Det brutale ranet ble vendepunktet for «Sveriges mest ettersøkte»

Ranet i Bräkne-Hoby i Sverige ble vendepunktet for Toni Tuunainen, som bruker sine erfaringer som coach for å hjelpe avhoppere fra kriminelle gjenger. – Dessverre er det slik at unge kriminelle ser opp til meg på grunn av det jeg gjorde. Men når jeg har fått opprettet en god kontakt med ungdommene, kan jeg prate fornuft med dem, sier han.

RANET I BRÄKNE-HOBY: En av medranerne ble skutt under ranet i Blekinge län i Sverige i 2003. Ranet ble et vendepunkt for Toni Tuunainen. Foto: NTB
RANET I BRÄKNE-HOBY: En av medranerne ble skutt under ranet i Blekinge län i Sverige i 2003. Ranet ble et vendepunkt for Toni Tuunainen. Foto: NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Föreningssparbanken i Bräkne-Hoby i Blekinge län i Sverige. Stedet lå strategisk bra til for ranerne. Det kom til å ta lang tid for politiet å komme dit etter at det var slått alarm. Samtidig var det flere fluktruter å velge i.

Toni Tuunainen og kumpanene hans hadde omhyggelig valgt tid og sted. Verditransporten de hadde sett seg ut, hadde betjent flere minibanker, og dessuten inneholdt den en del dag­kasser. Det kunne dreie seg om 20 millioner svenske kroner.

Toni Tuunainen, 29 år gammel, regnet med at hans andel ville være tilstrekkelig til å legge grunnlaget for et nytt liv. Han hadde prøvd dette før. Det var ikke gått særlig bra.

– Denne gangen ville jeg starte opp noe der jeg selv hadde full kontroll. Kjøpe tomter, bygge hus og selge, forteller han.

Livet som kriminell var et slit. Det tok på å gjøre innbrudd og rekognosere for å begå ran.

Penger kunne forsvinne like fort som de var kommet. Han holdt samboeren sin utenfor, men hun måtte finne seg i at Toni var borte i lange perioder. Enten for å spane på et mulig ransmål et eller annet sted i Sverige eller på grunn av en lengre fyllekule.

En morgen ble samboeren vekket av at det banket bestemt og hardt på døren. Det var en politimann som lurte på hvor bilen hennes, en tre år gammel BMW, befant seg. Noen timer tidligere hadde nemlig Toni kjørt denne bilen inn i baken på en buss i et kryss. Han hadde sovnet bak rattet med både sprit, kokain og Rohypnol i blodet, og nå lå han på sykehuset. Han var så høy at han takket nei til bedøvelse og ville ikke sy sårene heller.

Selv om det var en slitsom tilværelse, var dette noe Toni var god til. Det hadde han oppdaget ganske tidlig.

– Det var eldre kriminelle som syntes jeg var en ressurs det var verdt å knytte til seg. Jeg var modig og torde gjøre ting de ikke våget. Det var noe jeg fikk bekreftelse for.

Dessuten var Toni lett å rekruttere. Han var en finsk-svensk gutt fra drabantbyen Norsborg utenfor Stockholm som gang på gang opplevde å bli sviktet av voksenverdenen. Det gikk ikke spesielt bra på skolen, men Toni og stefaren hans hadde planer om å starte et byggefirma sammen.

Da Toni var 19, sa stefaren at han skulle dra på ferie i Spania i en ukes tid. Det var løgn. Stefaren hadde låst seg inne i leiligheten og tatt livet av seg med tabletter og sprit.

– Det var jo han jeg stolte på av de voksne. Hvordan kunne han narre meg på den måten? Det var et massivt svik.

Både Toni og kompisene var «kjenninger av politiet». Kuppet i Bräkne-Hoby var planlagt og forberedt over flere måneder, og Toni hadde opplevd at de ble holdt under oppsikt. Derfor var ranstrioen blitt enige om at de burde ligge lavt i noen måneder. Kumpanene til Toni fortsatte imidlertid å lete etter andre, aktuelle mål, ifølge politiets spaningsrapporter. Men det kunne ikke Toni vite da de endelig fant ut at tiden var inne for ranet i Bräkne-Hoby.

De hadde leid en hytte et stykke unna, der de skulle være «på fisketur». Alt var planlagt til minste detalj.

– Det skulle egentlig være som et straffespark uten målvakt, det ranet der, sier Toni.

Om kvelden den 2. juli 2003 slår de tre til idet verditransporten stopper ved Föreningssparbanken i Bräkne-Hoby for å fylle minibanken. Toni og kumpanene setter en falsk bombe fast på frontruten av bilen og tvinger vaktene ut. En tredje bevæpnet raner holder vakt utenfor, mens Toni og kompisen sprenger seg inn til pengene i bilen.

Politiet er blitt oppmerksom på at noe er på gang og har utstyrt vekterne med politiradio. Nå er alarmen gått, og flere politifolk er snart på plass, blant dem utrykningspoliti fra Malmö.

