Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Danske Bettina Weidich vokste opp med foreldre som drakk veldig mye alkohol. Hun tok derfor allerede som barn mye ansvar, noe som satte sine spor langt inn i voksenlivet.

– Jeg skulle være den som passet på hjemme og sto blant annet for rengjøring, slik at det var pent når far kom hjem, sier Bettina.

Hun var opptatt av at det alltid skulle være god stemning, og det var viktig å vise utad at de var en velfungerende kjernefamilie.

– Vi snakket ikke mye om følelser eller utvekslet kjærlighet eller fysisk kontakt, det var bare den perfekte fasade som var viktig.

I ungdommen sørget Bettina for å være mest mulig aktiv. Hun var veldig flink, fikk topp karakterer og var den som ordnet alt.

Sint på dine gamle foreldre? Slik kommer du videre

Vi Pluss

- Foreldrene mine burde sikkert ha skilt seg mye tidligere

Naturlig å ta rollen videre

Hun har fortsatt å ta mye ansvar som voksen.

Annonsørinnhold

Leser du aviser og magasiner på mobilen?

– Jeg fortsatte å late som at alt var bra da jeg flyttet hjemmefra, og tok også med meg det overansvarlige inn i forhold, men det gikk ikke så bra. Kjærester kunne si at jeg ikke skulle være så serviceinnstilt hele tiden, jeg kvelte dem jo.

Det er vanlig for barn som vokser opp med en alkoholisert forelder å ha stort behov for kontroll over verden rundt seg. Hos Bettina var det blant annet tellekanter på håndklær og sengetøy, og alt var sortert etter farger.

– Jeg hadde jo kaos inni meg, og da måtte jeg ha system rundt meg, sier Bettina.

Hennes perfeksjonisme og evne til å organisere har absolutt ført noe bra med seg. Blant annet har hun god nytte av dette i sin jobb i et stort, internasjonalt konsern. Men hun var også redd for ikke å bli likt, og prøvde alt hun kunne å leve opp til andres forventninger. I alt dette mistet hun seg selv, og slet seg helt ut på å prøve å håndtere følelsene og omgivelsene og på å ordne opp for andre.

– Jeg hadde gitt av meg selv i så mange år at jeg ikke lenger kunne merke meg selv. Jeg hjalp hele verden, men ingen hjalp meg, sier Bettina.

Men det er ikke sikkert hun hadde tatt imot noe hjelp heller, for hun var ikke så imponert over hva andre fikk til.

– Jeg tenkte jo at jeg også var den flinkeste og at andre ikke dugde like godt som meg.

Så hun påtok seg alle slags oppgaver og klaget etterpå over at hun måtte gjøre alt.

Nøkkelen til å finne kjærligheten som voksen

Vi Pluss

Dyrket offerrollen

Også i offerrollen var hun flinkest i klassen.

– Historien med at jeg hadde en krevende oppvekst har jeg brukt for alt hva den er verdt for å få sympati, og så har jeg krydret det hele med mitt havarerte ekteskap. Jeg var alene i over tjue år, og det var helt selvvalgt, men jeg brukte det så andre kunne synes synd på meg.

Så mistet hun både foreldrene, sin morfar og to venninner da hun var i 30-årene. Og ble altså skilt. Hun døyvet det hele med mer arbeid og i å gå opp i foreldrerollen. Dermed ble hun også enda mer sosialt isolert.

– Jeg har alltid briljert med jobb og å kunne hjelpe andre, men sa nei takk til fest og sosiale ting, for jeg likte ikke meg selv og følte meg ikke verdig, sier Bettina som også slet med angst, depresjon og et dårlig selvbilde. Men så begynte hun å arbeide med seg selv.

– En venninne tok fatt i meg. Hun så at jeg nærmest var selvdestruktiv i min måte å leve på. Arbeidet til langt ut på natten, spiste usunt.

- Veien ut av ensomhet handler nesten alltid om én ting

Vi Pluss

Ble tipset om en tankefeltterapeut

– Terapeuten sa at angsten min kunne helbredes, at det ikke trengte ta så lang tid og at angsten hang sammen med barndomsopplevelser. Jeg ringte til min lillebror og sa at, oi, jeg er ikke gal, jeg er normal – og det var en grunn til at jeg hadde det som jeg hadde det!

Den største endringen skjedde da hun meldte seg på et livsendringskurs. Kurset handlet om egenverd og balanse. Men de viktigste temaene nå ble de som handlet om økonomi og kjærlighet – og følelsen av å være rik på begge deler. Hun hadde alltid vært engstelig for økonomien sin. Om det var nok, og ville fortsette å være nok penger. Hun lærte også at hun måtte lære å elske seg selv og invitere kjærligheten inn i livet.

Sjef i eget liv

Hun gikk nå fra offerrollen til å ta styringen.

– Jeg ville ikke lenger skylde på min historie eller være nervøs for alt mulig. Jeg har lært å si at jeg har selv valgt å gjøre det jeg gjør.

Bettina har nå blitt bevisst på hva som er hennes verdier, å sette grenser og ta vare på seg selv. Hun er stadig ansvarsfull, men behøver ikke være på vakt hele tiden. Hun gir seg selv lov til å slappe av og nyte sitt eget selskap, omgir seg med mennesker og ting som gjør henne glad, og er også åpen for å finne en kjæreste på et eller annet tidspunkt.

– Livsendringskurset har gitt meg verktøy og gjennombrudd som har gjort at jeg i dag ikke lenger føler meg som et offer, men har tatt styring over mitt eget liv. Fra å være trist, sint og isolert er jeg nå positiv, glad og søker sosiale ting som gjør meg godt. Nå overlever jeg ikke bare – nå lever jeg, sier Bettina

- Hun våknet, så på mannen og tenkte: «Hva skal jeg med deg?»

Hjelp til å komme videre

– Det er typisk for barn av alkoholikere å være redde for ikke å være bra nok, å sette andres behov foran sine egne og ikke vite hvordan man tar vare på egne behov, sier familie- og traumeterapeut Svein Furnes. Han jobber med å hjelpe pårørende til rusmisbrukere.

– De har ofte vanskelig for å stole på andre og har problemer med intimitet og relasjoner. Og de vet ofte ikke hva de vil.

Han kjenner lett igjen kontrollen som Bettina og mange alkoholikerbarn søker til.

– Når ting er uforutsigbart får man inn i ryggmargen å kontrollere det man kan. Som barn av alkoholikere forsøker vi å kontrollere også det vi ikke kan, nemlig selve livet.

Furnes påpeker at dette er kjente og vanlige tegn hos mange som lever tett på en rusmisbruker, og en del av den tilstanden som kalles medavhengighet.

– Det er helt naturlige reaksjoner på unormale situasjoner, sier Furnes og påpeker at medavhengighet ikke er en sykdom, men man kan bli syk av det. Hans klare oppfordring er å få hjelp til å komme deg ut av det og ikke gå med dette vonde lenger enn du trenger.

– Det er hjelp å få, og det er aldri for sent.