Det gjelder også meg selv, når den tida kommer.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.