Historien om Grethe Waitz og Ingrid Kristiansen

De smilte sammen på bildene, men virkeligheten var en annen

Begge revolusjonerte kvinneidretten, men bare en av dem ble dyrket som en stjerne.

RIVALER: Ingrid Kristiansen og Grete Waitz etter NM i terrengløp for kvinner på Hønefoss. Ingrid Kristiansen vant begge løpene mens Grete kom på andre plass. Foto: Erik Thorberg NTB
RIVALER: Ingrid Kristiansen og Grete Waitz etter NM i terrengløp for kvinner på Hønefoss. Ingrid Kristiansen vant begge løpene mens Grete kom på andre plass. Foto: Erik Thorberg NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Los Angeles, OL, 1984:

Grete fortsatte i samme tempo og gav ikke inntrykk av å bekymre seg nevneverdig. Ingrid derimot, som løp til siden og litt bak for Grete, så mot den mer meritterte lagvenninnen. Hun fikk ingen respons.

Skulle de bare la Benoit gå, eller ta opp jakten?

Det skriver historiker og idrettsfysiolog Mads Drange om maratonløpet i Los Angeles under OL i 1984 hvor to av våre største idrettstjerner deltok. I boka Rivalene - Grete Waitz, Ingrid Kristiansen og norsk idretts største duell skriver han om den mangeårige kampen på 70- og 80-tallet mellom de to løperne.

Gjennom arbeidet med boka har Drange fått informasjon fra over 50 personer som har vært tett på både Waitz og Kristiansen. Han har snakket med Ingrid Kristiansen selv, Gretes ektemann Jack Waitz, familie, venner, trenere, konkurrenter og støtteapparat. Han har også hatt tilgang til Johan Kagges privatarkiv.

Da Grete Waitz og Ingrid Kristiansen stod på startstreken til maratonløpet hadde det aldri vært så store forventninger til to norske idrettsutøvere før et OL-løp.

Fram mot OL hadde det vært store spekulasjoner om hvem av dem som kom til å ta gull og hvem av dem som kom til å komme på andre plass. Var det nå utfordreren Ingrid Kristiansen skulle slå løpedronningen Grete Waitz?

Det var i slutten av juli og temperaturen kunne nå 30 grader. Dagen før løpet hadde det vært dramatikk i troppen. Grethe hadde hatt store ryggsmerter og problemer med å gå. Det var så vidt hun hadde klart å hangle seg til startstreken. Ingrid Kristiansen derimot var i toppform og hadde ett mål for øyet: Å ta OL-gullet.

Tre kilometer etter at løperne løp ut fra friidrettsbanen til Santa Monica College løp Grete i front med amerikanske Joan Benoit ved siden av. Ingrid Kristiansen lå litt bak. Ved den første drikkestasjonen i krysset ved Bundy Drive-San Vicente Boulevard hadde Benoit fått en luke og fortsatte å øke avstanden. Kunne dette fortsatt gå i Grete og Ingrids favør?

Løpedronninga og utfordreren

Grete Waitz og Ingrid Kristiansen smiler sammen på en stor mengde bilder på den tida, men i virkeligheten var det ikke noe vennskap mellom de to. Og de gnisningene som var mellom dem skulle eskalere i etterkant av OL-løpet i 1984.

I mediene ble de to presentert som bestevenninner. Blant annet var en av titlene i VG «Verdens beste venner».

NEW YORK MARATON: Grete Waitz krysser målstreken under New York Maraton i oktober 1982. Senere vant hun New York Maraton flere ganger. AP Photo/Suzanne Vlamis
NEW YORK MARATON: Grete Waitz krysser målstreken under New York Maraton i oktober 1982. Senere vant hun New York Maraton flere ganger. AP Photo/Suzanne Vlamis Vis mer

Elefanten i rommet var uansett at de to «bestevenninnene» slett ikke var bestevenner, og at de begge hadde mye å tape. Og etter hvert som løpet nærmet seg, kjente de begge på presset. Ingrid mest fra seg selv. Hun var klar til endelig å ta steget forbi Grete og vise verden hvem som var best av de to, og visste at hun neppe ville få en bedre mulighet enn dette. Grete, som alltid slet med nervene før store konkurranser, kjente neppe noe mindre på forventningspresset som regjerende verdensmester og ukronet løperdronning både i USA og i Norge. Skriver Drange i boka.

- I nesten ti år hadde Ingrid kommet på andre plass. Det var først i 1984 at hun hadde begynt å slå Grete. Under OL i 1984 forventet hun at hun skulle ta steget forbi Grete. Hun var tilbake etter graviditet og ville ta over, sier Drange til Vi.no.

Men resultatet av OL-løpet skulle ikke bli slik Waitz, Kristiansen eller sportsjournalistene hadde sett for seg. I stedet skulle det ende med dramatikk - utspilt for offentligheten.

Konkurranseinstinkt, vilje og nysgjerrighet

To løpestjerner. Den ene var rolig og tilbakeholden, mens den andre var frittalende. Den ene ble folkekjær, mens den andre levde mer i skyggen.

