- «Du må ta vare på deg selv», sa folk. Det jeg trengte, var hjelp

I 2014 ga Kristin ut bok om å få et barn med hjerneskade, og de tøffe takene det var å møte et samfunn som hevdet å inkludere alle. – Boka var også en fortelling om en om tilsynelatende klarte alt. Nå har jeg innsett at alle årene i beredskap ikke gjorde godt for helsa mi, sier hun.

MER TID SAMMEN: Ettersom Kristin lærer å ta vare på seg selv, ser hun fram til å tilbringe mer tid med datteren igjen. Foto: Sverre Chr Jarild
MER TID SAMMEN: Ettersom Kristin lærer å ta vare på seg selv, ser hun fram til å tilbringe mer tid med datteren igjen. Foto: Sverre Chr Jarild Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Da Kristin Molvik Botnmark (54) og ektemannen Børre adopterte Selma fra Sør-Korea i 2001, ble Selma den yngste av tre søsken i familien Botnmark. Kristin husker det som det var i går da de hentet henne i den koreanske fosterfamilien: Den yndige Selma på 2 år, som lekeskrev og gjorde liksom-lekser med fostersøsknene sine. Allerede på flyet hjem til Norge begynte familien imidlertid å ane uro. Selma var sløv og ville ikke ta til seg næring.

– Vi tenkte at det var en sorgreaksjon. Det er jo opprivende for et barn å bli adoptert, sier Kristin.

Men problemene vedvarte etter at de kom hjem til Norge. Selma fikk anfall ingen kunne forklare, i tillegg til at hun slet med den ene luftveisinfeksjonen etter den andre. Legene begrunnet det med sorg og tilpasning til et helt nytt liv. Familien gjorde derfor alt de kunne for å støtte den nye datteren sin.

Hjemme ble det spilt koreansk musikk, og koreansk mat sto på menyen så ofte det lot seg gjøre.

– Etter et par år ble det endelig påvist at Selma hadde hyperketotisk hypoglykemi, noe som forklarte de besvimelseslignende anfallene hun hadde, forteller Kristin.

Dette er en medfødt stoffskiftesykdom, som forårsaker akutte anfall av lavt blodsukker. Disse anfallene, som i så mange år hadde gått ubehandlet, medførte for lav oksygentilførsel til hjernen og dermed dessverre en hjerneskade for Selma. Det barnet de hadde møtt i Sør-Korea få år tidligere, kunne nå ikke lenger holde en blyant i hånden. Selma var i ferd med å tape flere og flere ferdigheter.

Tøffe tak

Da Selma så begynte i 1. klasse, var ingenting lagt til rette for et barn med spesielle behov. Selma, som hadde mistet mye språk på veien, trengte nå hjelp til å kommunisere. Det slo ut i form av det skolen kalte «utagering».

– Lille Selma på 18 kilo ble beskrevet som et utagerende monster, som de andre var redd for. Tiltak som skjerming ble benyttet, men hvem var det egentlig som ble skjermet mot hvem, undrer Kristin.

TØFF TID: Det var ikke enkelt for Selma å tilpasse seg en ny tilværelse i Norge, og det tok tid før familien fant en skolehverdag som fungerte for henne. Foto: Privat
TØFF TID: Det var ikke enkelt for Selma å tilpasse seg en ny tilværelse i Norge, og det tok tid før familien fant en skolehverdag som fungerte for henne. Foto: Privat Vis mer

I årene framover måtte hun og mannen lære seg det Kristin kaller «systemsk», altså de språkene man møter i de offentlige systemene. Det ble mange tøffe runder – hjemme som på jobb. Livet handlet om å tilrettelegge for Selma, unngå så mange konfliktfylte situasjoner som mulig og holde hodet over vannet.

– Jeg var i kronisk beredskap. Hver gang det ringte fra barneskolen, skjøt det gjennom meg. Det sitter i meg fortsatt, som en innarbeidet reaksjon fra den tiden da det var daglige telefoner om ting som gikk galt. Det er en langvarig slitasje, som har gjort meg litt skadeskutt, sier Kristin.

