Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

«Vår sønn var seks år da vi oppdaget at han hadde epilepsi. Han fikk svært høylytte, skrikende og fortløpende anfall. Ingen medisiner hjalp. Da han begynte på skolen, ble han utagerende, sloss hver dag. Han fikk diagnosen Aspergers syndrom. Han ble etter hvert farlig, brukte øks for å true søsken og naboer. Han sloss med far, søsken og meg. Politiet kom flere ganger til huset vårt for å hjelpe, og de la ham i bakken med håndjern, vår lille gutt. Dette er svært sterkt å tenke på, for vi gjorde jo så godt vi kunne. Vi som foreldre måtte til slutt skrive fra oss foreldreansvaret, truslene ble for farlige. Han fikk plass i bolig og begynte på spesialskole, knapt 14 år gammel. Disse årene var grusomme. Han var hjemme litt, men det ble forferdelige tilstander. Jeg husker jeg gråt hver dag, og hadde så vondt av ham. Etter fem år flyttet han hjem igjen. Epilepsien ble stadig verre. En dag fant vi ham død i sengen. Da han døde, var dette en stor lettelse for oss, for da fikk vi plutselig 24 timer ekstra i døgnet, uten alle bekymringene og tankekjøret. Da fikk vi plass til sorgen over et tapt liv. Jeg vet nå at han hadde blitt en flott gutt om han hadde fått leve. Vi har tre andre barn som er fine. Han hadde vært like fin».