Lobotomi i Norge

Den groteske tvangsbehandlingen som var svært utbredt i Norge

I perioden 1941–1974 ble minst 2500 psykiatriske pasienter lobotomert i Norge, til tross for at de fleste som gjennomgikk behandlingen fikk store skader og alvorlige personlighetsforandringer.

TUSENVIS AV PERSONER BLE LOBOTOMERT: Mange av pasientene slet blant annet med epilepsi og inkontinens etter å ha blitt lobotomert. Mange pasienter døde dessuten etter å ha blitt behandlet. Her fra et sykehus i England i 1947. FOTO: R. Hutton/Aktuell/NTB
TUSENVIS AV PERSONER BLE LOBOTOMERT: Mange av pasientene slet blant annet med epilepsi og inkontinens etter å ha blitt lobotomert. Mange pasienter døde dessuten etter å ha blitt behandlet. Her fra et sykehus i England i 1947. FOTO: R. Hutton/Aktuell/NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- I forhold til folketallet hadde Norge verdens nest høyeste andel lobotomerte i befolkningen, etter Danmark.

Per Haave er historiker og forsker ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo, og har blant annet skrevet om norsk helsevesens historie, og om bruken av lobotomi innen psykiatrien.

Han forteller Vi.no at den grusomme behandlingsformen rammet minst 2500 psykiatriske pasienter i Norge. Svært mange av disse pasientene ble tvangsbehandlet, uten å ha gitt samtykke til å bli lobotomert.

- Det er vanskelig å forstå at den høye dødeligheten og de mange skadene som pasientene ble påført, ikke førte til større tilbakeholdenhet i bruken av lobotomi. Særlig når legene samtidig observerte at de terapeutiske forhåpningene i liten grad ble innfridd, sier Haave om praksisen som rammet en rekke pasienter på 1940- og -50-tallet.

Han kaller lobotomi for et psykokirurgisk villspor i psykiatrien som et stort antall pasienter måtte lide for.

Pasientene ble påtvunget behandling

- Lobotomi var i all hovedsak et tvangsinngrep overfor alvorlig sinnslidende under tvungen omsorg i psykiatriske institusjoner, forteller Haave, og forklarer samtidig at fram til begynnelsen av 50-tallet var de fleste pasientene i psykiatriske sykehus tvangsinnlagt, selv om det siden 1935 var anledning til frivillig innleggelse.

- Dette bildet endres ikke av at noen pasienter aktivt motsatte seg operasjon. Selv om det i en del tilfeller ble innhentet samtykke, var det i disse åra en utstrakt praksis i psykiatrien med å behandle pasientene uavhengig av deres vilje eller samtykke. Tanken om den medbestemmende pasientene lå ennå langt fram i tid, forteller Haave.

Mia Tuft, som er nevropsykolog og jobber med epilepsirelaterte diagnoser ved Oslo Universitetssykehus, sier til Vi.no at det også var mange tilfeller hvor de pårørende ga samtykke.

- Det kan nok ha variert, ut fra den mentale tilstanden til pasientene. Troen på legevitenskapen var stor, og legene var en autoritet. Hvis de anbefalte et inngrep som kunne være til hjelp, var det nok mange pårørende som lyttet til dem, understreker Tuft.

2500 pasienter ble lobotomert

Det er ingen tvil om at troen på behandlingsformen, ikke minst på enkelte av de psykiatriske sykehusene, var stor. Legen som oppfant behandlingsmetoden, portugisiske Egas Moniz, fikk nobelprisen i medisin i 1949 for praksisen.

I Norge var det spesielt enkelte leger som var forkjempere for behandlingsformen.

Etter at lobotomi ble utført for første gang i Norge på Gaustad sykehus i 1941, ble ifølge Haave minst 2500 psykiatriske pasienter lobotomert ved til sammen 17 psykiatriske institusjoner samt et par andre sykehus.

- Fire sykehus skiller seg ut med et høyt antall lobotomier: Gaustad, Lier, Valen og Neevengården, sier Haave.

- Direktør og overlege ved Gaustad, Ørnulf Ødegård, var en forkjemper for at lobotomi kunne være en god behandling for en rekke lidelser, sier Tuft, og legger til at Skandinavia lå på verdenstoppen i antall lobotomeringer i forhold til folketallet.

Disse ble utsatt for lobotomi

Per Haave forteller at lobotomi som behandlingsform opprinnelig var ment for pasienter med alvorlig depresjon eller angst.

- Likevel ble pasienter med schizofrenidiagnoser oftere lobotomert enn andre pasienter, fordi operasjonen angivelig hadde størst virkning på deres atferd. Det vil si at legene opplevde at pasientene ble roligere og mindre utagerende, og dermed lettere å pleie - i alle fall i den første tiden etter inngrepet, forteller Haave.

