Hjerneslag

Ann Kristin (54) ble reddet av sjåførens snarrådighet

Da hunden løp bjeffende inn og ut av huset, uten at noen viste seg, gikk lastebilsjåfør Andreas inn. Det reddet trolig Ann Kristins liv.

REDDET AV LASTEBILSJÅFØR: - Tenk om sjåføren bare hadde levert vinduet og gått? sier Ann Kristin, som fikk hjerneslag og falt om på eget kjøkkengulv. Heldigvis dukket lastebilsjåfør Andreas for å levere et vindu noen minutter etter hendelsen. Foto: Privat
REDDET AV LASTEBILSJÅFØR: - Tenk om sjåføren bare hadde levert vinduet og gått? sier Ann Kristin, som fikk hjerneslag og falt om på eget kjøkkengulv. Heldigvis dukket lastebilsjåfør Andreas for å levere et vindu noen minutter etter hendelsen. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Jeg sov ganske lenge, og våknet ikke før telefonen ringte ved 09-tiden onsdag 26. august 2020, sier Ann Kristin Bekkelund (54) på telefon fra hjemmet sitt i Skogbygda i Nes kommune, Viken fylke.

Her bor hun alene, sammen med datterens hund Harry. Hadde ikke hunden varslet den skjebnesvangre onsdagen, er det ikke sikkert Ann Kristin hadde vært her i dag.

Hun har to voksne døtre og to små barnebarn, som betyr alt for henne. Ann Kristin forteller det hun husker fra dagen hun ble syk og tiden etterpå. Vi.no har også kontaktet lastebilsjåføren som trolig reddet Ann Kristins liv ved å gjøre alt raskt og riktig.

Kom ikke som avtalt

– Jeg stortrives i Skogbygda med nærhet til naturen, og er glad i både å gå turer og å trene på andre måter. At jeg var i såpass god form, har nok betydd mye for min rehabilitering, sier Ann Kristin.

– Da telefonen ringte den morgenen, slapp jeg hunden ut og gikk inn i stua for å kle raskt på meg. Det var lastebilsjåfør Andreas Westgård som ringte, og vi avtalte at jeg skulle møte ham cirka 100 meter nedi bakken ti minutter senere.

Ann Kristin forklarer at hun hadde bestilt et nytt kjøkkenvindu. Veien opp til eneboligen i byggefeltet er smal, så hun tenkte det var best å frakte vinduet på en trillebår opp den siste kneika. Hun minnes at fikk på seg klærne i en fart, så falt hun i stua, men klarte å slepe seg ut på kjøkkenet, der hun prøvde å sette seg opp etter veggen.

Andreas Westgård forteller at han jobber i Tea Transport og kjører på fast oppdrag for Toten Transport as avdeling Raufoss.

– Jeg ringte Ann Kristin da jeg var på Årnes, og la ikke merke til noe spesielt ved stemmen da vi snakket i telefonen. Men jeg syntes det var merkelig at hun ikke kom ned til bilen, som vi avtalte, sier Andreas.

Han var på møtestedet ti minutter etter telefonsamtalen. Da han ikke så Ann Kristin, prøvde han å ringe, men fikk ikke svar.

– Jeg bestemte meg for å gå helt opp til huset med vinduet. Der oppdaget jeg hunden som løp hvileløst ut og inn gjennom døren som sto på vidt gap. Da jeg ikke fikk svar da jeg sto på trappa og ropte, ante jeg at noe ikke var som det skulle og gikk inn, sier Andreas.

Andreas og Harry er begge helter

Lastebilsjåføren sier at hadde det ikke vært for hunden Harrys varsling, hadde han nok bare satt vinduet utenfor, tatt et bilde og sendt det på sms som dokumentasjon på leveringen. Sjåførene går normalt aldri inn til kundene, selv om døren kan være ulåst. Men Andreas hørte noen svake klynkelyder innenfra.

RINGTE ETTER AMBULANSE: Andreas skulle bare levere et vindu, men endte med å redde livet til Ann-Kristin da han fant henne liggende på kjøkkengulvet. Foto: Privat
RINGTE ETTER AMBULANSE: Andreas skulle bare levere et vindu, men endte med å redde livet til Ann-Kristin da han fant henne liggende på kjøkkengulvet. Foto: Privat Vis mer

– Selv om jeg brøt reglene for ikke å gå ubedt inn, skjønte jeg intuitivt at noe ikke stemte, og ville se om Ann Kristin trengte hjelp, sier Andreas.

– Jeg fant henne liggende på kjøkkengulvet. Ansiktet på høyre side var tydelig lammet, hun kunne ikke snakke og jeg mistenkte slag med en gang. Lastebilsjåføren ringte øyeblikkelig 113, og fikk kontakt med AMK-sentralen.

