Magnus Takvam

- Det var vondt å se at den du var mest knyttet til, sakte mistet kontrollen over sitt eget liv

Etter nærmere 40 års erfaring som politisk journalist skrev Magnus Takvam i fjor bok om sin egen mor, dikteren Marie Takvam. - Jeg hadde behov for å vite hvor uroen hennes kom fra. Hvorfor hun måtte skrive – og hvordan hun kunne skape de vakreste dikt, selv etter at livet hennes hadde falt sammen.

BLIR PENSJONIST: 70 år er pensjonsalderen i NRK, men Magnus Takvam har ikke planer om slutte helt med journalistiske prosjekter. Foto: Morten Rakke
BLIR PENSJONIST: 70 år er pensjonsalderen i NRK, men Magnus Takvam har ikke planer om slutte helt med journalistiske prosjekter. Foto: Morten Rakke Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Etter snart fire tiår som journalist og politisk kommentator i NRK, er det snart dags for Magnus Takvam å takke av. Men selv om han i sommer fyller 70, som er pensjonsalder i NRK, har han ingen planer om å henfalle til uvirksomhet.

Hele sitt voksne liv har han betraktet seg som student, på det han kaller et evig universitet. Riktignok var han ingen flittig sådan den gang han studerte i yngre dager. Og veien til journalistutdannelsen var ikke opplagt. Valget var nærmest tilfeldig for å sikre seg en trygg og fast jobb, forteller han.

Magnus Takvam er en mann med mange talenter. Saklig, analytisk og kunnskapsrik er vi vant til å se ham på TV-skjermen. Det er ingen grunn til å mistenke at sindigheten skjuler et emosjonelt brusende indre.

I boken han utga høsten 2021, får man innblikk i mannen bak fasaden. Den handler om moren Marie Takvam, en av Norges største lyrikere, som levde et sterkt liv. Hun levde opp til myten om den frigjorte bohemkvinnen og kunstneren, slet med alkoholproblemer, intense kjærlighetsforhold og psykisk ustabilitet. Et liv som resulterte i flere sammenbrudd og innleggelser på psykiatriske institusjoner.

De siste 25 årene av livet var hun mer eller mindre institusjonalisert. På slutten fikk hun også Alzheimer. Magnus Takvam forteller om sin sterke tilknytning til moren, med kjærlighet og ømhet, men også med skam og sjalusi. «Min mor var et menneske blottet for onde hensikter, så jeg frikjenner henne på samme tid som jeg fordømmer henne,» skriver han.

Historien om moren - Marie Takvam

- Det kan ikke ha vært lett å fortelle historien om din mor. Du er nådeløs ærlig og utleverende både overfor henne og deg selv. Hva var drivkraften?

– Drivkraften var å komme nærmere til bunns i hva som lå bak fasaden av den sjarmerende kunstneriske galskapen. Arbeidet med boken har vært en prosess over mange år – og jeg har hatt et ønske om å bli kjent med henne på nytt med et modent blikk. Det har vært vondt og vanskelig, men også befriende. Jeg hadde behov for å vite hvor uroen hennes kom fra. Hvorfor hun måtte skrive – og hvordan hun kunne skape de vakreste dikt, selv etter at livet hennes hadde falt sammen, sier han.

I 1952 går Johannes, den estiske sjømannen, i land i Bergen. Da han døde 92 år gammel i mars for sju år siden, var det bare to personer fra kommunen i begravelsen. Hvem var Johannes? Og var det virkelig sånn at han ikke hadde familie? Vis mer

- Det er en underlig opplevelse å forsøke å forstå sin egen mor på distanse – og jeg gjenkjenner noen av trekkene hennes i meg selv, noe som både skremmer og fascinerer. Den samme hudløsheten og behovet for bekreftelse, og frykten for avvisning. Men også den samme gleden ved å forsøke å forstå sammenhenger, sier han.

De sterke båndene til moren, som han ble boende med etter at foreldrenes hans ble skilt, kom til å prege ham. Da familielivet gikk i oppløsning var han i tenårene, i en sårbar fase i livet, og de etterfølgende årene ble temmelig kaotiske.

– Behovet for løsrivelse som ung voksen ble ikke møtt. Det førte til at jeg i perioder var nødt til å flytte til en annen by enn den hun bodde i – for å slippe å møte henne.

