Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Sommeren 2019 gikk Monica Wathne (42) høygravid. Norge var i feriemodus, og det var familien hennes også. Mannen, Richard Wathne, hadde begynt på ferien, treåringen Aksel gledet seg til lillebror skulle bli født. For da var det nemlig ikke lenge til de skulle dra til Dyreparken.

Mistet tre av barna sine. Slik ble livet etter tragedien

Vi Pluss

Brutal beskjed

Svangerskapet hadde forløpt helt normalt. Det nærmet seg termin, og Monica hadde fått en ultralydtime for å se hvor stor minsten var blitt. De var spente og gledet seg da de troppet opp på venterommet.

Inne på undersøkelsesrommet la hun seg på benken og brettet opp genseren. Gynekologen førte ultralydapparatet over den gravide magen. Alle tre kikket spent på skjermen. Monica var egentlig mest opptatt av at barnet ikke måtte bli altfor stort før han skulle ut.

«Beklager, men her er det ikke liv».

– Det var det han sa. Og så reiste han seg og gikk inn på kontoret sitt. Vi satt igjen helt lamslått.

Hun tenker fortsatt at han godt kunne valgt litt andre ord, kanskje begynt med å si at han var bekymret over det han så, forberedt dem, på en måte. Da han kom ut fra kontoret, fortalte han at han hadde ringt sykehuset. Monica fikk beskjed om at hun måtte dra og føde med en gang.

Lisas datter ble knivdrept: - Sorg har ingen utløpsdato

Nær døden-opplevelser: - Det føltes som å komme hjem

Vi Pluss

Sovende til verden

– Det eneste jeg ville var å dra hjem. Og det siste jeg ville var å føde. Jeg gikk i vranglås. Der og da ville jeg bare ha Milano inni magen min. Helt irrasjonelt, men det var sånn jeg reagerte. Da jordmoren ringte fra sykehuset, klarte jeg å summe meg, hun nådde inn til meg, roet meg ned. Forklarte alt som skulle skje. Når man mister så tett opptil termin, settes hele støtteapparatet i sving. Vi opplevde virkelig at alle sto klare til å hjelpe, hele veien fra sykehuset til jordmor, helsestasjon og psykolog.

Den natten ble Milano født. Han kom sovende til verden, legene kaller det en stille fødsel, som en uventet krybbedød i mors liv. To timer etter fødselen reiste Monica hjem.

– Jeg gikk rett og la med og sov, kjente meg sterk og sliten på en gang. Og så gikk jeg i hi. Og jeg mistet fotfestet.

Monica ville bare være hjemme med sine aller nærmeste. Hun ville ikke snakke i telefonen, hadde ikke lyst på besøk. Gode venninner kom på døra, de visste det var eneste måten å gjøre det på. Hadde de ringt først, ville de fått til svar at det ikke passet med besøk. Hun var likevel glad for at de kom.

– Jeg er ikke en person som viser følelser, jeg holdt det helst inni meg, sier hun.

Sommeren gikk, ekteparet var mest opptatt av å ivareta Aksel. Han hadde jo gledet seg sånn til å få en lillebror. Turen til dyreparken ble det heller ikke noe av, så de lagde leke- og badeland hjemme i hagen.

– Vi overkompenserte, fant på kjekke ting med ham. Jeg er dårlig på stillhet, så vi fant hele tiden på noe å gjøre, sier Monica.

- Skal det være så enkelt å slette noen fra verden?

- Jeg er ikke lenger det viktigste i mine barns liv, og det er en sorg

Vi Pluss

La kortene på bordet

Begravelsen snakker hun om med få ord.

– «Fra den dagen dere begraver ham, kommer det til å bli lettere», sa en helsesøster til meg. Jeg holdt meg fast i den setningen, ville veldig at det skulle bli lettere. Richard tok seg av det praktiske rundt begravelsen, jeg var opptatt av å få det unnagjort for å komme videre. Gir det mening å si noe sånn?

Det ble august. Aksel begynte i barnehagen, Richard gikk tilbake på jobb. Monica var igjen alene hjemme. Stillheten føltes kvelende. Hun er ikke helt sikker på tidsperspektivet her. Hun vet bare at hun hver dag kjører Aksel i barnehagen. Hver gang hun åpner døren til det tomme huset, kjennes det som om taket og veggene ramler over henne. Derfor snur hun i døren hver dag – og går heller på besøk til en venninne, og blir der i et par timer.

– Vi snakket ikke om død, det klarte jeg ikke. Det gikk i venninneprat, hus, hjem og oppussing. Hun visste jeg slet, det visste Richard også, men jeg ville ikke snakke om det. Milano hadde dratt av gårde, kunne jeg også gjøre det? Jeg forsto at jeg trengte hjelp.

Monica ringte en nabo, en som selv hadde mistet et barn flere år tidligere. Hun skjønte hva som sto på og kom med en gang, og så kom mannen hennes hjem fra jobb.

