Få tilgang til våre aller beste artikler på Vi Pluss her, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Dunk, dunk, dunk. Ute på verandaen hadde to år gamle Andrine fått tak i fotballen til broren sin. De små hendene hadde full kontroll på den store ballen som hun uanstrengt droppet i gulvet uten stopp.

- Hun droppet den atten ganger uten å miste den. Jeg løp inn og skrev det i kokeboka mi. Det står der fortsatt, forteller Gerd Stolsmo til Vi.no.

Mellom kaffekopper og varm lukt av bakverk på et fullt Torshov bakeri sitter moren til Norges og verdens største fotballspillere. Hun er vant til å ikke bli gjenkjent. Noe annet er det med døtrene.

- Ada synes det er så stas når unge jenter kjenner henne igjen og vil prate med henne, men nordmenn er så forsiktige, sier Gerd.

For fra verandaen på Sunndalsøra og ballspill på løkka med gutta har fotballen ført døtrene Ada og Andrine Hegerberg ut i store internasjonale fotballkarrierer og landslagsspill. De to ble tidlig regnet som to av Norges største fotballtalenter. Andrines proffkarriere har tatt henne til England, Frankrike, Italia og Sverige. Hun spiller i dag for Brann. I dag spiller Ada Hegerberg spiss for Lyon i Frankrike, er aktuell på fotballandslaget til VM som startet 20. juli og på toppen av lista over utmerkelser står tildelingen av Gullballen (Ballon d'Or Féminin) i 2018 - fotballens svar på Oscar. Ada Hegerberg ble kåret til verdens beste kvinnelig fotballspiller og ble tidenes første kvinne som fikk tildelt Gullballen.

De smilte sammen på bildene, men virkeligheten var en annen

Fotball med gutta på løkka

Selv vokste mamma Gerd opp i et industrisamfunn på Sunndalsøra der alle mødrene i blokka hun vokste opp var hjemmeværende. Gerds far jobbet på aluminiumsverket som de andre fedrene. Ungene klarte seg på egenhånd. De visste hvor de måtte være stille fordi fedrene skulle sove på dagtid og hvem som hadde brød og sjokoladepålegg stående framme hele dagen. Friheten lærte Gerd tidlig å bli selvstendig og å ta egne valg. I en tid da fotball i hvert fall ikke ble sett på som en kvinneidrett spilte Gerd med gutta på løkka.

Så da Ada og Andrine som små jenter klippet håret kort for å kunne spille fotball, skjønte mamma Gerd hva det handlet om.

- De trodde de måtte spille på guttelag for å kunne spille fotball.

Og når døtrene opplever forskjellsbehandlingen mellom menn og kvinner på høyt nivå i fotballen vet Gerd hvordan det føles. For hun har selv opplevd forskjellsbehandlingen som toppspiller for Trondheims-Ørn. I Gerds tid som kvinnelig fotballspiller var det i en så tidlig fase at det ikke var noe fokus på forskjellene mellom kvinner og menn. De kom ikke til noe dekket bord og måtte jobbe hardt for å vise at også kvinner hadde sin plass i idretten.

Å komme fra lille Sunndal til Trondheims-Ørn for en overgangssum på 5000 kroner var stort for Gerd. Men alle inntektene kom fra dugnader og noen få sponsorer. Trondheims-Ørn driftet kioskene på alle hjemmekampene til Rosenborg.

- Jeg husker at jeg fort hadde piggene ute hvis noen slengte noen negative kommentarer om oss. Det er vel ikke på dette nivået i dag, men forskjellene er alt for store med tanke på hvor mange år siden jeg selv startet med fotball. Jeg mener utviklingen går i et alt for langsomt tempo, sier Gerd.

OL 1952: Norge sa nei til kvinnelangrenn

Team Hegerberg

Som tidligere fotballspiller på toppnivå skjønte Gerd fort at to år gamle Andrine hadde vist en ballfølelse utenom det vanlige den dagen hjemme på verandaen. Det skjedde allerede da. At hun ble fotballmamma.

Hun forteller at Adas fotballinteresse kom litt senere.