Han redegjorde kjapt for situasjonen før han løp over til en nabo som kunne være hos Ann Kristin. Selv måtte han flytte bilen, slik at ambulansen kom frem. Dette husker ikke Ann Kristin noe som helst av, men i ettertid har hun grublet litt over hvor flaks hun hadde, som hadde avtalt levering av kjøkkenvinduet akkurat den dagen.

Hun ser på lastebilsjåføren som den store helten. Hadde ikke han vist seg som et medmenneske og tatt ansvar, ville hun trolig ikke blitt funnet før det var for sent.

Selv sier Andreas at hunden Harry er den virkelige helten. Uten hans varsling, er det ikke sikkert Andreas hadde gått helt inn.

Tiden var avgjørende

– Jeg erindrer et glimt av at naboen satt ved siden av meg på kjøkkengulvet, og at noen jobbet med meg i ambulansen, men ikke noe mer, sier Ann Kristin.

Hun vet nå at legene raskt fant ut at hun hadde fått hjerneslag, en blodpropp i en av hovedpulsårene i hjernen. Hun har blitt fortalt at hun klokka 13:15 var ferdig operert på Ahus, og at hun var pasient nummer 17 som ble operert på den nyopprettede enheten for trombektomi. Dette er en avansert slagbehandling, der man bokstavelig talt «fisker» blodproppen ut av hjernen.

SYKEHUS: Den korte tiden fra hun fikk slaget til hun var under behandling var avgjørende for Ann Kristin. Bildet er tatt samme dag som hun ble operert. Foto: Privat
SYKEHUS: Den korte tiden fra hun fikk slaget til hun var under behandling var avgjørende for Ann Kristin. Bildet er tatt samme dag som hun ble operert. Foto: Privat Vis mer

Døtrene besøkte Ann Kristin på sykehuset, der de ble fortalt at de fem første dagene var kritiske. Ann Kristins yngste barnebarn skulle egentlig døpes søndagen etter at mormor fikk slag. Dåpen ble utsatt, så mormor også fikk delta da hun ble utskrevet.

– Jeg husker lite fra onsdag til lørdag, da jeg lå på overvåkningen. Høyre side var lam, og etter ti dager på sykehuset, ble det to uker på rehabilitering. Jeg fikk hjelp av både fysioterapeut, ergoterapeut, psykolog og logoped, og kom meg ganske raskt, sier Ann Kristin.

– Jeg måtte lære de enkleste ting på nytt, som å pusse tenner og å gå på do. Som høyrehendt var det vanskelig å gjøre ting med venstre hånd.

Hun vet at tiden fra slaget inntraff til hun ble operert var helt avgjørende, og er svært takknemlig for både lastebilsjåførens og helsepersonellets innsats.

Veien videre

Det første året etter hjerneslaget, sendte Ann Kristins mor melding hver dag, for å høre om alt var i orden med datteren.

– Jeg burde kanskje hatt en eller annen ordning nå også, siden jeg bor alene med hunden. Men jeg er ikke spesielt redd, sier Ann Kristin.

Et halvt år etter hjerneslaget fikk hun tilbake førerkortet for bil. Hun har kjørt Harley i mange år, og både sommeren 2021 og 2022 var hun på motorsykkelferie. Ann Kristin er fremdeles aktiv, men trener ikke like mye som før slaget. Hun svømmer en gang i uka, gjør styrkeøvelser hjemme og går tur med Harry flere ganger om dagen.

MOTORSYKKEL: Ann Kristin har kjørt Harley i mange år, og var veldig glad da hun fikk førerkort både for bil og motorsykkel tilbake. Foto: Privat
MOTORSYKKEL: Ann Kristin har kjørt Harley i mange år, og var veldig glad da hun fikk førerkort både for bil og motorsykkel tilbake. Foto: Privat Vis mer

– Finmotorikken på høyre side er fortsatt ikke helt på plass, og jeg bruker lengre tid enn før på selv de enkleste utfordringene. Dessuten har hukommelsen blitt dårligere. Det merker spesielt døtrene mine. De kan gi meg en beskjed, men det er langt fra sikkert jeg husker hva de har sagt, sier Ann Kristin.

Hun forteller at det oppleves som svarte hull når hun leter etter ord, men ikke finner dem. Dessuten har hun fått et mye større søvnbehov, og sover gjerne ti timer om natten. Hun går på blodfortynnende medisin og medisin for å holde kolesterolet på et greit nivå. Ann Kristin har hatt mange ulike jobber, men var 60 prosent arbeidsufør på grunn av en nakkeskade. Fra 1. desember 2022 er hun 100 prosent arbeidsufør.

– Det er en lettelse å få uføretrygden på plass, så slipper jeg i hvert fall å bekymre meg om den økonomiske biten. Jeg har det bra nå, og har masse å glede meg over, sier Ann Kristin.

– Jeg har også snakket med den snarrådige lastebilsjåføren og takket ham for at han reddet livet mitt. Tenk om han bare hadde levert vinduet og gått? Slike hverdagshelter er gull verdt.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.