– Jeg klarte ikke mer. Endelig la jeg alle kortene på bordet. Sammen la vi en plan, Richard ble 50 prosent sykmeldt. Å vite at han hadde korte dager gjorde at jeg sakte, med små babysteg, klarte å gå videre.

Hva hendte egentlig med Madeleine?

Etter 11 år som terapeut for overgripere, hørte Margrete noe som fikk henne til å slutte på dagen

Vi Pluss

Ny baby

En del av det å leve videre skulle også bli å planlegge en ny baby. Monica ble gravid, terminen hennes var omtrent ett år etter Milanos fødsel og død.

– Det var skremmende. Jeg var livredd for ultralyd-undersøkelsene. Slår hjertet? Det var det første jeg alltid spurte om.

På grunn av koronatiltakene fikk ikke Richard bli med på noen undersøkelser, det opplevdes ekstra vanskelig. Da det nærmet seg termin, fikk de beskjed om at det ikke var sikkert at han fikk bli med på fødselen heller.

– I så fall blir det hjemmefødsel, truet jeg. Til slutt gikk de med på at han skulle få være med, men det var kun på grunn av historien vår med Milano.

Aleksander ble født klokken to på natten 3. juni 2020. En stolt pappa var med på fødselen. Klokken sju på morgenen dro han for å hente storebror, som hadde overnattet hos en av de voksne storesøstrene. Monicas to eldste døtre er i dag 21 og 24 år. Men selv om Richard hadde vært der under hele fødselen, gjorde koronareglene det umulig for både ham og Aksel komme inn på rommet igjen. Klokka ni om morgenen dro de derfor hjem fra sykehuset, alle fire på en gang.

- Pappa følte at han bare var en byrde

Stjerneforfatteren: - Døden er blitt tabu

Trengte info

I tiden etter at Milano døde, ble Monica opptatt av ulike begravelsesritualer. Hun googlet gravferdsskikker – leste side opp og ned. Det var sånn hun fant Pia Cyrén, som driver Den siste reisen begravelsesbyrå i Oslo, og Tor-Håkon Gabriel Håvardsen, daglig leder i Vesterålen Begravelsesbyrå. Begge disse skulle komme til å bli viktige i prosessen med selv å bli begravelsesagent.

Alt Monica hadde lurt på helt siden Milano døde, alt hun aldri hadde klart å snakke om den gangen, fikk hun nå svar på. Hun spurte, de forklarte og fortalte, om lystenning, stell og pårørendesamtaler. Om kister og urner, om at en minnestund ikke trenger å være å spise snitter på bedehuset – det går også an å ha det på fotballbanen, i hagen eller på stranda. Noen gravlegges i bunaden sin, andre i pysjen. En kan feire livet som var, ved å servere bobler, eller med gravøl, ved å sende opp kinesiske lykter – eller til og med ballonger. Etter hvert lekte Monica mer og mer med tanken om å jobbe som gravferdsagent.

– Det er en lukket bransje. Det finnes ingen utdanning å ta for den som vil jobbe i dette yrket. Du må rett og slett finne noen som vil lære deg opp, noen som vil ansette deg – mens de lærer deg jobben, forklarer hun.

Drømmejobben dukket opp i februar. Da begynte hun på opplæring hos Ølen begravelsesbyrå, og nå er Monica daglig leder ved avdelingskontoret, Gravferdshjelpen Sunnhordland.

– Jeg har kommet langt i min egen prosess, det skjønte jeg først da jeg en dag sto foran en liten barnekiste. Min første tanke var, hva skjer nå? Bryter jeg sammen, igjen? Det gikk helt fint. Jeg kjente veldig på medlidenhet med familien, tenkte på hva de gikk gjennom. Samtidig er ikke deres sorg min sorg. En gravferdsagent kan ikke ta på seg andres sorger, men vi kan være her og vise en trygg vei.

Sønnen tok selvmord: - Uten åpenhet kommer vi ikke videre

Hellig oppgave

Hadde noen sagt til Monica for ti år siden at hun skulle jobbe som begravelsesagent, hadde hun ikke trodd det. Mesteparten av sitt voksne liv har hun jobbet i oppdrettsnæringen.

– Jeg hadde aldri sett en død person før. Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle stelle døde mennesker, sier hun.

– Jeg synes det er en hellig oppgave. Vi er alltid to personer når vi steller. Vi snakker med avdøde – jeg forteller at jeg heter Monica, nå skal jeg stelle deg, gre håret ditt og legge deg i kista. Det å presentere seg handler om respekt for den døde. Jeg tenner alltid et lys. Det er en stille jobb.

– Det kan virke mørkt og dystert å jobbe med døden, men jeg synes det er meningsfylt. Det setter livet i perspektiv. Og jeg tror vi har godt av å snakke mer om det, både om døden og begravelser – det er en del av livet.

- Brukerne som kanskje trenger Nav mest, er minst fornøyde