Da Selma, 11 år gammel, fikk plass på en spesialskole, ble hun endelig inkludert og møtt av mennesker som forsto seg på hennes behov. Nå fikk hun en egen primærkontakt, hun fikk en venn, og hun begynte å synge og utfolde seg på måter familien aldri hadde sett henne gjøre noen gang.

– All utageringen avtok, forteller Kristin, som var lettet – men også litt bitter over den tapte tiden.

Tidsklemma

Selv om Selma ble eldre, fortsatte småbarnsfasen med logistikk og planlegging hjemme hos familien Botnmark. Selma hadde utviklet en krevende utviklingshemming i tillegg til autisme, og hun hadde stort behov for kontroll og rigide rammer. For Kristin var det slitsomt å være «evig småbarnsforelder» når hun selv var blitt middelaldrende.

– Jeg savnet å kunne ha råderett over min egen tid, og å kunne være impulsiv – som andre jeg kjente ble, ettersom ungene deres ble større. Jeg husker vi sa at «nå har vi sett barne-tv i 30 år», forteller Kristin.

Når hun ikke var på jobb, var livet lagt opp rundt Selmas behov. Det alltid å være i forkant ble Kristins modus operandi:

– Det blir man ganske sliten av i lengden. «Du må ta vare på deg selv», sa folk til meg – men jeg ble bare irritert av å høre det. Det jeg trengte, var jo hjelp. Det var ikke mulig å ta vare på seg selv der og da. Av og til er det ikke en surstoffmaske under setet i det hele tatt, forklarer Kristin.

Med tiden levde familien mer og mer i et «selvpålagt isolat», med liten omgang med andre på egen alder. Det var rett og slett for vanskelig å være ute i verden med Selma. Først da Selma gikk de siste årene på barneskolen, ba Kristin og mannen ordentlig om hjelp. Det begynte med avlastning en helg i måneden, og i starten ble disse dagene fylt med kino og konserter, for å kompensere for alt de ikke hadde fått gjort som familie.

– Det ble litt for voldsomt. Etter hvert fant vi ut at det måtte være helt greit bare å finne roen hjemme, sier Kristin.

Fristed på jobb

I alle årene med planlegging og oppfølging på hjemmebane, ble jobben som HR-direktør i et internasjonalt industriselskap Kristins fristed. Her kjente hun mestring, og her var det ingen som visste at hun på hjemmebane slet med rollen som mor til et barn med funksjons-hemming.

Tette bånd: Sammen med Selma navigerer Kristin gjennom sårbarhet og livsglede. Foto: Sverre Chr Jarild
Tette bånd: Sammen med Selma navigerer Kristin gjennom sårbarhet og livsglede. Foto: Sverre Chr Jarild Vis mer

– Jeg hadde et veldig sterkt mestringsbehov, siden jeg opplevde meg selv som en mislykket forelder for Selma. Utad klarte jeg alt. I karrieren reiste jeg, tok utfordringer og var mye borte, noe som var et tveegget sverd, for samtidig som det ble en pause, ga det meg også veldig dårlig sam-vittighet, forteller Kristin.

I ettertid skulle hun ønske at hun åpnet seg mer for kollegene sine om situasjonen hjemme. Den holdt hun nemlig sørgelig skjult for dem, helt til hun ga ut boken «Raushetens grenseland» for sju år siden.

– Jeg ville ikke være en som det måtte tas hensyn til. I stedet ville jeg på en måte være en superwoman. Ingen skulle ta meg på at jeg, som eneste dame i ledergruppa, ikke stilte opp.

Når hun ser tilbake, ble det en altfor tung byrde å bære alene. Likevel, åpenhet krevde mer enn det Kristin kunne gi på den tiden.

Falt sammen

I fjor fikk Selma (nå 22) tilbud om omsorgsbolig. Da var Kristin så utkjørt at søsteren hennes ble Selmas verge.

– Jeg var redd for at omsorgen min ikke ville ha strukket til om vi ikke hadde fått hjelp da vi fikk det. Vi merket at det var fare for å utsette Selma for et hjem det ikke var godt for henne å bo i. Jeg hadde behov for å få lov til å bare være mora hennes, uten å inneha alle de andre rollene, forklarer Kristin.