Grete Waitz vokste opp på østkanten i Oslo og kom fra arbeiderklassen. Foreldrene, og spesielt moren, viste liten forståelse for at hun ville drive seriøst med idrett, mens Ingrids foreldre i Trondheim støttet det hun gjorde.

HELT I USA: Grete Waitz ble svært populær i USA. Her er hun på besøk i Det hvite hus og hilser på president Ronald Reagan. Foto: AP
HELT I USA: Grete Waitz ble svært populær i USA. Her er hun på besøk i Det hvite hus og hilser på president Ronald Reagan. Foto: AP Vis mer

- Ingenting med deres bakgrunn var lik, men de hadde til felles et vanvittig konkurranseinstinkt, vilje, nysgjerrighet og engasjement som strakk seg lenger enn idretten. Likevel var de såpass forskjellige at de aldri ville ha blitt bestevenner. De forstod i liten grad hverandre. De delte en trener, en landslagsdrakt og en ambisjon om å bli best i verden. Det var ikke så rart det ble gnisninger, sier Drange.

Ifølge Drange løp Ingrid Kristiansen raskere enn Grete Waitz på alle distanser bortsett fra 1500 meter. Hvorfor var det sånn at den ene ble en folkekjær stjerne, mens den andre ikke?

En kvinnelig Petter Northug

Drange mener svaret ligger i kvinnesynet på 70- og 80-tallet. Ikke minst handlet det om hvordan kvinner som drev med idrett ble sett på.

- De måtte kjempe for å få drive med idrett i utgangspunktet. Ingrid la ambisjoner for dagen og sa det hun mente. Hun var en kvinnelig Petter Northug. På 70- og 80-tallet var vi nok ikke klare for det, sier han og påpeker at janteloven også har spilt en rolle.

SAMMEN PÅ TRIBUNEN: Ingrid Kristiansen og Grete Waitz sammen på tribunen under Bislet Games i 1990. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB
SAMMEN PÅ TRIBUNEN: Ingrid Kristiansen og Grete Waitz sammen på tribunen under Bislet Games i 1990. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Vis mer

Ifølge Drange var nok Grete lettere å like.

- Men mye av det Ingrid sa den gangen og kritikken hun kom med står seg godt også i dag. Det kunne handle om prioriteringer i friidrettsforbundet og invitasjoner til stevner. Det var helt legitime synspunkter, men det ble tatt som surmaget kritikk. Hun ble liksom en kjeftesmelle. Når menn er tydelige er det en positiv egenskap, men når kvinner er tydelige er det negativt, sier Drange.

Alle elsker Grete

Både Grete Waitz og Ingrid Kristiansen var mellomdistanseløpere før de satset fullt og helt på maraton.

I 1978 hadde Grete planer om å legge opp. Ved en tilfeldighet deltok hun i New York Maraton og endte opp med å vinne. Hun gjentok seieren også året etterpå.

- Det var et profesjonelt arrangement med privat arrangør. De var på jakt etter en kvinnelig frontfigur. Med henne fikk de løftet opp kvinnesida i sporten. Hun fikk en posisjon i USA. Hun var nedpå, rolig og ærlig og eksotisk for amerikanerne. Hun fikk en posisjon som få andre nordmenn har hatt i USA, sier Drange.

På denne tida skjøt kommersialiseringen fart i internasjonal idrett. Grete ble et ikon og forbilde.

- Det handlet mye om hvem hun var som person. Hun hadde et sosialt engasjement som alle likte. Å være en folkekjær idrettsutøver handler ikke bare om prestasjoner. Hun levde profflivet og fikk en posisjon hun mestret, sier Drange.

Etter New York Maraton fortsatte Grete å løpe de lengre distansene. I 1983 vant hun VM-gull mens Ingrid var hjemme og fødte en sønn.

- Grete var en en pionér. Hun inspirerte en nasjon til å løpe og ble også et forbilde i USA. Hun fikk folk opp av sofaen. Det hadde heller aldri blitt maraton i 1984 hvis ikke hun hadde løpt de løpene hun hadde gjort i forkant, sier Drange.

Intervaller rundt barnevogna

Etter at Ingrid hadde født sin første sønn var det lite som lå til rette for at hun skulle fortsette på idrettskarrieren.

- Hun løp intervaller rundt barnevogna. Hun var bestemt på at hun kunne være både mor og idrettsutøver - noe hun klarte. Hun fikk beskjed om at hun skulle slutte å trene da hun fikk sønnen og at hun kom til å miste melka. Men hun fortsatte å løpe mens hun fullammet. Hun knuste myter gjennom handling, sier Drange.

OL I LOS ANGELES: Ingrid Kristiansen sammen med sønnen Gaute under OL i Los Angeles i 1984. Foto: Bjørn Sigurdsøn NTB
OL I LOS ANGELES: Ingrid Kristiansen sammen med sønnen Gaute under OL i Los Angeles i 1984. Foto: Bjørn Sigurdsøn NTB Vis mer

Drange understreker at Kristiansen gjorde slike argumenter mot kvinneidrett til skamme. Og gjorde også datidas forventninger til det å være mor til skamme.

