Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

«Snurr film!» het det i gamle dager. La oss derfor begynne denne artikkelen med å snurre film – bakover i tid.

Året var 1986, og en ung Karianne Førland hadde nylig flyttet fra hjembyen Kristiansand til hovedstaden. Nå satt hun på en kafé med et stykke papir og en blyant foran seg. Med stillingsannonsen fra filmduoen Wam og Vennerød friskt i minne, skrev hun søknaden om å bli produksjonssekretær i filmselskapet deres, Mefistofilm.

– Jeg hadde sett noen av filmene deres, og særlig «Svartere enn natten» hadde gjort inntrykk på meg. Dessuten ønsket jeg å jobbe med noe kreativt, forteller hun.

Med søknaden i veska, ruslet Karianne opp til Mefistofilm på Frogner og leverte den fra seg. Så var det bare å vente.

Lite visste Karianne den gang da at dette skulle bli starten. Starten på et helt liv – sammen med Petter Vennerød. For Karianne fikk jobben – og kjærligheten attåt.

Hopplegenden: - Jeg er klar for å forlate dette livet

Vi Pluss

Alvorlig syk eller skadet partner: - Du vet aldri når du får behov for denne fullmakten

Vi Pluss

Frie tanker

Hun husker det så godt. Det første møtet. Ni år eldre Petter var «streng og ordentlig» der han satt og understreket at i Mefistofilm skulle det være struktur, punktlighet og orden i sysakene. Karianne likte rammene, og raskt ble hennes nye arbeidsplass et fint sted å være. Ikke at det var forelskelse ved første blikk – for det var det ikke. Det var mer det at innenfor den strukturen Wam og Vennerød satte, blomstret et fantastisk kreativt miljø. Tett og hjertevarmt, frittenkende og raust.

– Petter var fantastisk fri i sine tanker, samtidig som han hadde full kontroll. Både han og Svend Wam var inspirerende, morsomme, sosiale og sjenerøse med staben sin, erindrer Karianne.

I tiåret før hun kom inn i Mefistofilm, hadde Wam og Vennerød allerede laget hele ti filmer sammen. De fleste var blitt tatt godt imot, men det hadde også haglet slakt fra kritikerne. Nå var de godt i gang med «Hotel St. Pauli», filmen som skulle komme til å skape heftig debatt på grunn av sine mange sex-scener.

– Petter og Svend hadde en enorm skapertrang, og skrev mange av manusene sammen. De var anarkister på en god måte, og i tillegg var de veldig tidlig ute med skeive karakterer. De var ikke redde for å si hva de mente, understreker Karianne.

To år tok det før hun og Petter ble kjærester. Men da det først skjedde, var det dem.

Dette må du betale for en sykehjemsplass

Vi Pluss

Feil valg av olivenolje gir ingen helsegevinst

Vi Pluss

Berg og daler

I løpet av et langt liv, er det som kjent både opp- og nedturer. Da Wam- og Vennerød-filmene «Lakki» og «Sebastian» ble totalslaktet av kritikerne midt på 1990-tallet, gikk det veldig innpå filmduoen.

– Jeg tror egentlig aldri det var noe de kunne glemme. Det ble så personlig. Etter dette fikk Petter litt sperre. Han ble veldig sårbar. Heldigvis strømmet folk til kinoene selv om det var slakt, sier Karianne, som etter hvert fikk seg jobb i et annet produksjonsselskap.

Med tiden ble også Mefistofilm lagt ned, og Petter begynte for seg selv. Karianne fikk på sin side etter hvert fartstid både fra norsk tv og Nordisk Film. I 2012 skrev hun sin egen dokumentarserie, «Forført av spriten», et prosjekt som også Petter engasjerte seg sterkt i. Ja, et skapende par var de, men barn, det lot vente på seg.

– Da jeg var fylt 40, fant jeg ut at jeg ikke orket å forsøke å få barn mer. Vi ble enige om at vi avsluttet forsøket, men samtidig var jeg forberedt på at Petter kanskje ville finne seg en annen å få barn med, sier Karianne.

Men, nei – Petter ville ha Karianne med eller uten barn. Derfor fridde han til henne, og en lysende sommerdag i 1999 ga de hverandre sitt ja.

- Jeg er ikke lenger det viktigste i mine barns liv, og det er en sorg

Vi Pluss

Petter og parkinson

Gjennom hele sitt samliv var Karianne og Petter flinke til å se hverandre. De tok hverandre aldri for gitt, og passet alltid på å uttrykke det på en eller annen måte til hverandre.

– Det var et fantastisk, spennende, godt og trygt liv, nettopp fordi vi både snakket mye med hverandre og ga hverandre plass. Jeg visste alltid at jeg hadde en mann som virkelig elsket meg, forteller Karianne.

Da Petter så ble diagnostisert med en sjelden form for Parkinsons sykdom i 2018, ble det starten på et helt nytt kapittel for de to. Jovisst hadde Karianne lenge merket at Petter glemte mer enn normalt, men det var vel ikke så farlig?