En sammensatt kvinne

Takvam sammenligner arbeidet med boken som å sitte i en kinosal og se en film, som av og til var vond. Han lengtet etter å se de bilder som kunne vise at morens liv ikke var redusert til den tragiske kunstner-myten. Det nære portrettet viser en kvinne som var sammensatt, og som levde et liv der store gleder ble avløst av dype nedturer. Hun var stemmen i Barnetimen for de minste, hun var den frodige bohemkvinnen i hovedstadens kunstnermiljø, den modige dama som i godt voksen alder våget å kle av seg i Vibeke Løkkebergs film «Åpenbaringen» fra 1977 og som skapte furore med den etterfølgende kritikken av Dagbladets journalist, Arne Hestenes, kjent som «Rumpefeiden».

Magnus Takvam som liten sammen med moren og dikteren, Marie Takvam. Foto: Privat
Magnus Takvam som liten sammen med moren og dikteren, Marie Takvam. Foto: Privat Vis mer

Men først og fremst var hun en progressiv kvinne og en gudbenådet poet.

Marie utga sin første diktsamling i 1952, bare noen måneder etter at jeg ble født, diktsamlingen «Dåp uten stjerner» og sin siste, «Rognebær», i 1990. Opprinnelig kom hun fra bygda Skylstad på Sunnmøre – et sted Takvam tilbrakte mang en sommerferie under oppveksten og har mange gode minner fra.

Som ung var hun flittig og religiøs, og hun var den første jenta i bygda som tok gymnas. 21 år gammel flyttet hun til Oslo for å jobbe og studere psykologi. På mange måter var hun en pioner, både som kvinne og som lyriker. Hun var selvstendig og uredd, spennende som samtalepartner, åpen for alt og alle. Men det Takvam opplevde, var derimot sider av livet hennes som dro henne nærmere sammenbruddet.

– Det var særlig etter skilsmissen fra min far Johannes, da jeg ble boende med Marie alene i rekkehuset på Oppsal og enheten mor, far og barn ble oppløst, at forholdet til min mor ble vanskelig. Tilknytningen til Marie var sterk fra oppveksten som lite barn. Derfor ble den måten hun levde på etter familieoppløsningen noe jeg opplevde som et svik – det var vondt å observere at den du var aller mest knyttet til, sakte mistet kontrollen over sitt eget liv. Marie gikk inn i alle relasjoner med en intensitet som var altomfattende. Selv i dag, seksti år senere, preger den meg på alle måter.

Idealist og radikaler

De første årene av livet minnes han imidlertid som idylliske, trygge og kjærlighetsfulle. Men etter hvert som moren ble en del av kunstnermiljøet i Oslo ble livet mer turbulent. Han var omgitt av festglade og spennende mennesker, kjente kunstnere og intellektuelle som levde sterkt og intenst – der grenser ble overskredet.

– Jeg hadde aldri klart å overleve på samme måte. Som voksen og gjennom mitt yrkesliv skapte jeg som observatør et filter til omverdenen. Jeg opptrer som formidler av andres prosjekter og tanker, sier han.

Interessen for samfunn og politikk ble vekket allerede på gymnasiet. På Oslo Katedralskole, der han gikk, blåste friske vinder med røtter til både venstre- og høyrepolitikk. Vietnamkrigen pågikk for fullt, og Magnus ble sterkt engasjert i SUF-bevegelsen (Sosialistisk Ungdomsforbund som var en forløper til AKP ml).

I skolegården ble veggaviser klistret opp og diskusjoner pågikk så fillene føyk. At han valgte den venstreradikale fløyen hadde nok en del sammenheng med at det var der de kuleste folkene befant seg. Samtidig ga det politiske engasjementet god innsikt i politikk, samfunn og økonomiske maktforhold. I tiden på begynnelsen av 70-tallet ble det knyttet vennskapsbånd og han var en del av et lojalt nettverk. Engasjementet og idealismen kom til å få konsekvenser for videre veivalg.

Sporadiske studier

- I et intervju med en studentavis for noen år siden fortalte du at du langt fra var noen flittig student. Er det riktig?

– Ja, det stemmer. Studiene var sporadiske – og jeg har tidligere sagt at om jeg hadde fått mulighet til å studere på nytt ville jeg gjort alt annerledes. Etter en grei start i 1974, som fersk student i Bergen og ensomhet på en studenthybel, var det slutt på utholdenheten. Jeg tok et avbrekk i studiene.

Det politiske engasjementet, og den radikale bevegelsen som var på sitt heftigste på den tiden, tok overhånd. Magnus Takvam ble proletarisert. I stedet for studenttilværelse forsvant han som turist inn i arbeiderklassen. Men livet som sementpusser og jernbinder ble etter hvert i tyngste laget for både kropp og sjel. Det førte ham tilbake til studiene da han var i midten av 20-årene, og valget falt på to år på Norges Journalisthøgskole.

