Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Jeg er omsorgsfull som person, og har i alle år hatt omsorgsarbeid på si. Så valget var ikke så vanskelig, sier Bente Linde Johannessen (53) om hvorfor hun ønsket å ta en utdanning innen helse og omsorg.

Hardanger-kvinnen hadde jobbet som assistent på en skole i mange år, da hun for tre år siden bestemte seg for å skifte retning. Bente trengte rett og slett en forandring. Hun hadde allerede jobbet litt innen pleie og omsorg, og syntes det ga henne veldig mye.

– En del av disse jobbene er imidlertid ganske fysisk krevende, noe jeg egentlig ikke hadde helse til, sier Bente, som tidligere har vært kreftsyk og slet med enkelte ettervirkninger.

– Jeg snudde blikket mot psykiatrien, og jobbet noen år i et bofellesskap for mennesker med psykiske utfordringer. Det var veldig spennende – og passet kroppen min veldig bra, for vi slapp en del tunge løft, forteller hun videre.

Jørgen (62) byttet bort en trygg jobb med et yrke ingen andre i Norge har

Erstatning etter skade på jobb? - Baserer oss ikke kun på Nav

Vi Pluss

Intensiv periode

Dermed søkte hun seg inn på studiet Psykisk helsearbeid ved Fagskolen i Bergen. Hun hadde imidlertid ingen utdanning innen helse – så hun tok eksamen som helsefagarbeider samtidig som hun gikk på fagskolen. I tillegg jobbet hun i 100 prosent stilling ved siden av. Hun jobbet 12,5 timers vakter i en omsorgsbolig, og hadde dermed mange fridager. Dette var veldig greit i kombinasjon med studier, synes Bente. Samtidig var tiden knapp.

– Det var en veldig intensiv periode, og svært krevende i de to årene det stod på, forteller hun. Bente begynte på utdanningen da hun var 50 år, og var ferdig da hun var 52. Å ta en utdanning innen psykiatri er noe som passer godt å gjøre i voksen alder, synes hun.

– Det er veldig mange lover og regelverk å sette seg inn i. Det var interessant å lære om alle disse, og å få faglig påfyll, sier Bente.

- Å foreslå å ta en kaffe en dag, har ingen hensikt

Har mye å gi

Ønsket om å jobbe innen helsesektoren falt seg helt naturlig for henne. I dag jobber hun som psykisk helsefagarbeider i en omsorgsbolig, og jobber 1 til 1 på bruker.

– Jeg synes det er veldig givende å kunne hjelpe andre. Å ha en kontorjobb der jeg ikke får jobbe med mennesker direkte, ville vært utenkelig for meg, sier Bente.

– Å jobbe innen pleie og omsorg regnes gjerne som både krevende og belastende, samt dårlig betalt. Var det noe du tok med i betraktningen?

– Nei, jeg gjorde ikke det. Det er klart at penger betyr jo noe. Uten det kommer vi ingen vei. Men for meg personlig er det viktigere at jeg har en jobb jeg trives veldig godt med. Og jeg er ikke misfornøyd med lønna mi, fastslår Bente.

Det å kunne ta vare på folk som ikke klarer å ta vare på seg selv, ser hun på som svært meningsfylt arbeid.

– Det gir meg nesten alt. Faktisk ser jeg ikke meg selv i noe annet type arbeid. Jeg føler at jeg har mye å gi, fastslår 53-åringen.

Samtidig er det også tungt å jobbe innenfor psykiatrien, medgir hun. Hele tiden er det mange vurderinger som må gjøres.

– Det kan være noe så «enkelt» som å få en person til å spise. Det handler hele tiden om å ta små museskritt. Og dine egne forventninger kan du bare legge på hyllen. Det er ikke deg dette dreier seg om. Du skal ikke ha æren for noen ting. Det er brukeren det gjelder, sier Bente.

– Samtidig blir man så veldig glad, om man bare får det gjennombruddet. Du blir så glad på deres vegne, legger hun til.

Banklån på uføretrygd eller AAP? - Uføre er høyt prioritert

Vi Pluss

Enorme forskjeller: Noen har kun halvparten ved pensjonsalder

Må ta raske avgjørelser

Hardanger-kvinnen synes det er veldig spennende å jobbe i psykiatrien. Ingen dag er lik den andre, og hun lærer noe nytt hver eneste dag. Det kan være stille og rolig – og det kan være dager det er utfordringer på løpende bånd, forklarer hun.

– I en slik jobb kan det skje uforutsette ting. Derfor må du være rask i tankegangen, og vite hva du skal gjøre dersom en bruker er utagerende, forteller hun.

Bente er opptatt av å skape et nært og godt forhold til brukerne.

– Det er noe som krever veldig mye tid og innsats. Om de er trygge blir jobben vår lettere, mener helsefagarbeideren.

Hun opplever at brukerne er veldig avhengige av rutiner, og mener det er viktig med et stabilt personale. Det er nemlig viktig at de ansatte blir godt kjent med brukerne for å vite hva som fungerer, påpeker hun.

Selv om hun har mange kolleger hun kan ringe til for å spørre om hjelp, hender det at hun føler seg ensom i jobben. Om hun for eksempel er alene på jobb en lørdagskveld, og det skulle oppstå noe – da har hun ingen å konferere med.

