Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Hvis du vil ha et godt liv, må du finne det som passer deg. Vi er alle forskjellige. Hvis jeg smiler når jeg våkner, skjer det noe i meg. Det går bra og jeg får en fin dag, sier Vibeke Beathe Bjerg (59) til Vi.no.

Gjennom telefonen høres kanarifuglene som kvitrer av glede over vårsola i Vibekes vinterhage.

– Det er viktig å leve, være lykkelig hver dag, leve med sine kjære og ha overskudd til medmennesker, sier Vibeke.

Etter tre våkne hjerneoperasjoner med påfølgende stråling og cellegift etter den siste operasjonen har Vibeke hatt et klart mål om å skape egen lykke.

I flere år turte ikke «Ragnhild» å la sin voksne datter være alene

– I løpet av et liv er det vanlig å få en trøkk på kropp og sjel. Men evnen til å ha et så godt liv som mulig ligger likevel i dine egne hender. Det er egentlig veldig enkelt, selv om det kan være vanskelig. For meg har det vært sånn at motbakkene har gjort meg sterkere.

– Dette kan jeg klare

På slutten av 90-tallet begynte Vibeke å få problemer med å huske enkelte ord. Hun glemte ting. Kattematen ble stående der vaskemiddelet skulle stå. Klokka tre hver natt våknet hun av hodesmerter. Hun gikk ut for å løpe for å få bukt med dem. Hun som elsket opera orket ikke lenger lyden. Hun fikk ikke til å fluefiske lenger. Vibeke jobbet med markedsanalyse, men oppdaget at hun glemte fagstoff og at jobben ble for mye for hjernen.

Det skulle vise seg at hun hadde en svulst på to millimeter i hodet, men svulsten ble av ekspertene definert som ufarlig og noe hun kunne leve med.

Men symptomene ble bare tøffere. Vibeke glemte enda mer. Hun var 36 år og lurte på om hun hadde Alzheimers sykdom.

– Jeg googlet symptomer og skrev huskelister for alt mulig som skulle gjøres på jobb, hjemme og som friidrettstrener. Jeg gjorde det jeg kunne for å spise så bra som mulig og lære seg meg nye ting for å holde hjernen i aktivitet.

Raser mot politikeres fremstilling av bestemødre

En ny undersøkelse i 2013 viste årsaken til symptomene: Svulsten hadde vokst til fire centimeter.

– Jeg ble så glad av å høre at det var kreft. Hvis det hadde vært Alzheimers, hva skulle jeg da ha gjort? Med kreftdiagnosen tenkte jeg: Dette kan jeg klare, sier Vibeke, som da var 51 år og hadde en sønn på 13.

Forberedte seg på å bli «grønnsak»

Vibeke forholder seg ekstremt pragmatisk til situasjonen. Sønnen er den første hun tenker på. I påvente av operasjonen er hun fornuftig for hans skyld.

– Jeg skrev ned hvor han skulle bo hvis jeg ble «grønnsak» eller døde av operasjonen. Jeg måtte ordne alle viktige dokumenter som andre måtte ha hvis jeg skulle gå bort.

Sønnens far er Italiensk og bor i Italia. Nå kom han til Norge. Vibekes mor stilte også opp for å holde hjulene i gang.

Vibeke skrev ned alle daglige gjøremål.

– Jeg skrev for eksempel ned at jeg skulle vaske tøy på mandager. Alt måtte ned på en liste. Pinkoder også. Jeg visste jo ikke hvordan hodet mitt ville bli etterpå.

Turid trodde Christian hadde mistet interessen for henne. Sannheten var verre

Drøm til virkelighet

Vibeke, som hadde jobbet med markedsføring i mange år, hadde allerede startet på en ny vei og nytt mål i livet før hun fikk vite om den voksende svulsten. For den tidligere friidrettstreneren hadde drømmen lenge vært å skape løpeglede for kvinner i alle aldre. Løpefellesskapet Femiroma var allerede i gang.

