Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Høsten 2013: Hun var på vei til Barentshavet utenfor Nord-Norge for å gå om bord i miljø­organisasjonen Greenpeaces største skip, «Esperanza». Hun skulle følge klimaforskere på båten og hadde sjøfartsbevis, reisesyketabletter og en hel haug med strikkegensere i bagasjen da hun ble stoppet i siste sekund. Like etterpå ble skipet stormet av russiske militære.

– Alle om bord ble kastet i arresten i Russland, og noen av dem ble sittende i flere måneder. I det tilfellet var jeg glad for at jeg ikke rakk å komme meg om bord, sier skuespiller Lena Endre.

Men noe var blitt tent inni henne. En flamme som ble enda mer intens da hun dro til det arktiske området i Kiruna og fikk møte urbefolkninger fra hele verden som kjempet imot det samme: olje på jord og i hav, deformerte fisker og selskap som fraskrev seg alt ansvar.

– Vi gir rett og slett fullstendig blaffen i neste generasjon. Alt handler om penger, men hvordan skal vi klare å stoppe rovdriften på naturen? sier Lena Endre, som da hun kom tilbake til Stockholm, innledet et samarbeid med filmprodusenten Søren Stærmose. Sju år senere, var det klart for premieren på Lena Endres hjerteprosjekt «Tynn is».

TV-serien begynner med at et forskningsfartøy blir angrepet utenfor Grønland, og Endre, som spiller hovedrollen, beskriver den som en spennende actionserie om et høyaktuelt tema – politikk og miljø.

– For meg føltes det veldig bra ikke bare å lage en vanlig krim, men en serie om noe som faktisk kunne skjedd på ordentlig. Veldig mange blant dagens unge har klimaangst, samtidig som vi mangler en aktiv politikk, sier Lena Endre, som hadde et praksisopphold hos daværende utenriksminister Margot Wallström i forbindelse med rollen, og dessuten hadde en viktig informasjonskilde i sin nærmeste krets.

Mens hennes 27 år gamle sønn Edvin har fulgt i foreldrenes skuespiller-fotspor, er datteren Rosanna på 31 år miljøaktivist med ansvar for forbrukerrelaterte klimaspørsmål i Greenpeace. Lena Endre, som selv er ambassadør for organisasjonen, omtaler datteren som modig, men hun var ikke så høy i hatten da hun fikk se Rosanna klatre opp på en oljerigg i Barentshavet.

– Jeg er stolt av henne, men det er klart at jeg bekymrer meg som mamma i sånne situasjoner. Noen må jo gjøre det, men der og da skulle jeg ønske at det ikke var akkurat henne, sier Dramaten-skuespilleren.

Hollywoodstjernen opplevde tidlig overgangsalder: - Det kvinner skal gjennom ties ihjel

Norges sprekeste pensjonist: - Skal kroppen fungere når du er 72, må du bruke den

Tenåringsopprør

I 2020 spilte Lena Endre i filmen «Min pappa Marianne», en feelgoodhistorie med klangbunn som handler om en prest i en liten by, spilt av Rolf Lassgård, som ikke klarer å leve ut sin identitet som transseksuell.

– Tenk på den sorgen det må være. Så bortkastet, på en måte, at han har gått et helt liv nesten uten å tørre, sier Endre, som spiller prestens kone, og hun legger til:

– Som da skuespilleren Michael Segerström kom ut som biseksuell. Jeg skjønner at det er en stor ting for hvert enkelt menneske, men det er likevel trist.

Hennes egen største identitetskrise i livet handlet ikke om seksualitet. Hun beskriver tenårene som «en sykdomstilstand».

– Bare tenk på alt det som skjer med hormonene bare i 11–12-årsalderen. Plutselig begynner brystene å vokse, og du får hår både her og der. Samtidig som man skaper seg en identitet som et voksent seksuelt vesen, er det forbudt og fy-fy å ha sex før du har fylt 15 år (Sverige har lavere seksuell lavalder enn Norge). For meg ble de årene et eneste stort: «Hvem faen er jeg, egentlig?»

Om hun hadde tenåringsopprør? Lena Endre ler høyt av spørsmålet og svarer: «Å ja!» Livet i begynnelsen av 1970-årene i en halvtøff forstad til Stockholm med fem personer i en treromsleilighet var en periode preget av søken.

– Jeg ville ikke hatt meg selv som tenåringsdatter. Min egen datter var ganske hemningsløs ‒ og herlig, vil jeg legge til i dag, men for meg var det ikke herlig å være tenåring. Det var vanskelig å få alle verdenene til å møtes og vite hvem jeg skulle være, på skolen og utenfor. Jeg var en ung, søt jente, og lærerne på gymnaset så på meg og sa: «Ja ja, hun kan sikkert bli flyvertinne.» Det var utrolig foraktfullt.

