Når barna flytter ut

- Den moderne foreldrerollen gjør det vanskeligere å slippe tak

Dagens foreldre har et tettere forhold til sine barn enn noen gang. Det er ikke bare en fordel når barna skal bli voksne, mener forfatter og journalist Guro Hoftun.

LØSRIVELSE: - Våre foreldre måtte tåle at vi bodde dårlig og dyrt, og å være bekymret for vår økonomi. Det må dagens foreldre også tåle, mener journalist og forfatter Guro Hoftun, som i høst gir ut boka «Vesle voksen» om det å bli voksen i Norge i dag. Foto: Blunderbuss
LØSRIVELSE: - Våre foreldre måtte tåle at vi bodde dårlig og dyrt, og å være bekymret for vår økonomi. Det må dagens foreldre også tåle, mener journalist og forfatter Guro Hoftun, som i høst gir ut boka «Vesle voksen» om det å bli voksen i Norge i dag. Foto: Blunderbuss Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det er en tid for alt. For bleieskift og barnehagehenting, for fotballtrening og foreldremøter, for tenåringstrass og tenåringsfest, for innetid og russetid og kjærestetid og eksamenstid og studietid og plutselig, før vi får sukk for oss: Flyttetid.

Tid for å gi slipp. For å la ungen din stå på kanten av redet, bre ut vingene og fly av gårde på egen hånd.

- Da gjelder det å ikke stå i veien, sier Guro Hoftun.

Guro Hoftun er journalist og forfatter, Brageprisnominert for boka Storbarnsliv i 2015. Denne høsten gir hun ut boka Vesle voksen, som handler om nettopp dette som alle foreldre og barn på et eller annet tidspunkt må gjennom: Å gi slipp. Bokas undertittel oppsummerer det ganske greit: «Om å slippe tak og finne retning».

Vanskeligere løsrivningsfase

Men, stå i veien? Selvfølgelig står vi ikke i veien. Vi bare hjelper til litt. Følger med, sånn for sikkerhets skyld. Passer på at alt går bra. Står klare til å fly ut og tilby et trygt landingssted. Verden er jo så stor. Vi kan ikke vite om barna er klare for den. Eller om vi er klare til å sende dem ut dit på egen hånd.

- Dagens foreldre er mye tettere på barna sine enn tidligere generasjoner har vært. Vi er så vant til å være retningsstyrende for dem, vi følger opp alt de gjør. Vi gjør det av kjærlighet og godhet, men det er også noe problematisk med det, sier hun, og forklarer:

- Det er mye bra med den moderne foreldrerollen, og den kan bidra til at løsrivningsfasen føles tryggere. Men det kan også gjøre det vanskeligere å plutselig skulle slippe. Både for foreldrene og for barna.

Oppdatert hele tiden

Da dagens foreldregenerasjon var unge voksne, var løsrivelsesprosessen annerledes. Mer endelig, på et vis. Foreldrene måtte slippe taket, uansett om de ville eller ikke. Den unge voksne forsvant med flyttelasset sitt til en studenthybel der det i beste fall fantes en fasttelefon på gangen. Kanskje hadde man en avtale om å ringe hjem en gang i uka, kanskje var avtalen å ses hjemme om en måned eller to. Eller til jul.

Nå følger mange foreldre de voksne barna sine på sosiale medier, og ser bilder fra nye fester med nye venner i en ny by. Vi sender meldinger på messenger og sms, ringer på FaceTime eller Zoom, og følger dem på Snapmap og vet nøyaktig hva de gjør, hvor de gjør det og hvem de gjør det sammen med. Vi fortsetter å ha stålkontroll på livene deres.

- I dag er vi oppdatert på hverandres liv hele tiden. Det er mye som er skummelt med overvåkingssamfunnet, men det er også veldig hyggelig. Det gjør at vi kan beholde en nærhet også når barna flytter ut, sier Hoftun.

Samtidig er hun ikke sikker på at den nærheten bare er et gode. For den gjør det kanskje enda vanskeligere å slippe taket. Slutte å bekymre seg, og overlate kontrollen til den unge voksne selv. Tåle at de lever livet sitt på en møkkete hybel og bare spiser spaghetti med ketsjup til middag. Flytte fokus fra den tomme plassen i redet, og over til de som er igjen. Skape en ny balanse i den nye familien man nå er blitt.

- Våre foreldre måtte tåle at vi bodde dårlig og dyrt, de måtte tåle å være bekymret for vår økonomi og vår velvære uten at de kunne fikse det. Dette er det samme som alle foreldre alltid har måttet tåle. Og kanskje er det god barneoppdragelse i å la barna bo i en liten, muggen leilighet og ha en dårlig betalt jobb for å ha råd til å kjøpe nye klær eller øl på byen, sier hun.