– I 2014 skulle 153 jenter løpe maraton i Roma for første gang. Jeg måtte følge opp. Jeg sto nesten nyoperert og tok imot alle som kom i mål, forteller hun.

Midt oppi det vanskelige, etter den første operasjonen i 2013, traff Vibeke også kjærligheten på nytt. I 2018 giftet hun seg med Aage i vakre Toscana.

Et år seinere fikk hun påvist en ny svulst og Vibeke måtte opereres på nytt i august 2019.

– Mens jeg hadde den siste operasjonen, sørget jeg for at sønnen min, mannen min og fire gode venner fikk drikke champagne og spise sjømat. De fikk kortet mitt til å handle. Jeg ville at de skulle ha det bra og at de skulle være med meg på den måten.

For Vibeke skulle fortsatt fysisk aktivitet og reise være en viktig del av livet. Ti dager etter operasjonen gikk hun sammen med mannen tvers over Sicilia.

Tøflene sto i gangen og kaffekoppen på bordet da Anny ble borte

– Det så ut som om jeg gikk med vannhode og jeg kunne ikke bruke stemmen skikkelig, men opplevelsen ga meg enormt mye, forteller hun.

Påvirket taleevnen

I dag kan ikke Vibeke jobbe slik hun har jobbet før, men hun har skapt en liten bedrift som heter Active Adventure Travel. Hun arrangerer fortsatt løpeturer og gåturer i Frankrike og Italia.

– Det er en fantastisk drøm å oppleve steder der ingen andre går. Vi går fra sted til sted på ukjente veier. Hva er det som får oss ut av døra hver dag for å trene? Det er noe vi bestemmer om vi skal gjøre eller ikke. Turen kan være rolig og den trenger ikke være så veldig lang, men plutselig oppdager du at du løper. Sånn bør livet også være, hvis ikke sitter vi og dør og ser på Netflix.

– Har du opplevd redsel eller sorg knyttet til sykdommen?

– Jeg synes det er ille at operasjonen har påvirket taleevnen og at høyre side ikke fungerer 100 prosent. Det er ingen som ser det, men jeg må jobbe for å klare å håndhilse på folk og samtidig fortelle hva jeg heter. Når jeg løper må jeg være veldig bevisst på å løfte høyrebeinet. Da tenker jeg: «Faen også!»

Livet er likevel mest preget av takknemlighet og kjærlighet. Hver morgen forteller hun sønnen og mannen sin at hun elsker dem. Hun viser kjærlighet til sin gamle hund og katt.

Gjør du dette hver morgen, kan du få det bedre både fysisk og mentalt

Nekter å sørge

– Å vise kjærlighet hver dag gir meg så mye. Det er viktig å ikke begrave kjærligheten i sorgen. Jeg har en forelska-følelse og gråter litt innimellom. Jeg er rørt over og forelsket i de jeg har rundt meg. De som har hjulpet meg og stimulerer meg. Det er viktig å ikke begrave kjærligheten i sorgen. For da vil du ikke lenger ha de du elsker rundt deg.

Kreften i hjernen er som en muggsopp med muggtråder. Svulsten er borte, men kreften ligger igjen som muggtråder. Vibeke vet at hun om noen år må gjenta behandlingen av svulster i hodet.

– Jeg får veldig ofte høre av kloke mennesker at jeg må gråte litt. De forteller meg hvordan jeg må ha det, men jeg kan ikke gå rundt med en ventesorg og vente på å bli dårligere eller dø. Får jeg vite at jeg har tre måneder igjen, er det viktig for meg å leve til det fulle. Livet er for kort til at jeg orker å sørge. Livet handler om å lage nye eventyr og gjennomføre dem.

– Trodde jeg hadde fått ALS

Derfor blir magen treg fra 50-årsalderen

Turid trodde Christian hadde mistet interessen for henne. Sannheten var verre

– Hadde jeg ikke vært forfengelig, kunne jeg ha lagt meg i skrinet for lenge siden

Legen mente Anne hadde angst. Viste seg å være sykdom i hjernen