Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

I mange år holdt Katrine Marie Guldager sitt sinne på avstand, fordi det føltes uvelkomment i effektivitetstyranniet som vi ifølge henne har i dag. Men nå tør forfatteren gjerne å være sint. Det er nemlig en viktig følelse, hvis man ønsker å være et helt menneske.

- Er du egentlig selv en gretten, middelaldrende kvinne?

Vi sitter på kjøkkenet til den 55 år gamle forfatteren Katrine Marie Guldager når spørsmålet flyr ut av munnen min. Guldager ser først overrasket på meg. Så lar hun blikket sakte vandre ut i hagen som for å finne svaret et sted der ute.

Annonsørinnhold

Nordea pensjon

Jeg kjenner en nervøs rykning i venstre munnvik som jeg prøver å skjule med kaffekoppen.

Marie-Louise ropte og skrek til mann og barn: - Jeg kunne ikke styre sinnet mitt

Vi Pluss

Bør du eie eller leie bolig når du blir eldre? Svaret kan overraske deg

Vi Pluss

Jeg kikker skrått mot forfatteren og plutselig ser jeg en endring i blikket hennes. Som om hun har kommet over et minne der ute i hagen som får øynene til å lyse opp.

Og det viser seg å nettopp være tilfelle.

- Der vi bodde før var det noen fedre som syklet over fotgjengerovergangen på sine store Christianasykler , sier hun så.

- Og det skjedde mer enn en gang at jeg ropte litt til dem, for jeg synes ikke det er riktig at de lærer barna sine at man ikke trenger å ta hensyn til andre mennesker.

Så smiler hun skjevt:

– Så ja, noen ganger er jeg faktisk en litt gretten, middelaldrende kvinne. Men det er selvfølgelig en litt slitsom rolle å ha, for det er aldri noen som sier takk. Tvert i mot.

Jeg har lagt til rette for at Katrine Marie Guldager skal snakke om sure, bitre kvinner. Hennes nye roman «Birgithe med th», om Birgithe, som er en sånn person som ikke holder tilbake - men heller bærer nag. Birgithe er barneskolelærer og trebarnsmor, og hun er sint på hva hun utsettes for på jobben, hvor mye hun egentlig må takle i sin egen familie og verden for øvrig.

Når Birgithes mor dør, er det hun som må tømme huset. Hun drar alt ut i hagen for å bygge et stort bål så hun kan brenne det, men plutselig blir hun overveldet av ensomhet, tristhet og sinne.

- Birgithe har – som oss alle sammen – mange grunner i verden til å være sint. Dessverre er det mange av oss som ikke har så lett for å vise følelsene våre, sier Katrine Marie Guldager og griper en hjemmebrakt kjeks fra en boks på bordet.

Overvekt og helseplager: Grethe (62) halverte egen kroppsvekt

Vi Pluss

Også voksne kan få tannbehandling på statens regning

Vi Pluss

Det er greit å være sint

En av husets enorme katter hopper bort til forfatteren og maler fornøyd mens Katrine Marie kjærtegner den langhårede pelsen.

Imens forteller hun at hun med sin nye sinte bok håper å nå kvinner som i likhet med Birgithe med th har gått rundt og gjemt følelsene sine.

– Å være sint er noe som kvinner ofte ikke får være. De får heller ikke være aggressive, sure og sette klare grenser. Og det er en stor feil at det ikke er greit å føle disse tingene. For det er mange forskjellige grunner til at man blir sint, sier hun og ramser opp:

– Sinne kan være et utløp for sorg. Men sinne kan også hjelpe deg med å sette grenser, for i det øyeblikket du blir sint er det som regel fordi du kan kjenne at noen har brutt grensene dine. Og sinne er også indignasjon over ting som ikke er riktig. Og det er jo en god ting, når vi kan føle at noe ikke stemmer. Vi må ikke hele tiden gå rundt og si til oss selv: "Vel , ja, men jeg er jo gammel, jeg vet ingenting".

I stedet for å snakke oss selv ned og gjøre oss mindre, bør vi tvert imot gjøre oss selv større og si: Nei, det er ikke i orden at barn kaster bort hele barndommen ved å sitte og stirre på en skjerm, eller at folk ikke oppfører seg ordentlig i offentligheten. Det er en hel masse ting som ikke er i orden, for samfunnet vårt trenger forbedringer på så mange måter.

Katrine Marie Guldager reiser seg for å lage mer kaffe. Kjøkkenet vi sitter i er åpenbart et oppholdsrom for familien, med bøker i bokhylla, grønne planter i vinduskarmen og store vinduer ut mot hagen.

Det er verken første eller siste gang at temaet i Guldagers bøker er sinte og bitre kvinner: I romanen «Bjørnen », som kom ut i 2018, møter vi Vibse; en frustrert, middelaldrende kvinne som stikker av til familiens hus i Sverige. Hun er sint på verden fordi hun har fått sparken av sjefen sin, som er mye yngre og mindre erfaren enn henne selv. Og så har hun en datter som synes det er på tide å forlate redet. Fra kaffemaskinen forteller Katrine Marie Guldager at det etter utgivelsen av «Birgithe med th», er nok en sint roman på vei. Denne gangen om en sur sosialarbeider. – Ja, disse sinte kvinnene har virkelig fått tak i meg, sier hun med et smil.