Tre uker etter at Selma flyttet hjemmefra, ramlet Kristin om på Karl Johan. Kristin, som hadde håpet at ting nå kom til å roe seg, måtte bare tro om igjen.

– Jeg kjente at jeg begynte å sjangle, og datt gråtende sammen, rett foran Stortinget.

I forkant hadde hun fått svimmelhet, tåkesyn og mystiske kuler i hodet. Konklusjonen ble at Kristin var helt utbrent. Så gikk hun i bakken, og da hadde hun ikke lenger et valg. Hun måtte hvile.

– Nå har du båret 40 kilo på ryggen i 20 år, og noen endelig tar av deg ryggsekken, da vakler du. «Du må gjenopprette deg selv», sa fastlegen. I ettertid har jeg forstått at det ikke er uvanlig at den totale oppløsning skjer etterpå for mange foreldre med funksjonshemmede barn. Jeg hadde bare aldri tenkt at det skulle bli min realitet, sier Kristin, som var langtids-sykmeldt fram til i sommer.

Å gi slipp

Nå går det framover med Kristin, men hun må stadig ta seg tid til å stoppe opp. Hun snakker jevnlig med Selma, og gleder seg til de igjen kan tilbringe mer tid sammen. Men først må Kristin ta vare på seg selv.

– Jeg fikk ikke til å forvalte meg selv på innsiden på en god måte gjennom disse årene – selv om alle sier jeg har fått til alt. Grunnmuren raste sammen, fordi stillaset jeg hadde bygd opp datt i hop. Nå må jeg faktisk ta maska på meg selv. Nå er det jeg som må ha surstoff, sier Kristin, som innrømmer å ha vært «flink pike» og arbeidsom hele livet sitt.

Hun er sikker på at det kommer til å gå bra, men det krever at hun lærer å romme seg selv. At hun finner en ny stabilitet, og lærer seg at hun ikke trenger å streve så mye og jobbe så hardt. Hver eneste dag øver Kristin seg derfor på å gi slipp på tanken om at hun skal være flink på alle områder i livet sitt. Selv om hun er tilbake i full stilling, har hun nå hoppet av karrierejaget som HR-direktør. I stedet underviser hun i ledelse på Høyskolen Kristiania.

– Jeg øver på det å bli god nok for min egen vurdering. Det står jo ikke om liv, og jeg trenger faktisk ikke å være hun som får til alt, sier Kristin, som priser seg lykkelig for at Selma har det godt der hun bor nå, og at hun selv ikke lenger trenger å legge til rette for hele livet hennes.

Ja, å få et barn med spesielle behov var en stor livsomveltning for Kristin. Det er det også å gi slipp. For hvem er Kristin uten dette ansvaret? Litt etter litt finner hun sin måte å være i verden på – uten et beredskapsmodus på høygir.

Tid for kreativitet

Etter hvert som Kristin lærer å romme seg selv, er det én ting som presser seg mer og mer fram: Kreativiteten. Hele livet har hun elsket å spille fløyte og å skrive, og gjennom voksenlivet har hun faktisk rukket å gi ut tre bøker.

– Det er noe kreativt i meg som ikke fikk ta plass i livet mitt i alle de årene – det lot seg ikke kombinere. Nå vil hjertet mitt gjerne gjøre mer av dette, sier Kristin med varme i stemmen.

Med mer ro på agendaen, har Kristin derfor funnet fram fløyta som hun i yngre dager brukte så mye tid på. Den er viktig, og hun kommer ikke til å la den støve ned igjen. Det har hun rett og slett ikke råd til. For livet er dyrebart, og nå gjelder det å gi seg selv den næringen og det surstoffet som trengs for at livet skal blomstre. Trass i tunge tak, sitter Kristin likevel igjen med en viktig erkjennelse:

– Livet med Selma er også blitt mitt verdikompass. Det hjelper meg til å bestemme hva som er viktig og hva som kan få ligge. Sammen med henne navigerer jeg i sårbarhet og livsglede.

Både Selma, Kristins ektemann Børre og Selmas verge er innforstått med innholdet i artikkelen.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.