- At folk smiler og ser lykkelige ut, er god lønn for innsatsen

Da hun nærmet seg pensjonsalder, var skrekken å ende opp med et stille og kjedelig liv. – Jeg tenkte på eldre som bare sitter hjemme og som er ensomme. At det var forferdelig. Så jeg tenkte at kanskje jeg kunne gjøre noe for noen av dem, sier Anlaug.

Å føle seg sett: – Det er kvinner som sier at de ikke lenger føler seg sett når de blir eldre. Det der kjente også jeg på, men jeg prøvde å overse det, sier Anlaug, som gikk inn for å ha et rikt og spennende pensjonistliv. Foto: Siv-Elin Nærø
Å føle seg sett: – Det er kvinner som sier at de ikke lenger føler seg sett når de blir eldre. Det der kjente også jeg på, men jeg prøvde å overse det, sier Anlaug, som gikk inn for å ha et rikt og spennende pensjonistliv. Foto: Siv-Elin Nærø Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

I dag har Anlaug Varhaugvik (74) for en gangs skyld fri. Hun er på tur med mannen sin, Leiv Aarflot (74). Paret er på vei til Fjærland i den lille campingvognen som «bare har plass til to».

– Vi skal være borte i helgen, mer har jeg ikke tid til. På tirsdag er det to personer jeg skal være støttekontakt for. I tillegg er det en «Sterk og stødig» treningsgruppe jeg skal delta på. Det er trening som blant annet går ut på å forebygge fall, forteller Anlaug, som har en administrativ rolle i det som er et lavterskel treningstilbud for seniorer som bor hjemme.

Hun er også medlem av Eldrerådet; et rådgivende organ i kommuner og fylkeskommuner som skal «sikre en bred, åpen og tilgjengelig medvirkning i saker som gjelder eldre».

Holde seg ung

«Det fins ingen øvre aldersgrense for å være ung», har den norske forfatteren Frode Grytten sagt. Og hvis det å være i aktivitet ofte er noe som blir forbundet med det å være ung, er i hvert fall Anlaug ung – selv om hun er pensjonist. I tillegg må hun være i besittelse av en god dose omsorgsgener, noe som gjorde seg gjeldende allerede da hun var barn:

– Jeg var nest eldst i en søskenflokk på åtte, og måtte tidlig hjelpe til hjemme. Derfor hadde jeg alltid en unge på hoften, enten jeg spilte ball eller kastet på stikka, forteller hun.

Anlaug vokste opp ute i havgapet. Nærmere bestemt på øya Gossen, som ligger i Aukra kommune, utenfor Molde. Moren var husmor, og faren var fiskerbonde. Familien hadde en liten gård der også Anlaugs bestefar bodde. Der hadde de kyr, sauer, høns og hest, og de dyrket poteter og grønnsaker.

– Det var ingen luksus, men jeg har bare fine minner fra oppveksten. Det var trygt og godt, og vi hadde fine naboer. Vi barna lekte i fjæra, eller vi drev på med ballspill, sier Anlaug, som drømte om å bli telegrafist, men endte opp på handelsskole og sekretærskole.

På 1970-tallet flyttet hun til Fosnavåg i Herøy kommune på Sunnmøre. Hun fikk jobb på administrasjonskontoret i det som etter sigende var Norges største private fiskerikonsern, Gerhard Voldnes AS. I 1976 gikk firmaet konkurs, og Anlaug fikk jobb i Herøy kommune, der hun gikk gradene fra skatteinnkreving til å arbeide med lønn- og personalarbeid.

Hun har en sønn, og to barnebarn. Ble enke i 1993. I 2004 giftet hun seg med Leiv, som selv har tre barn og 6 barnebarn.

– Så det blir litt bonus på meg, da, sier Anlaug muntert.

Til sammen har Anlaug og Leiv åtte barnebarn.

Alltid aktiv

– Jeg har alltid vært aktiv ved siden av arbeidslivet, forteller hun. Og det er ikke lite hun har gjort:

Hun var håndballspiller, og senere tok hun trenerutdanning. Hun var også aerobicinstruktør. Og hun arrangerte mosjonsløp. Hun forteller selv:

– I mange år hadde vi «Rundemarsj» og «Romjulsmarsj». Da fikk vi med oss flest mulig på tur; det var hele familier, og alle som deltok, fikk medalje. Vi lagde også en «Bru-marsj» da billettkiosken på Herøybrua var nedlagt, og vi kunne kjøre gratis fra indre til ytre del av kommunen og motsatt. Som kommuneansatt og senere medlem av Herøy Rotaryklubb, var jeg med på å lage eldrefest. En gang i uken drev jeg trimgruppe for damer i alle aldre, «Dame-trimmen». I yngre år var jeg med i husmor- laget, «Saniteten» (Norske Kvinners Sanitetsforening, red.anm.) og Herøy Revmatikerlag.