Biter oss i halen

For dagens foreldregenerasjon er det to ting som gjelder i måten vi er foreldre på: Man skal være nær barna sine, og man skal ønske å gjøre alt for dem. Det kan fort bite oss litt i halen når barna skal ut av redet og bli selvstendige voksne.

Det sier psykolog Unni Johannessen, som også er intervjuet i boka til Guro Hoftun.

- Det er vanskelig å kritisere foreldre som elsker barna sine og bare ønsker å være snille, men det kan tenkes at vår litt opphausa investering i barna våre har noen bivirkninger. For eksempel at det krever litt mer robusthet av oss foreldre når løsrivelsen faktisk skal finne sted, sier psykologen.

Et fellestrekk ved dagens foreldre er at vi kan bli bedre til å tåle at barna våre ikke har det optimalt. Også når de er i ferd med å bli voksne.

- Vi må tåle at ungdom strever, uten at vi iler til og prøver å fikse det. Ungdom har alltid strevd, og de trenger tid til å finne ut av det på egen hånd. Overgangsfasen fra barn til voksen er lang og strabasiøs, og det har alltid vært skummelt for mange å skulle flytte hjemmefra. Men nå er det kanskje i større grad blitt skummelt for mange foreldre også, sier hun.

Gjør barna mer utrygge

Nettopp det, at vi foreldre er så innstilt på at vi skal ordne opp, tilrettelegge og passe på alt barna våre foretar seg, kan gjøre at både foreldre og barn blir mer utrygge, tror psykologen. I stedet for å signalisere at vi stoler på at de klarer å ordne livet sitt selv, uttrykker vi bekymring. Er de egentlig klare for å takle verden på egen hånd? Klarer de seg uten oss? Den bekymringen kan være smittsom.

- Vi foreldre kan bli flinkere til å la ting være litt i fred, også når det er noe den unge voksne synes er vanskelig. Min mors beste råd når noe var dritt, var å ta en dusj og legge seg til å sove, og så blir det bedre i morgen, sier Johannessen.

Igjen, dagens foreldre gjør det bare for å være snille. Kjærligheten og nærheten til barna våre gjør at vi ønsker det aller beste for dem, hele tiden. Gi dem rolig sjø og trygt farvann, gjennom hele livet.

- Men det er en illusjon. Livet har aldri vært trygt, ikke for noen, og i hvert fall ikke for barn og unge. Nestenulykker skjer hver dag, og ideen om at barna våre skal føle seg trygge hele livet er umulig, innvender psykologen.

– I foreldrerollen kan det være lett å miste seg selv. Når barna blir store og selvstendige bør vi også for vår egen del slippe taket. Kanskje kan vi heller finne ut hvem vi selv vil være i vårt voksne, barnefrie liv, sier Johannessen.

Vil ikke bli voksne

Når nærheten gjør det vanskelig å slippe tak, står vi i fare for å gjøre de voksne barna våre mindre selvstendige? Mindre voksne?

Kanskje, tror Guro Hoftun. I hvert fall svarer flere av de intervjuede unge voksne i boka hennes at de ikke vil bli voksne.

- Ungdomstiden strekkes ofte ut til langt opp i tjueårene, og jeg har et inntrykk av at behovet for å stå på egne bein kommer senere enn før. Den utferds- og selvstendighetstrangen som jeg tror min generasjon følte på, kan det virke som at dagens unge ikke føler like mye på. Jeg tror det handler om at ungdomstilværelsen har hatt en behagelig letthet over seg som de vil fortsette å være i, sier hun.

Så hva kan vi foreldre gjøre? Hoftun tror på åpenhet, særlig om egne feilsteg, omveier og fomling.

- Vi foreldre kan se så perfekte ut i voksenlivene våre, men vår egen livsreise har antagelig hatt flere omveier og bomturer som barna våre ikke vet om. Er vi ærlig om egen utilstrekkelighet, både som unge voksne og i dag, kan det kanskje hjelpe barna våre til å tørre å ta steget ut i verden, sier hun.

Hoftun understreker at boka hennes ikke er en selvhjelpsbok, og at hun selv ikke har noe fasitsvar på hvordan vi foreldre skal forholde oss til voksne barn. Men noen råd på veien er hun villig til å gi:

  • Tør å se at barna dine snubler, og la dem reise seg selv.
  • Vær mer åpen om egen utilstrekkelighet, både som ung og i livet nå. Dropp fasaden foran egne barn.
  • Vær bevisst på den nye balansen i familien. Husk at vi blir litt nye for hverandre når den gamle familiestrukturen endres.
  • La barna finne retningen i livet sitt selv.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.