Så begynte han å falle. Dét var skummelt.

– Siden vi ikke hadde bil, pleide vi å gå overalt. På en kort tur ned til byen, kunne han ramle 2–3 ganger, sier hun stille.

Da diagnosen kom, ble alt straks mer alvorlig. Likevel, selv om Karianne var langt mer engstelig enn Petter, ble de enige om å begynne et nytt prosjekt sammen. Nå ville de dele den ekte og ærlige opplevelsen av hvordan det var for Petter å få denne sykdommen.

Med Karianne bak kamera, snakket de seg gjennom sykdommen i dagene, ukene og månedene som kom – helt til den nesten ikke angikk dem lenger.

– Det var en fantastisk prosess å gjøre dette filmprosjektet sammen, nettopp fordi vi kom så nær hverandre. Kanskje hadde vi ikke snakket om de samme tingene om vi ikke hadde måttet? Det var utrolig fint, selv om det selvfølgelig også var krevende og jeg var mye redd, forteller Karianne.

Er du i faresonen for å bli minstepensjonist? Her får du svar

Vi Pluss

Her og nå

Etter hvert som Petter ble dårligere og dårligere, innså Karianne at hun ikke klarte alt selv lenger. Hun var jo både kone, venn, omsorgsperson og filmfotograf, og sov dårlig om natten når en stadig mer urolig Petter måtte opp både titt og ofte. Det var en tung og vond tid. Likevel, er det én ting Karianne virkelig lærte i løpet av tiden Petter var syk, så er det tilstedeværelse.

– Jeg glemmer aldri hvor lykkelig han ble da han klarte å gå 2–3 runder rundt huset. Øynene hans gnistret! Det gjorde noe med meg på et dypt plan. For hva er det vi egentlig strever etter? Det er jo her og nå som gjelder, sier Karianne, som har begynt å meditere den senere tiden for å styrke til-stedeværelsens kraft.

Sakte, men sikkert ble Petter for syk til å være hjemme. De hadde ikke lenger noe valg – Petter og hans frihetsbejaende sjel måtte finne veien inn på sykehjem. På mange måter var det som å sette ham i bur.

– Jeg var hos Petter hver dag. På dette tidspunktet hadde han nesten mistet språket helt, men han skjønte nok etter hvert at han ikke ville komme ut derfra. Så han sluttet å spise, og de måtte sette inn en sonde, som han stadig vekk dro ut, erindrer Karianne.

De siste 14 dagene av Petters liv, fikk de sammen. Igjen kunne de ligge side om side, for nå var Karianne flyttet inn på sykehuset.

– Det var helt fantastisk! De redde opp seng til meg, og jeg fikk så godt stell. De trodde han skulle leve i tre dager, men så ble det 14, sier Karianne berørt.

Selv lå Petter, som verken spiste eller drakk, i en salig rus av smertestillende, mens venner og familie kom og gikk rundt ham. Den 19. september 2021 forlot Petter Vennerød denne jord med Karianne ved sin side. Han pustet inn. Han pustet ut – og så ble det stille. Brystkassen beveget seg ikke lenger. Fuglen var fløyet, buret åpnet – og Petter var fri.

– Det er helt umulig å forberede seg på et slikt øyeblikk. Likevel var det noe så fint midt oppi det vonde. Jeg husker de tente stearinlys i rommet, og at jeg kunne være der så lenge jeg ville. Jeg er veldig glad for at jeg fikk den siste stunden sammen med ham, sier Karianne mens stillheten brer seg i rommet.

Rettigheter og arv etter dødsfall: Her kan du få hjelp og oversikt

Vi Pluss

Bearbeidelse og redigering

17 måneder har passert. 17 måneder uten Petter, men likevel sammen – takket være redigeringsarbeidet. For Karianne har jobbet med «Den siste filmen» hver eneste dag. Hun har grått. Hun har ledd. Og hun har snakket med ham.

– Til tider har jeg omtrent ligget over tastaturet og grått. Det har nok vært en bearbeidelse. Jeg anbefaler det på det sterkeste, sier hun.

Når filmen nå er ute, begynner et nytt kapittel for Karianne. Men hva dette kapittelet skal inneholde, se, det vet hun ikke.

– Jeg har lurt på om jeg skal pensjonere meg, men da syns jeg at jeg hører Petter si «kom an, da, jenta mi». Han hadde nok villet at jeg skulle fortsette å jobbe med film, humrer Karianne.

For som hun sier:

– Film fyller livet med fantastisk innhold. Mitt samliv med Petter var også fylt av innhold, og det er nok derfor det har vært et så godt liv.Ja, tiden får vise hva Kariannes neste kapittel vil bringe. Enn så lenge sitter hun ved kjøkkenbordet og hviler blikket ut mot hagen, opp himmelen idet en måke flyr forbi.

En flaksende måke. En fri fugl. Akkurat som Petter.

Banklån på uføretrygd eller AAP? - Uføre er høyt prioritert

Vi Pluss