– Jeg så ut som om jeg var tolv år gjennom hele tenåringstiden og ble stadig vekk klappet på hodet fordi jeg var ung og søt. Det var som om utseendet var det eneste som telte. Hun kan fremdeles huske den dagen hun hadde fylt 30 år og for første gang ikke måtte vise legitimasjon på Systembolaget. Hun jublet der hun sto i kassen.

– Det var en så herlig opplevelse. For noen er det helt krise å fylle 30, men for meg var det en befrielse.

Hvordan våger hun å bli eldre!

- Jeg er stolt av å være Europas eldste modell

Sosiale medier og reality-TV

Lena Endre benekter ikke at det at hun er blitt sett på som søt, også har medført noen fordeler i en bransje som legger så stor vekt på utseendet. Likevel understreker hun at det ligger en kunnskap bak rollene på scenen og på filmlerretet – og at kompetanse ikke må forveksles med det å være kjendis.

– I flere år har jeg aktivt prøvd å holde meg unna Facebook og Instagram. Jeg vet at det er en stor og viktig virkelighet for mange, men jeg synes det ødelegger livet mitt. Jeg blåser i hva noen har spist til middag eller hva en annen synes om et eller annet produkt. Eller får betalt for å synes. Og hva er en influenser? sier hun og legger til at spørsmålet er retorisk.

– Hva i all verden er det for en slags metaverden? Jeg synes faktisk det er ganske ekkelt, det må jeg si. Alt handler om forbruk og overflate, og det er ofte de unge som blir utnyttet.

Hun gir også et annet eksempel, nemlig realityserien «Paradise Hotel».

– Hvordan kan noen få seg til å produsere et tv-program der alt går ut på å få unge mennesker til forhåpentligvis å tabbe seg ut foran kamera, være ekle mot hverandre og ligge med så mange som mulig? Det er helt blottet for menneskelig anstendighet og moral. Det er jo ikke akkurat en «erfaring» man kan skrive på cv-en. Du får ikke jobb som skuespiller fordi du har vært med på «Paradise Hotel», sier Lena Endre og innrømmer at hun til tross for fire tiår i offentligheten ennå ikke har forsont seg med kjendisstatusen.

Ferie med storfamilien: - De forventer takknemlighet, men føler seg i stedet avvist

Vi Pluss

Det handler ikke om at folk ikke er hyggelige. Men følelsen av å bli beglodd hvis hun sitter på en restaurant med kjæresten Martin Wickström, for eksempel, som hun giftet seg med på Rivieraen for fem år siden. «Jeg elsker jo menn», konstaterer Lena Endres rollefigur i «Min pappa Marianne», og på spørsmålet om hun selv har lett eller vanskelig for å bli forelsket, ler hun så det runger.

– Utrolig lett, ha-ha. Men nå er jeg veldig forelsket i mannen min, som jeg har vært sammen med i åtte år. Jeg er kommet hjem. Det blir definitivt ikke noen flere ekteskap, sier Lena Endre, som har vært gift fire ganger – og det er ikke medregnet skuespillerkollega Thomas Hanzon, som hun har barna sammen med. Hun innrømmer at hun er en romantiker, men påberoper seg samtidig ungdommens naivitet.

– Første gang jeg giftet meg, var jeg 22 år gammel. Det var på 1970-tallet, og vi var forelsket, men samtidig var det en form for opprør. Man skulle ikke gifte seg på den tiden, og derfor ble det sånn: «Let’s do it!» Litt Sex Pistols og rock’n’roll.

– Min andre mann var jeg også gift med i veldig kort tid. Jeg vet ikke hvorfor alle skulle fri, men jeg sa «ja» hver gang.

Hun har et nært forhold til Thomas Hanzon og de står gjerne på scenen sammen – sist i «Dödsdansen», som de turnerte rundt i Sverige med – men først og fremst gjennom barna. De er sammen om sommeren og feirer jul og bursdager sammen, hele familien. Men det tok sin tid før det ble sånn.

– Man kan trygt si at det var litt anspent i starten. Vi satt med vår felles agent som skulle prøve å få oss til å love å være greie mot hverandre. Så måtte vi ta hverandre i hånden over bordet og bestemme hvordan tingene våre og tiden med barna skulle fordeles. Da vi begge fikk nye kjærester, ble det enda mer kronglete, men etter noen vanskelige år sto vi på god fot med hverandre. I dag er han som min tredje bror. Jeg er glad i Thomas, og det er veldig fint for barna våre, og ikke minst for oss, at vi fikk den relasjonen, sier Lena Endre og legger til:

– Hvis barna var vanskelige i tenårene, kalte vi inn til stormøte og gjorde det klart for dem at det ikke ville lønne seg å prøve å lure oss og si at «mamma sier at vi får lov» eller vice versa, for vi snakket sammen hele tiden.