– Da må du ta avgjørelsen selv, og du må stå for den. Og det er ikke sikkert du alltid har rett. Men du må kunne evaluere. Kanskje skulle du ha gjort ting annerledes. Det er et veldig stort ansvar, sier Bente.

At jobben hun har i dag kan være både krevende og belastende, legger hun ikke skjul på. Det er likevel sjelden at de veldig krevende episodene varer over lang tid.

– Heldigvis har jeg en leder som gir enormt god støtte, og alltid er tilgjengelig og hjelpsom. Og det betyr jo enormt mye, uansett hva du jobber med. Har du en sjef som er lyttende og samlingssterk, så ordner det seg, sier Bente.

Slik bør du trene i overgangsalderen

Vi Pluss

Forsker: - Hvert steg teller

Fornøyd med deltid

I helsesektoren er det utstrakt bruk av deltidsstillinger, noe som blir sett på som et stort problem av mange. Selv er Bente godt fornøyd med å jobbe deltid, og synes det passer hennes livssituasjon godt. Hun er ansatt i en 64 prosent stilling, og tar ofte ekstravakter i tillegg.

– Jeg trives med det, og vet at jeg kan jobbe ekstra når jeg vil. Hvis jeg er veldig sliten eller har en krevende periode selv, så kan jeg si nei til ekstravakter. Så for meg er det en slags frihet, sier hun.

53-åringen er strålende fornøyd med å ha skiftet karrierevei og utdannet seg til å bli helsefagarbeider.

– Jeg angrer ikke et sekund på at jeg byttet yrke, og har aldri ønsket meg tilbake til den jobben jeg hadde før, sier Bente. Hun har hatt noen helseutfordringer, men håper å stå i jobben helt til pensjonsalder.

– Hva må gjøres for at flere skal bli værende lenger i helsesektoren?

– Jeg tror det handler om at man må slutte å legge altfor mye arbeidspress på de ansatte. Det bør også tildeles mer ressurser, da det ofte er tynt bemannet. Når en person blir sykemeldt og en annen må overta vaktene til vedkommende, kan det bli et problem. Mange av oss har 12,5 timers vakter. Da blir man veldig sliten om man skal ta mer i tillegg, og man trenger de fridagene man har. Du strekker den strikken ganske langt, sier Bente Linde Johannessen.

Dagrun var 49 år da hun bestemte seg for å bli lege

Avslører hersketeknikker i parforhold: - Da er vi over i psykisk mishandling

Vi Pluss

Mange vurderer å slutte

Antall sysselsatte helsefagarbeidere i Norge har gått ned de siste årene, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå. Det er også slik at hele 40 prosent av helsefagarbeiderne som jobber i eldreomsorgen i Norden, seriøst har vurdert om de skal slutte i jobben. Dette viser NORDCARE-undersøkelsen, en studie som er gjort i fire av de nordiske landene.

– Hva er grunnen til at mange helsefagarbeidere velger å forlate yrket etter noen år?

– Årsakene til dette er lav lønn og høy arbeidsbelastning. Yrket er krevende, både fysisk og psykisk. I tillegg er det utstrakt bruk av ufrivillig deltidsarbeid. Mange steder er det dessuten tynt bemannet, noe som skaper høy arbeidsbelastning på den enkelte. Og det er mye gjennomtrekk på arbeidsplassene, sier Mia Vabø, forsker på Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet. I sitt arbeid har hun vært med helsefagarbeidere ut på jobb mange ganger.

- Jeg skammer meg ikke over gleden av å date yngre menn

Ufrivillig deltid

Det som skaper de gode arbeidsplassene er stabilt og tilstrekkelig personale, mener hun. Det er også viktig at de fast ansatte er flinke til å ta imot lærlingene, og at man legger til rette for gode læringsbetingelser, slik at personene skal ønske å fortsette i yrket.

– Vi ser at unge helsefagarbeidere i Norge, i større grad enn i de andre nordiske landene, vurderer å slutte fordi de ikke kan leve av yrket. Ikke bare lønnsmessig, men fordi de ikke får full stilling. Ufrivillig deltid er et stort problem, sier forskeren.

Hun påpeker at en del får så lite som 20 prosent stilling når de kommer ut i yrket som nyutdannet, og blir da sittende og vente ved telefonen for å se om de får ekstravakter.

– Dette synes jeg er forferdelig sløsing av ressurser, sier Vabø.

- Jeg kler meg som jeg vil og veier hva jeg vil

Variert og givende

Til tross for dette er det fortsatt mange som velger å utdanne seg til en jobb i helsesektoren.

– Det er fordi det er givende å hjelpe andre, og å kunne gjøre en forskjell for andre mennesker. Den responsen de får fra dem de hjelper, samt fra pårørende og kolleger, er også en viktig faktor, sier Vabø.

Hun har lagt merke til at arbeidet er veldig variert, og at helsefagarbeiderne får mye takknemlighet tilbake fra brukerne. I dette yrket er for øvrig livserfaring og sosiale evner viktige egenskaper, mener forskeren.

– Det er kjempeviktig å kunne småsnakke med brukerne – og det du lærer i praksis er vel så viktig som teorien. Man kan lære mye av å se hvordan mer erfarne arbeidstakere klarer å roe ned en bruker, for eksempel, avslutter hun.