Fra sin posisjon inne i verditransportbilen kan Toni nå høre skuddveksling. Da han kikker ut, ser han utkikkeren ligge på bakken, med blod rennende fra en skade i hodet.

– Det første jeg tenkte på, var at vi måtte få ham med oss. Så ser jeg at han ligger helt stille, og at det renner blod fra hodet hans. Beina og armene ligger i en merkelig stilling. Da tenkte jeg at det var større sjanse for at han skulle klare seg hvis han fikk legehjelp med det samme, i stedet for at vi skulle ta ham med på flukt, sier Toni Tuunainen.

– Men det er en avgjørelse jeg tar lynraskt, mens hjernen går på høygir.

En annen lynrask avgjørelse er å ta en av vekterne som gissel. Det katastrofale utfallet av ranet er at av nesten 15 millioner i transporten får de bare med seg 400 000.

Ranerne lykkes i å slippe unna politiet på bygdeveiene. Vekteren sitter og gynger fram og tilbake i baksetet av bilen, han er i sjokk. Ranerne setter ham av langs veien, ber ham om å telle til 500 før han går i den retningen de har pekt ut for ham.

Toni og hans medsammensvorne tar seg hjemover mot Stockholm. Morgenen etter ser de sine egne ansikt på forsiden av avisene. Overskriftene advarer mot de farlige ranerne som ­politiet jakter på etter ranet i Bräkne-Hoby. De to vurderer mulighetene sine. Enten dra til Thailand i 15 år, til forbrytelsen er foreldet, eller overgi seg til politiet. Det blir politiet.

Toni og kumpanen blir dømt for ranet, men rettssaken bringer også fram en hel del kritikk mot politiet. Aksjonen førte til ­skuddveksling, og en mann ble drept. Vekteren som ble tatt som gissel, vitnet i saken. Han fortalte at han fryktet at han skulle dø den kvelden. Han var sykemeldt i en måned etter ranet, hadde mareritt og var nødt til å ta medisiner for å få sove.

Nå, mange år senere, forsøker Toni Tuunainen å forklare hvordan han tenkte den gangen. Han mente at han ville ha et psykologisk overtak hvis han var bevæpnet, noe som i sin tur skulle redusere risikoen for vold.

– Når man er midt i det, så rettferdiggjør man handlingene sine på forskjellige måter. Jeg gjorde det gjennom vissheten om at jeg ikke ville skade noen. Men det visste jo ikke de.

At kasserere, vektere og andre ville bli vettskremte, og kanskje skadet for livet, reflekterte han ikke over. Det er innsikt som han har fått senere, etter at han har brutt med livet som kriminell.

– Det vanskeligste er å forsones med seg selv, når man tar denne livsendrende avgjørelsen. At man forsoner seg med det man har gjort mot andre mennesker.

– På den tiden tenkte jeg ikke på at selv trussel om vold og psykisk vold kan gi varige men. Kriminelle er jo ofte ofre for lovbrudd selv. De er mer eller mindre alltid på vakt.

I tilværelsen som eks-kriminell har Toni måttet velge.

– Jeg har hatt det tøft med meg selv, jeg har til og med villet ende livet mitt. Til slutt var jeg nødt til å velge om jeg skulle fortsette å slepe dette etter meg, eller om jeg skulle gi slipp på det, og leve. Det finnes jo mange som ikke synes at jeg burde få tilgivelse, men samfunnet har valgt å gi meg en sjanse til.

Nå er det lenge siden Toni brøt med sitt tidligere liv. Siden da har han blant annet vært virksom som coach i program for avhoppere fra kriminelle gjenger.

Målgruppen har vært og er ungdommer i risikosonen. Gutter som kunne vært ham selv i den alderen. Han har lagt merke til at den kriminelle karrieren hans gir ham innpass i flere miljøer, på en måte som sosionomer, sosialarbeidere og atferdsvitere aldri kan få.

Han er nøye med å understreke at det ikke finnes noe glamorøst ved det å være kriminell. Samtidig som merittene som raner og yrkeskriminell er nøkkelen til å vinne tillit hos ungdommene, er budskapet hans et helt annet. Toni ønsker å snakke om følelser og terapi med guttene. Når han ser tilbake på det som trigget ham tidligere, kommer han fram til at det var penger. Han trodde at han skulle klare fylle et slags tomrom, og forsøkte å skylle det ned med vodka og kokain. Det var aldri nok. Nå kan han sitte i skogen, slappe av og være fornøyd med det.

Boka om Toni Tuunainens kriminelle liv, skrevet sammen med Gunnar von Sydow.
Boka om Toni Tuunainens kriminelle liv, skrevet sammen med Gunnar von Sydow. Vis mer

I boken om livet hans «Jag var Sveriges mest jagade rånare» (skrevet med Gunnar von Sydow) nevnes samboeren til Toni gjentatte ganger.

– Hun er her fremdeles. Hun er en helt utrolig kvinne.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.