- Ada spiste kanelboller, slentra og ødela for bror og søster når de spilte ball, men så begynte hun å bøtte inn mål på Sunndal.

Ada hadde også vært innom klatring og dans, til hun en dag kom hjem og var lite fornøyd med at treneren ikke så henne.

- Hun hadde noe i seg allerede da. Hun er utrolig dedikert. Uten det så når du ikke toppen, sier Gerd.

Å være fotballmamma er altoppslukende. Gerd og ektemannen Stein Erik Hegerberg har endret på hele livet for at jentene skulle få spille fotball.

Norske Ivar guider vandrere fra hele verden

I 2007 flyttet familien til Kolbotn for at jentene skulle spille på Kolbotn IL. I tillegg ble jentenes egentrening hjemme med Gerd og Stein Erik intensivert.

- Ada og Andrine terpet og terpet på detaljer og sparket pasninger til hverandre. Pasningsfoten er grunnstammen, sier Gerd.

For Gerd har det også vært viktig å styrke jentene og gi dem evne til å si fra og til å stå i konflikter. Frihet og ansvar.

Nå står Hegerberg-søstrene på egne bein om det skulle bli storm eller orkan, men selv om døtrene er voksne proffspillere er ikke Gerd ferdig.

For nå, når Gerd og ektemannen Stein Erik kunne ha satset på late pensjonistdager, brenner de heller for prosjektet de har på gården i idylliske Ålvundfjorden hjemme på Sunndalsøra. Her driver de fotballskole for 16 år gamle jenter. Noen sponsorer har de i ryggen, men det meste av sparepengene går rett inn i gården. Via fotballen vil ekteparet jobbe med å styrke unge jenter.

Vil den trange jenterollen til livs

Gerd snakker om gapet som må tettes mellom kjønnene i fotballen og i samfunnet forøvrig. Om at jenter og gutter skal få like muligheter til å utvikle seg. For at det skal bli likestilling må jentene selv lære seg å ta plass, mener hun. De må finne sine egne stemmer.

- Vi kunne ha funnet oss en solseng å late oss på, men dette er mye mer givende. Det er helt i Andrine og Adas ånd. Det er så utrolig nødvendig. Gjennom fotballen kan vi bidra med å gi dem en verktøykasse. Jenterollen er så trang. Det er vanskelige kår hvis du virkelig vil noe. Og sosiale medier fjerner mye av jentenes utviklingsmuligheter. Sosiale medier truer og gjør det vanskeligere for jenter å skille seg ut. Vi jobber med at de skal klare å finne sine egne kjerneverdier, sier Gerd.

Og hun har allerede sett resultater av arbeidet som legges ned på fotballskolen. Mali fra Volda, som hadde deltatt, satte seg rett ned og skrev et krasst brev til Sunnmøre fotballkrets. Hun skrev om hvordan hun opplevde «jentedømmingen» i fotballen. Hun opplever og mange med henne at det tålereres mye mindre fysisk kontakt på banen og stemmebruk og bruk av ord.

- Det meste er annerledes på jentesida. Fra prioriteringer i idrettslag til dømming i kamp. Gutta får tilbud som jentene ikke får. Det handler om holdninger som krever arbeid og tyngde å få forandret. Forandring krever utvikling av begge parter. Det må også forventes av unge jenter at de skal bidra til forandringen. Det må stilles krav til dem slik at de lærer å stille krav tilbake, sier Gerd engasjert.

Nekter å la sykdommen styre livet

Finne egne verdier

Gjennom døtrenes fotballkarrierer har fotballmamma Gerd vært en bauta i kulissene hele veien.

Mens andre foreldre kjørte barna sine til trening måtte søstrene Stolsmo Hegerberg sykle. Gerd drev Narvesen-kiosk og jobbet mye senvakter, men hun understreker at det også var et prinsipp at døtrene skulle ta seg fram selv. Opplevde de konflikter ble de snudd i døra for å ta kampen.