Han sier videre at inngrepet også i mange tilfeller ble utført i den hensikt å gjøre forpleiningen av pasienten enklere.

Haave forteller at det i Norge ble lobotomert omtrent like mange av hvert kjønn, men at fordelingen kunne variere noe fra sykehus til sykehus. De første årene ble derimot kvinner oftere lobotomert, og antakelig spilte datidens dominerende kvinnesyn en vesentlig rolle, ettersom personlighetsendringene pasientene opplevde ble oppfattet som bedre tilpasset datidens syn på kvinnerollen.

- Lobotomerte kunne lettere utføre husstell, som var kvinnens oppgave, enn ulike typer mannsarbeid. Som Gaustads direktør og overlege Ørnulv Ødegård (som introduserte lobotomi Norge) sa i 1945: «[…] evnen til finere presisjonsarbeid [er] ofte nedsatt. Husstell greier de med letthet. De fleste har operert langt flere kvinner enn menn - sikkert fordi husmoryrket regnes for å ligge svært godt tilrette for slike pasienter».

Også hvilke leger som jobbet på hvilke sykehus kan ha spilt inn på kjønnsbalansen. Eksempelvis opphørte lobotomi på kvinneavdelingen på Gaustad over natten da avdelingen i 1955 fikk ny overlege som var motstander av lobotomi, forteller Haave.

På verdensbasis var det, i motsetning til i Norge, en helt klar kjønnsforskjell, og langt flere kvinner enn menn ble lobotomert, forteller Tuft. Behandlingsformen var spesielt mye brukt i Danmark, der det også finnes eksempler på at personer med utviklingshemming og autisme, også barn, ble lobotomert, forteller Tuft. Hun har også skrevet om Knut Hamsuns datter, Ellinor Hamsun, som ble lobotomert nettopp i Danmark og deretter fikk epilepsi, en vanlig bivirkning etter lobotomering.

Skadet for livet

I tillegg til at mange av pasientene døde av behandlingen, førte den til en rekke alvorlige plager eller skader.

- De hyppigste komplikasjonene var epilepsi og urin-inkontinens. Men lobotomi endret også personligheten til pasientene, sier Haave og viser til en utredning om lobotomi fra 1992, der man beskriver det såkalte post-lobotomi-syndromet på følgende måte: «I en lang rekke arbeider er lobotomi-syndromet beskrevet ved bruk av begreper som følelsesmessig avflating, indolens, likegladhet, overfladiskhet, kritikkløshet, manglende dømmekraft og evne til planlegging, men til dels også sinneutbrudd og irritabilitet. For noen dreiet det seg om en vulgarisering av personligheten, de ble egoistiske og hensynsløse og manglet forståelse for sosiale sammenheng og alminnelig takt og tone».

- De fleste fikk store skader og alvorlige personlighetsforandringer etter denne behandlingen. Dette inngrepet var ikke et «presisjonsinngrep», det ble bare stukket eller skåret i hjernen uten at en hadde noen form for billeddiagnostikk til hjelp, påpeker Mia Tuft, som kaller behandlingsformen for en grotesk form for feilbehandling som kunne endre pasientenes liv til det verre for resten av livet.

- Resultatet kunne være apati og flathet i humøret, insensitivitet, mangel på impulskontroll, manglende evne til å klare seg selv med hensyn til daglige gjøremål, personlighetsforandringer, hukommelsesvansker, epilepsi som følge av inngrepet, og i mange tilfeller død etter komplikasjonene av inngrepet, sier Tuft.

Det totale antallet døde er ifølge Haave ikke kjent, men sett under ett synes dødeligheten å ha vært høy, men det er til dels store variasjoner mellom de enkelte sykehus.

- Fram til utgangen av 1946 var dødeligheten rundt 27 prosent. Deretter pluss/minus ti prosent i noen år, før dødeligheten avtok ytterligere, forteller han.

Når opphørte bruken av lobotomi i Norge?

- Antall lobotomier nådde en topp i 1953, og i siste halvdel av 50-åra sluttet flere psykiatriske sykehus å bruke metoden. Dette skyldes først og fremst introduksjonen av antipsykotiske medisiner, forteller Haave. Da Tidsskrift for Den norske lægeforening omtalte behandlingsformen i 1959 ble lobotomering beskrevet som et inngrep som bar preg av atskillig «tilfeldighet, kritikkløshet og mangel på neurofysiologisk og neuroanatomisk faglig innsikt». Den siste lobotomering skal ha funnet sted i Norge i 1974.

Tuft forteller at folk i Norge fikk mulighet til å søke erstatning for feilbehandlingen som ble gjort i ettertid.

- I 1990 ble det bestemt at det skulle gjøres en offentlig utredning om lobotomiofrene, og i 1996 ble det vedtatt at alle som hadde blitt lobotomert kunne søke om økonomisk erstatning. Omkring 500 personer fikk dette, forteller Tuft.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer