Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

- Målet er å klare minst ti bøker. Men det at jeg er såpass gammel gjør at jeg har litt dårlig tid, jeg føler at jeg bokstavelig talt har en deadline. Hadde jeg begynt å skrive da jeg var 30, ville jeg rukket å skrive mye mer. Men ti bøker, det skal jeg klare.

Jorid Mathiassen (57) har jobbet med bøker og litteratur mer eller mindre hele livet, først som journalist i bransjebladet Bok & Samfunn og deretter som forlagsredaktør for oversatt litteratur. Den største bragden var kanskje da hun som nyansatt redaktør i Cappelen Damm sørget for å presentere norske lesere for den irske forfatteren Lucinda Riley, en formidabel suksess som hittil har sørget for 1,6 millioner solgte bøker bare her i Norge.

Stjerneforfatteren: - Døden er blitt tabu

Anne tok sluttpakke og overtok vingård i Italia: - Jeg kunne ingenting om vinproduksjon

Vi Pluss

Mathiassen har likt seg i kulissene, som en formidler, tilrettelegger, budbringer av andres historier og ord. Behovet for å skrive har aldri strukket seg lenger enn til journalistikk og skrivebordskuffen. Inntil hun plutselig en dag møtte blikket til en ung jente avbildet i svart-hvitt på en gammel gravstein i Beograd i Serbia, og tenkte: Du må inn i en roman.

- Hun het Katica, og det var som om hun snakket til meg. Så da ble det til slutt en roman, forteller Mathiassen.

Blodveien

57 år gammel debuterte hun denne våren som forfatter med romanen Der hvite liljer vokser, en klassisk feelgood-roman som etter planen skal være første bok i en trilogi.

Veien dit var likevel lenger enn hun først trodde.

- Det har vært mye jobb, og jeg har skrevet om mange ganger. Jeg ville ha to parallelle historier, en i nåtiden og i fortiden, og den største utfordringen var å få de to historiene til å henge i hop. Katica ble en bifigur i romanen, men jeg er veldig glad i henne, sier hun.

Romanen bølger fram og tilbake mellom Norge og Serbia under andre verdenskrig og i dag, mellom hovedpersonene i bokas to ulike fortellinger, mellom unge og gamle, byfolk og bygdefolk. Deler av handlingen konsentrerer seg om Blodveien, en veistrekning i Nordland som nazistene hentet jugoslaviske krigsfanger til Norge for å bygge. Forholdene de levde under var grusomme.

- Denne delen av krigshistorien har vi egentlig ikke hørt så mye om, men det er viktig at den ikke blir glemt. Jeg har i tillegg brukt mye av min egen oppvekst på Helgelandskysten, og mange naturskildringer i boka er hentet derfra. Alt er oppdiktet, men man bruker jo seg selv når man skriver. Det er nok mye av mine følelser i boka, sier Mathiassen.

Flyttet 1700 km: – Jeg ble bergtatt av naturen her

- Jeg er ikke lenger det viktigste i mine barns liv, og det er en sorg

Vi Pluss

Rørende tilbakemeldinger

Å skulle sende boka ut i verden var både spennende og ekstremt skummelt, innrømmer hun. Etter mange år i bokbransjen vet hun hvor nådeløse kritikere kan være, særlig mot bøker i denne sjangeren.

- Jeg gruet meg litt til at kollegaer skulle lese boka, men jeg har bare fått positive tilbakemeldinger. Og det er ekstremt hyggelig å få meldinger fra lesere, vilt fremmede folk som sender meg melding etter å ha lest boka. Det er veldig rørende at folk tar seg bryet med å kontakte meg og fortelle om sin opplevelse av boka.

På den måten føles deg som om Katica og de andre personene i romanen lever sine helt egne liv, utenfor Jorid Mathiassens hode.

- Dette er personer som har levd i hodet mitt, og som nå plutselig er blitt allemannseie. Det føles nesten magisk at andre mennesker også kan forholde seg til dem, sier hun.

Hjemmekontor i utlandet? Du kan miste retten til sykepenger

Vi Pluss

Usynlige kvinner

Mathiassen er allerede i gang med neste bok, der flere av hovedpersonene lever videre samtidig som andre får mer fremtredende roller.

- Jeg har lenge vært opptatt av de usynlige kvinnene i generasjonene før oss, de som hadde få muligheter og levde liv i skyggen av andre. Mange tok vare på gamle foreldre og andre slektninger uten selv noen gang å få muligheten til å leve sine egne liv fullt ut. Jeg ønsker at bøkene skal være en hyllest til dem.

Selv er hun lidenskapelig opptatt av gamle hus og kan ha en tendens til å romantisere fortiden, innrømmer hun. Samtidig er hun takknemlig for å leve i nåtiden.

- Jeg tror den beste måten å leve i fortiden på, er gjennom fiksjonen. Jeg er så takknemlig for de generasjonene som har gått foran og gjort livet mye bedre for oss som lever nå. Det er de som er grunnen til at jeg som godt voksen kvinne kan leve alene, skrive bøker og gjøre akkurat det jeg vil, sier Mathiassen.

Dagrun var 49 år da hun bestemte seg for å bli lege

Ungdomsdyrking

Å debutere som 57-åring har mange fordeler, mener hun, blant annet at hun er mer erfaren og trygg. Som forfatter har man heller ingen pensjonsalder, påpeker hun.

- Det er så rart med den dyrkingen av ungdom i vår kultur, som om det ikke går an å lære seg noe nytt etter at man er fylt 50. Det finnes mange eksempler på folk som har fått helt nye karrierer og liv som godt voksne. Men jeg tror den ungdomsdyrkingen er i ferd med å bli litt passé. Vi lever lenger, er friskere lenger, og krever oppmerksomhet lenger. Min generasjon kommer ikke til å bli usynlige.