- Min bakgrunn har vært en ballast for at de skal kunne ta egne valg. Det er viktig å vite hvem man er, finne egne verdier og vite hvilke grenser man har. Hvis ikke kan du ikke bygge stemmen din, sier Gerd engasjert.

At de deler felles lidenskap har stor betydning for relasjonen. Med kofferten full av inspirerende biografier av suksessfulle idrettsfolk reiser hun ofte på besøk til døtrene og hun er blitt en mester i å skru Ikea-møbler. For Gerd var det viktig at jentene hadde gode boforhold under uvanlige arbeidsforhold.

Ikke minst har hun sett døtrenes kamper fra tribunene og blant annet sett Ada herje og avgjøre flere Champions League-finaler. Men når Ada nå spiller i VM i Australia og New Zealand må Gerd være forsiktig optimist fra hjemmebanen på Sunndalsøra.

- Det blir veldig rart, men vi har alt for mye å gjøre hjemme.

Og på vegne av kvinnefotballen har hun forhåpninger om fulle tribuner og godt spill som vil øke markedsverdien.

Droppet håndveske og røkte sigar, men kjempet for husmødrenes rettigheter

Tøffe år og gleder

På høstparten i 2018 var Gerd og ektemannen Stein Erik sammen med Andrine i Paris. Andrine, som da spilte for Paris Saint-German (PSG), skulle få undersøkt et kne da Ada ringte.

«Jeg har noe jeg må fortelle». Gerd fikk en klump i magen.

- Jeg tenkte: Hva er det nå? Jeg kom i beredskap med en gang.

Året før hadde Ada annonsert at hun takket nei til landslaget. Hun hadde en smørbrødliste med kritiske punkter til hvordan det norske kvinnelandslaget i fotball ble nedprioritert. Ada valgte å droppe landslaget og videreutvikle seg som spiller i Lyon. Svaret fra NFF var at beslutningen kom som lyn fra klar himmel. Det førte til bruduljer og et vanvittig mediekjør for Ada.

Som nærmeste rådgiver på sidelinja sto fotballmamma Gerd. Hun får et drag over øynene når hun snakker om det som skjedde.

- Det var noen tøffe år, sier hun alvorlig.

- For Ada var fotballen alt. Hun er ikke en primadonna, men hun syntes det var håpløst. Jentene fikk spille på de dårligste banene og fikk ikke fotballstrømper i riktig størrelse.

Å være mamma på sidelinja og se på at «alle» skulle finne noe negativt om Ada var vanskelig. Og kanskje var det her at ballasten fra mor skulle bli ekstra viktig. For Ada sto i stormen som fulgte og da mamma Gerd hørte datteren snakke i telefonen den dagen i Paris hadde Ada en helt annen nyhet. Hun hadde vunnet Gullballen.

Gerd stråler når hun snakker om det.

- Åh, det var helt ... hun kom ut fra røyken på scenen i gullkjole. Det var stort å se respekten det ga.

Bare de nærmeste kjente Sigrids krigshemmelighet

Korte, realistiske målsetninger

Fotballtalenter til tross. Gerd tenkte aldri at jentene skulle nå så langt som de har gjort.

- Vi jobbet bare for korte, realististiske målsetninger. Det handlet bare om å trene og bli bedre. Hadde du en god høyrefot skulle venstre bli like bra. De var tidlig opptatt av å gjøre ting rett.

Det var ikke før langt inn i karrieren at Ada uttalte i VG at hun skulle bli verdens beste fotballspiller.

- Men da var det innenfor rimelighetens grenser. Hun var langt inn i karrieren og det begynte å bli oppnåelig, sier Gerd.

Det er sommer, men Gerd kommer ikke til å legge seg på noen solseng med det første. Jobben med fotballskolen er det viktigste. Hun skal hjelpe flere jenter som Ada og Andrine med å utvikle balltalentet sitt. Og de skal lære seg å stille krav.

Dunk, dunk, dunk ... kanskje ei jente et eller annet sted har funnet storebrorens fotball. Kanskje hun sparker den på en gressplen eller på en veranda. Kanskje blir hun en av dem som finner veien til Gerds fotballskole.