- Hun vant Houston-maraton tre måneder på vei, og kom tilbake og vant det på nytt året etterpå. Dette i en tid da idrettslegene advarte kvinner mot å løpe langt. De mente det var skadelig for kvinners reproduksjonsevne, sier Drange.

Også Grete utfordret holdningene til det å være kvinne.

- Hun fikk veldig mange spørsmål om når hun skulle stifte familie, men hun og mannen tok et valg om at de ikke skulle få barn. Det var kontroversielt på en annen måte. Grete og Ingrid var ikke uttalte kvinnesaksforkjempere, men de ble viktige symboler på kvinnekamp og kvinnefrigjøring. De lot beina snakke. De trengte ikke si så mye, sier Drange.

Grete Waitz-kompleks

Fram mot det omtalte OL-løpet i 1984 hadde Ingrid klatret på resultatlistene. Samtidig slet Grete med skader og resultatene var varierende. Men hun hadde likevel hatt en formstigning mot OL.

Johan Kaggestad trente begge to. Han mente Ingrid var god nok til å utfordre Grete, men hun hadde en mental sperre. Willy Railo, som jobbet med prestasjonspsykologi på Norges Idrettshøgskole, hadde slått fast at Ingrid hadde et Grete Waitz-kompleks. Visualiseringsoppgavene hun fikk viste resultater. På et gateløp i Mjøndalen i 1984 var det såvidt Grete slo Ingrid, og hun slo Grete i terreng-NM i 1984 med 16 sekunder.

Fra landets sportsredaksjoner kom titlene: «ROLLEBYTTE!» «TRONSKIFTE?». Forventningspresset steg med Gretes stigende form og Ingrids resultater.

I boka skriver Drange at Grete syntes det var vanskelig å forholde seg til Ingrids drivkraft for å slå nettopp henne.

Det var ikke det at hun mislikte konkurransen eller det å bli slått, men hun opplevde det som en rivalisering hun aldri hadde bedt om og som ikke var gjensidig, skriver han.

Konfliktnivået øker

Opp gjennom årene hadde Ingrid og Grete hatt et avklart forhold til hverandre. Februar samme år hadde Grete hentet Ingrid på flyplassen da hun skulle løpe i Oslo og de hadde hatt en fin prat.

Men mot OL endret dynamikken seg mellom dem og Ingrid hadde kvittet seg med den sportslige ydmykheten. I stedet vokste en irritasjon hos Ingrid. Blant annet irriterte det henne at hun hadde vært med på løpsstrategien til Grete under et maraton i Birmingham som resulterte i at de løp sammen over målstreken. Ingrid kjente at hun kunne ha slått Grete.

Det ble ikke bedre de siste dagene opp mot løpet i Los Angeles. Ingrid trengte å fokusere på sitt eget løp da Grete fikk ryggproblemer. I stedet var alt fokus på Grete. Og folk hadde ringt i ett sett for å høre hvordan det gikk med Gretes rygg.

Hva løperne hadde blitt enige om før start var uklart, ifølge Drange.

I boka skriver han at Grete ikke ville starte løpet for hardt, mens Ingrid heller ville satse alt og tape en gang i blant. Hun ville nok gått hardt ut hvis hun hadde stolt på egne instinkter i løpet og ikke hørt på støtteapparatet.

Etter hvert som avstanden til den amerikanske løperen økte under løpet ble Ingrid mer og mer irritert på seg selv. Og de mørke tankene stjal energi. Grete løp inn til en andreplass mens Ingrid løp inn til en fjerdeplass.

Da hun kom inn i målområdet fikk en journalist fra Dagbladet hele Ingrids ufiltrerte frustrasjon:

«JEG ER FORBANNET på at jeg ikke slo Grete! Jeg skulle slått henne! Istedenfor må jeg nok en gang høre den amerikanske nasjonalsangen.»

Anklage mot lagvenninnen

Forsiden av Dagbladet var dekket av Ingrid som slo oppgitt ut med hendene til tittelen: «Bitter Ingrid. Skulle ikke hørt på Grete!»

I intervjuet kom det fram at hun var sint på seg selv, men anklagen mot lagvenninnen var tydelig. Hun fortalte også om dagen før og om folk som hadde ringt i ett sett for å høre om hvordan det gikk med Gretes rygg.

«Jeg var ikke opptatt av Gretes rygg, jeg var opptatt av å forberede meg til mitt eget løp!»

- De var uenige om løpsstrategi. Ingrid var vel så sint på seg selv som på støtteapparatet og på Grete. Hun er ikke en bitter, sur og dårlig taper, sier Drange.

I pressen ble det etablert en fortelling om Grete som den snille og Ingrid som den vanskelige - den som ble misforstått, ifølge Drange.

- Sett i ettertid har det vært urettferdig og Ingrid har aldri kommet ut av den rollen selv om hun rent sportslig var en bedre idrettsutøver, sier han.

Ifølge Drange står flere av Ingrids norgesrekorder ennå.

- Men det er ingen som har vært interessert i hvordan hun kunne bli så god. Hun har vært på siden hele veien. Det er litt underlig, sier Drange.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.