Anlaug tenker seg om litt, og så legger til med en liten latter:

– Ja, jeg arrangerte til og med pausegymnastikk på jobben i en periode!

Tiden gikk – sannsynligvis i et hektisk tempo – og så måtte også Anlaug kjenne på det å bli eldre:

– Det er kvinner som sier at de ikke lenger føler seg sett når de blir eldre. Det der kjente også jeg på, men jeg prøvde å overse det. Hvis jeg har merket at andre har blitt utsatt for det, har jeg prøvd å hjelpe til med å «dra dem inn» i samtalen eller situasjonen. Og hvis noen for eksempel sier sånne ting som at «den og den personen er så gammel at han eller hun vel snart er senil», det er jo forferdelig.

Tar i et tak: – Det er naturlig å bli gammel. Men selvfølgelig vil jeg gjøre mitt for å være så frisk som mulig, sier Anlaug. Hun har bestandig trent og har i tillegg inspirert andre til å gjøre det samme.
Tar i et tak: – Det er naturlig å bli gammel. Men selvfølgelig vil jeg gjøre mitt for å være så frisk som mulig, sier Anlaug. Hun har bestandig trent og har i tillegg inspirert andre til å gjøre det samme. Vis mer

– Hvordan var det egentlig for deg å bli eldre?

– Jeg har ikke lagt så stor vekt på at kroppen blir eldre, og det er vel fordi jeg alltid har vært i aktivitet. Men selvsagt kjenner jeg også på ett og annet etter som årene går. «Hadde du ikke kjent på det, så hadde du vært død», var det en klok dame som sa til meg, forteller Anlaug.

– Det å få grått hår var helt ok for meg. Jeg drev og farget det da jeg var rundt 50, men da jeg la merke til at andre hadde kullsvart hår til et eldre ansikt, droppet jeg det. «Så modig du er som ikke farger håret», fikk jeg høre da. Siden er det blitt mer vanlig med grått hår.

Nå trekker hun litt på skuldrene:

– Det er naturlig å bli gammel. Men selvfølgelig vil jeg gjøre mitt for å være så frisk som mulig. Og jeg prøver å holde meg orientert om hva som skjer i verden. Det sosiale er viktig. For blir du sittende med egne tanker uten å få noen tilbakemeldinger, blir det feil. Det sosiale får jeg gjennom frivillig arbeid og mange venner.

Rørende glede

I september 2015, da Anlaug var 67 år gammel, gikk hun av med pensjon. Før det hadde hun så vidt vært inne på denne tanken: «Er det ingen som har bruk for meg lenger, nå da?»

Det var litt skummelt.

– Men jeg ville ikke spinne mer rundt den tanken. Jeg ville heller tenke: «Hvis det ikke er så kjekt å bli gammel, skal jeg i hvert fall gjøre det jeg kan for å ha det kjekt». Så jeg måtte finne på noe å gjøre. Jeg bestemte meg for å prøve å bli støttekontakt, meldte meg inn i Pensjonistlaget også, begge deler frivillig arbeid.

Det at arbeidslivet er over, kan være tungt for noen. Flere pensjonister ender opp med å bli passive og ensomme i pensjonisttilværelsen. Dette kan få alvorlige følger – ja, så alvorlige at noen, særlig menn, velger å avslutte livet, ifølge Statistisk sentralbyrå: Hos de aller eldste (75+) er antall selvmord 22 per 100 000 for menn, og 5 per 100 000 for kvinner.

En støttekontakt kan med andre ord være en livbøye.

Første gang Anlaug skulle prøve seg som støttekontakt, møtte hun opp på omsorgssenteret der hun skulle treffe personen hun skulle være støttekontakt for. Først måtte de finne ut av om kjemien stemte. Det gjorde den fra første stund:

– Vi fant tonen og har det fortsatt veldig kjekt i sammen. Vi går lange spaserturer, både langs veien og på fjellet. Det liker vi godt, begge to. En og annen handletur og kafébesøk blir det også.

