Deilig er jorden. Men bare for noen av oss

KOMMENTAR: Så rekker jeg deg nå med glede min hånd, kom skynd deg og gi meg den andre. Eller, vent litt.

TENN LYS: Må fanger få sin frihet, og flyktninger et hjem, synger vi. Mener vi det? Illustrasjonsfoto: NTB/Shutterstock
TENN LYS: Må fanger få sin frihet, og flyktninger et hjem, synger vi. Mener vi det? Illustrasjonsfoto: NTB/Shutterstock Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Det skjedde i de dager at det gikk ut et bud fra Espen Nakstad om at hele Norge skulle holde seg hjemme. Igjen. Denne tredje nedstengningen ble holdt mens Jonas Gahr Støre var statsminister i Norge. Og alle drog avsted fra kontoret, fra skolene og fra barnehagene for å la seg isolere, hver i sitt hjem.

Og mens de var der, kom tiden da de skulle feire jul. Igjen. Og nyttår. Igjen. Og folk lukket sine dører og avlyste alle julebordene og inviterte ikke naboen inn på gløgg og holdt avstand til alt og alle og telte på mansjettknappene hvem man kunne invitere på julemiddag og hvem som måtte stenges ute. For det var ikke plass i herberget.

Og vennegjenger som planla nyttårsfest satte en helt naturlig grense på max ti gjester, og den ellevte fikk dessverre beskjed om at han ikke kunne komme likevel fordi det ikke var plass og det var dessuten heller ikke innafor reglene. Håper du har noen å feire nyttår med, da. God jul!

Og ungdomsskoleelever som hadde avtalt å bake pepperkaker sammen måtte avlyse, eller i hvert fall avlyse for noen, slik at de andre kunne fortsatte som planlagt, uten at det ble fullt i herberget. Sorry!

Det er 2021 år siden et barn ble født i en stall og lagt i en krybbe fordi det ikke var plass i herberget i Betlehem.

Nå er det hos oss det er ikke er plass. Verken til barn eller til voksne. Her kommer dine arme små, synger vi, men kom helst ikke hit. Ikke på julemiddag, ikke inn over svenskegrensa, ikke i en overfylt gummibåt over Middelhavet, og i hvert fall ikke over Storskog. Det er ikke plass i herberget.

På grensa mellom Hviterussland og Polen har flere tusen migranter i uker og måneder vært strandet i ingenmannsland i en kynisk, kaotisk og iskald dragkamp mellom de to landenes myndigheter. Det ene landet dytter dem ut, det andre vil ikke slippe dem inn. Verken voksne, barn eller nyfødte er det plass til, selv om alt de ber om er et trygt sted å leve livene sine.

En ettåring fra Syria, Jesu eget nabolag, er blant de som er blitt drept i tumultene. Ingen kom til ham med gull, røkelse og myrra da han ble født. Ingen stjerne tentes på nattehimmelen, ingen engler viste seg for hyrdene på marken, verken da han kom til verden eller da han forlot den. Han fikk ikke engang tilbud om en stall og en krybbe å ligge i.

I stedet startet Polen et gigantisk byggeprosjekt til 3,5 milliarder kroner: En mur som skal holde flyktningene ute. Fem og en halv meter høy, 180 kilometer lang, med sultne og kalde flyktninger på den ene siden og stresset grensepoliti på den andre. Over det hele faller iskald snø og regn, blandet med tåregass og fortvilte hulk. Storbritannia har, kanskje i et anfall av misforstått julegodhet, tilbudt seg å hjelpe Polen med arbeidet. God jul, hilsen Brexit.

Det er ikke plass i herberget.

Men i gummibåtene som skal krysse Middelhavet er det plass, alltid plass til en til som i ren desperasjon betaler tusenvis av dollar for en båttur vi her hjemme ville betalt mange millioner for å slippe.

I det salte, klare middelhavsvannet er det også plass. Det åpner seg gjerne for enda en mor, en far, en sønn, et barn, et håp som slukner idet kroppen synker til bunns med en redningsvest laget av gammelt avispapir.

Den siste uka omkom mer enn 160 mennesker på flukt over Middelhavet, i forlis mellom Libya og Europa, ifølge den internasjonale organisasjonen for migranter IOM. Hittil i år har 1500 kvinner, menn og barn mistet livet i bølgene, etter at båten de satt i kantret, ble rent i senk eller skutt etter av den libyske kystvakten.

I dypet er det rom til alle. Det er i trygghet på land det er fullt.

Gje meg handa di, ven, når det kveldnar, synger vi, men helst ikke når du drukner, for det er ikke plass her i julelyset ved siden av meg.

Norge er et langstrakt land, og vi er kanskje ikke så mange her, men det er fullt likevel.

Det er fullt i by og bygd, i fjell og ved fjord, selv i de ytterste distriktene og der ingen skulle tru at nokon kunne bu er det fullt. Like fullt som ved julemiddagsbordet i koronatiden.

2021 år er lenge. Det er langt sør til Betlehem.

Men det er fortsatt ikke plass i herberget. Ikke i år heller.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.