Banklån på uføretrygd eller AAP? - Uføre er høyt prioritert

Vi Pluss

- Nå har vi også bestemødre med spiseforstyrrelser

Savnet etter pappa

At barna skulle ha to tilstedeværende foreldre, var viktig for Lena Endre, som selv opplevde smerten ved ikke å ha en tilstedeværende far. Da hun var ett år, flyttet hennes biologiske far ut og forsvant. Hun beskriver det som en sorg og en skam som fulgte og preget henne gjennom hele barndommen.

– Jeg gikk rundt på trikker og busser og spurte forskjellige menn om de ville bli faren min, og da barna på skolen begynte å stille spørsmål, sa jeg at faren min var bortreist og snart skulle komme hjem. Det var rett og slett forferdelig slitsomt ikke å ha en far.

Da Lena Endre var 30 år og for lengst hadde innsett at den biologiske faren hennes ikke kom til å komme hjem, oppsøkte hun ham i Las Palmas på Kanariøyene, der han hadde flyttet for å spille kontrabass i et jazzband.

– Jeg hadde vært gift flere ganger, rotet rundt og fikk ikke forholdene mine til å fungere, og jeg var overbevist om at det hadde med mangelen på en far å gjøre.

Etter fire–fem møter kom hun fram til at han ikke var en sånn far som man kunne holde i hånden når det stormet, men bare det å få et ansikt å forholde seg til, var en lettelse for henne. Dessuten hadde hun i mange år hatt en fin pappa i morens nye mann, Ants Endre.

- Veien ut av ensomhet handler nesten alltid om én ting

Vi Pluss

Hat mot Dramaten

Da #Metoo eksploderte høsten 2017, og det kanskje største brølet kom fra kulturbransjen gjennom oppropet «Stille for opptak», sto Lena Endre i front, hånd i hånd med teatersøstrene sine. For henne var det en selvfølge å ta stilling, og hun har tidligere fortalt at alle vitnesbyrdene fra bransjen om maktmisbrukende menn og seksuelle overgrep fikk henne til å gråte. Derimot kjøpte hun ikke den hatstormen som skylte over Kungliga Dramatiska Teatern.

– Det ble en unyansert debatt, og en svart-hvit debatt er bare til fordel for enkelte personer og krefter. Man skal ikke på noen måte ta lett på disse sakene, men at overgrep har vært noe dagligdags ved Dramaten, er rett og slett ikke sant. Det har alltid stormet rundt Dramaten, så fort noen nyser der inne, er det fullstendig katastrofe, men jeg elsker det huset. Det er en veldig god arbeidsplass, og alle de fabelaktige kollegene mine på Dramaten er som en familie for meg. Derimot er skuespillerbransjen fremdeles ekstremt lite likestilt, med en usunn fiksering på kvinners utseende og alder, mener Lena Endre.

Som 66-åring innrømmer hun at det ikke er bare bare å se rynkene rundt munnen og øynene på et tolv meter bredt filmlerret, med et kamera som hele tiden fokuserer på ansiktet hennes. Men Lena Endre har bestemt seg for i alle fall å prøve å stå rakrygget i det skarpe lyskasterlyset.

– Jeg gjør alt for ikke å farge håret, ikke ta ansiktsløftning, ikke sprøyte noe greier inn i leppene, fylle i puppene og fettsuge lårene. Man kan jo av og til mene at kroppen er fryktelig kjip, i den forstand at den følger tyngdekraftens lover, men det er uunngåelig. Det er noe fint med faktisk å få eldes på en verdig måte, sier hun.

– Jeg har jo selvfølgelig også tenkt «bare en liten ansiktsløftning her», eller våknet om mor­­genen og ikke følt meg hjemme i det grå, men for en stund siden bestemte jeg og en kollega oss for at nå fikk det være slutt på å farge håret. Jeg tar gjerne en rolle som mørkhåret, slik at jeg kan si at jeg måtte farge håret på grunn av jobben, men ellers prøver jeg nå å gjøre det til et slags statement. Et statement mot Hollywood-stjernenes panner som ikke kan røre seg en millimeter, og for å få bransjen og publikum til å sette pris på kvinnelige skuespilleres alder og ferdigheter ‒ akkurat slik man gjør med mennene. Jeg så nylig Martin Scorseses «The Irishman» med Robert De Niro i hovedrollen. Han og Al Pacino får lov til å være gamle og kvapsete og ha stor mage. Da sier folk bare: «Å herregud, så sjarmerende de er», mens kvinnene som får rollene nå for tiden, er 40 år yngre. Jeg tror at det handler om at en kvinne skal være fertil. Det er en dyrisk greie som burde ligge langt borte fra kunsten, men som dessverre virker allestedsnærværende.