Siden den gang har Anlaug fått flere som hun er støttekontakt for. Hun er i tillegg blitt med i en velforening på et sykehjem. Der arrangerer de hyggekvelder med underholdning, serverer kveldsmat og bløtkake til dem som bor der og pårørende på besøk.

– Det er ikke så mye som skal til for å glede mange, og man blir rett og slett veldig glad av det selv også. Det at folk smiler og ser lykkelige ut, spesielt eldre, betyr så mye og er god lønn for innsatsen du gjør. Folk er flinke til å gi tilbakemeldinger, de sier for eksempel: «Så kjekt at dere er her». «Dere gjør en så god jobb, må komme snart igjen, vi gleder oss til neste gang.» Og en venninne av meg opplevde nylig pårørende som sa: «Det er lenge siden jeg har sett mamma og pappa være så glade». Jeg blir helt rørt, jeg.

Vil fjerne stigmaet

I det norske samfunnet legges det opp til at flere eldre skal bo lenge hjemme. Anlaug er spent på om alle kommunene greier å legge til rette for det og synes det er viktig at aleneboende eldre som ikke kommer seg ut, må få mulighet til det. Derfor er hun blant annet med på å arrangere dagsturer med buss for dem.

– Det er ganske mye arbeid rundt organiseringen av slike turer, men når vi får gode tilbakemeldinger etterpå, har vi glemt alt arbeidet, sier hun og smiler.

Når du sitter der alene dag ut og dag inn, er det klart at det å få møte et annet menneske, kan bety mye. Anlaug – som vil gjøre frivillighetsarbeidet sitt «fullt og helt» – mener at hun og andre støttekontakter likevel blir for lite synlig som arbeidsgruppe.

– Det er også litt stigma rundt det å ha en støttekontakt. Og slik skal det ikke være. Derfor har jeg bevisst tatt med meg folk på kafé og ut i det offentlige rom.

Røde Kors sier at det er et overveldende flertall av kvinner som driver med frivillig arbeid. Anlaug, som har bursdag på den internasjonale kvinnedagen, 8. mars, sier:

– Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, kanskje er det omsorgsgenet? Et medfødt ønske om at alle skal ha det bra. Men generelt er det stor mangel på støttekontakter og aktivitetsvenner.

Hun har til og med fått pris for sitt frivillighetsarbeid: I 2019 ble hun, som første kvinne i Herøy, tildelt Paul Harris Fellow-prisen av Herøy Rotaryklubb.

– Det var stas!

Aktiv ektemann også

I Fosnavåg er det sjøfart, redere, havfiske, fiskeoppdrett og off-shorevirksomhet. Anlaug og Leiv bor i en enebolig litt utenfor sentrum. De har utsikt over sjøen – og der kommer også Hurtigruta jevnlig forbi. Bak huset deres ligger Tverrfjellet med en tursti som paret har vært med på å lage.

Turglade: Anlaug og Leiv er ofte på tur ute i Sunnmøre-naturen. De har også vært med på å lage en tursti som ligger bak boligen deres på Tverrfjellet.
Turglade: Anlaug og Leiv er ofte på tur ute i Sunnmøre-naturen. De har også vært med på å lage en tursti som ligger bak boligen deres på Tverrfjellet. Vis mer

Leiv, som er veterinær og spesialist på fiskesykdommer, tar fortsatt på seg enkelte arbeidsoppdrag. Dessuten spiller han i to korps og sitter i styret i Stiftinga Herøyspelet, som er et historisk spel og musikal. Han er også kommunepolitiker.

– Jeg er heldig som har en mann som er så aktiv selv og derfor støtter meg fullt og helt. Siden vi er blitt pensjonister, er det ofte Leiv som steller for meg. Når jeg kommer hjem, er det ofte: «Vær så god, nå er det middag». Favorittretten min er hans røde bacalao. Da koser vi oss med et glass rødvin til, sier Anlaug og legger til:

– Jeg er så fornøyd med livet. Jeg er det, altså.

– Hvilke planer har du for framtiden?

– Planer? Nei, planer har jeg ikke tid til, men la nå det være sagt at vi reiser en del og har planer om det i åra framover også! Ellers vil jeg bare holde på med det jeg gjør, sier hun.

– Men før eller senere tar vel alderdommen meg også. Litt motstand skal den få, tror jeg. Livet er nemlig herlig!

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.