Yrke som passet

– 20 årene var en vanskelig tid i livet. I etterpåklokskap kan jeg nok se at jeg kunne ha tatt helt andre yrkesvalg, og hvor jeg kunne ha møtt andre utfordringer. At jeg valgte journalistutdannelse, var mer eller mindre tilfeldig. Men det skulle vise seg å være et yrke jeg passet til. Det viktigste er å kunne bruke de ressursene du har, og at yrkeslivet ikke blir rutine. Som journalist lærer du hele tiden nye ting – og interessen for å analysere samfunnsprosesser har bestandig vært der. I tillegg har jeg alltid vært åpen for nye inntrykk, og av å se muligheter. Jeg er ikke skapt for vanetenkning og rutine.

POLITISK KOMMENTATOR: Takvam har i mange år vært politisk kommentator i NRK. Her med daværende statsminister Erna Solberg på en av regjeringens pressekonferanser før pandemien. Foto: Vidar Ruud / NTB
POLITISK KOMMENTATOR: Takvam har i mange år vært politisk kommentator i NRK. Her med daværende statsminister Erna Solberg på en av regjeringens pressekonferanser før pandemien. Foto: Vidar Ruud / NTB Vis mer

- Har du lagt noen planer for pensjonisttilværelsen?

– Foreløpig har jeg ingen konkrete planer, annet enn at jeg vil jobbe med noe jeg er interessert i. Sannsynligvis blir det noen journalistiske prosjekter, eller organisasjonsarbeid.

Lys og mørke

Ingenting tyder på at Magnus Takvam kommer til å bruke pensjonisttilværelsen på å frekventere golfanlegg i Syden og slappe av. Til det er han for samfunnsengasjert, rastløs og nysgjerrig. Skjønt med 11 barnebarn er det grunn til å tro at han kanskje vil bli en yndet barnevakt.

I den forbindelse kommer han tilbake til oppvekst, familiebakgrunn og forholdet til moren. Uroen og kaoset. Han mener det er flaks at han traff sin kone, som kom fra andre og ryddige familieforhold. Det ble en motvekt til det vanskelige livet som kunne ha båret galt av sted.

– Dagens kunstnere er ikke en fyllegenerasjon eller bohemer. Jeg opplever at mange er idealister som jobber hardt og lever under ordnede forhold. Dessuten er tiden annerledes enn på 60- og 70-tallet. Mange fra 68-generasjonen, som er godt utdannet og akademikere, føler seg fremmedgjort. Levealdersforskjeller og klasseskillet er tydeligere enn noensinne. Det er viktig at vi ikke tror at det politiske og engasjerte demokratiet er gitt én gang for alle. At politikken ikke undervurderer de forandringene som skjer.

22. juli

- Hva er noe av det som har gjort sterkest inntrykk på deg i karrieren som journalist?

– Det er uten tvil 22. juli. Jeg var til stede under rettssaken og var vitne til hva de unge tenåringene fortalte. Hva de hadde erfart og gjort under angrepet gjorde sterkt inntrykk. De unge imponerte meg – og de ga meg tro på at mørke kan beseires. Jeg har stor tillit til yngre generasjoner.

Magnus Takvam har holdt mange foredrag om moren og hennes betydning som lyriker. Blant annet i forbindelse med jubileer. Så vel livet hennes som diktningen berører spenningspunkt mellom lys og mørke i mennesket.

– Jeg er overbevist om at Marie hadde en form for affektiv lidelse, at hun var bipolar i en eller annen variant. Det er trist å tenke på at dette bidro til å gjøre livet hennes så vanskelig. Men på den tiden var det ingen som fanget opp, eller hadde forståelse for denne form for lidelse – og alkohol ble hennes form for selvmedisinering. Jeg ser ikke bort fra at jeg har en latent disposisjon for det samme. Bipolaritet er genetisk, men kan også utløses av ytre begivenheter.

I boken skriver han om sin mest rotløse periode som ung, og da han opplevde en slik hendelse. Etter en depressiv periode opplevde han plutselig en manisk oppstemthet.

– Perioden med store svingninger ble heldigvis kun en episode. Når jeg forteller om dette i boken, er det fordi det også binder meg sammen med min egen mor, hennes foreldre og besteforeldre og mine egne barn i en sosial og menneskelig arv. Marie var ikke den eneste som opplevde den sterke, indre brytningen. Men jeg er heldigvis bevisst mitt eget lys og mørke, sier Magnus Takvam.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.