– Det er jo ikke en intellektuell sak, at jeg setter meg ned og bestemmer meg for at nå vil jeg skrive om sinte kvinner. De har bare dukket opp. De har kommet til meg med sine stemmer som jeg synes er interessante og viktige og kan bære en historie. For jeg har stor forståelse for alle mine sinte kvinner. Jeg tror faktisk det er ganske mange ting du kan bli frustrert over i dag.

Erkjennelsen kom sent

Det tok Katrine Marie Guldager lang tid å forene seg med sine egne følelser. Det var faktisk først etter at hun fylte 50 at hun virkelig begynte å føle seg fri.

– Jeg fant plutselig ut at verden ikke går under hvis jeg viser mitt sinne. Jeg kan bli sur og rasende, men verden består. Og faktisk føles det litt som en gave og å bli hel igjen når man har undertrykt ulike følelser hele livet. Og det er egentlig ganske tragisk at man først egentlig er fri når man har kommet over alle de store tingene, sier hun. – Som ung må man underordne seg alle mulige systemer og maktstrukturer. Og det er også greit nok at man må underkaste seg, for man kan jo ikke kreve at alt gjøres på sin måte. Men det ligger også en enorm frihet i å komme ut på den andre siden. Plutselig kan du tillate deg å ikke bry deg om hva andre tenker. For meg var det også en befrielse å oppdage at jeg kunne bli sint uten at mannen min ble forskrekket.

I romanen er ikke Birgithe bare sint, hun bærer også nag.

Mens hun rydder opp i morens hus, oppdager hun at mor overfører 10 000 kr til en bestemt konto hver eneste måned. Det viser seg å være til hennes mentalt skjøre søsters konto, og Birgithe har vanskelig for å godta det. Hun føler seg urettferdig behandlet og sliter med å måtte legge vekk følelsene. Og hvorfor skulle hun gjøre det, spør Guldager.

Nær døden-opplevelser: - Det føltes som å komme hjem

Vi Pluss

Snakker dere ikke sammen lenger? Slik løser dere det

Vi Pluss

- Jeg tenker ofte at alle disse feile følelsene blir enda større hvis man ikke tillater seg å ha dem. Jeg synes det er greit å være bitter. Så lenge du ikke forpester livene til alle andre rundt deg.

- Men det er en tendens til at man skal å unngå disse følelsene. La oss si at du har blitt skilt, så sier folk : "Åh , nå må du for guds skyld ikke være bitter". Også der får du vite hva du må føle. I stedet for bare å erkjenne at "ja , herregud, jeg er bitter, og det er en følelse jeg har, og jeg forventer at den går over på et tidspunkt, for det gjør heldigvis de fleste følelser". Der ligger noe av alt effektivitetstyranniet - at alle de plagsomme følelsene som du egentlig ikke kan bruke til noe, bare må effektiviseres vekk. Og det synes jeg er et stort tap - at man ikke får lov til å være fortvilet eller sint eller bitter. For følelser er en del av livet, sier hun.

Siw (50) var «flink pike»: - Jeg taklet ikke livet mitt

Vi Pluss

Mer makt til kvinner over 50

Forleden overhørte Katrine Marie Guldager en kvinne på yoga utbryte: «Ja, du får ikke poeng for å holde igjen». Det er underforstått at hun derfor ikke ønsket å gjøre det lenger.

Katrine Marie Guldager humrer mens hun forteller det, for for henne er det noe befriende og vakkert med kvinnene som har fylt 50 år, som har forsonet seg med hvem de er og hvem de ikke er. Faktisk har hun oppdaget en indre kraftig bølge av energi hos mange kvinner over 50, og det synes hun er veldig inspirerende.

- Det er jo det jeg føler, når jeg skriver. Det er derfor disse kvinnene finner veien inn i bøkene mine, sier hun, og forteller at det er henne en gåte hvorfor kvinner over 50 ikke får ta mer plass i samfunnet vårt. Hun mener det er på tide at vi begynner å anerkjenne verdiene som de er bærere av. Det er de som leser bøker, det er de som holder store deler av kulturlivet i gang.

- Disse kvinnene er fra rødstrømpenes storhetstid og er derfor flasket opp med fellesskapet. De vet at ting lett kan bli annerledes hvis vi vil at de skal være annerledes, sier hun.

- Jeg tror virkelig at det grå gullet har så mye bra å tilby oss alle. Vi har blitt et altfor effektivt og travelt samfunn, og jeg tror vi alle ville ha godt av å høre på noen med en tidshorisont hvor det var mer rom for å være omsorgsfull og hvor vi turte å kreve noe av hverandre, hvor du ikke kun har den overfladiske narsissistiske kontakten, men ekte kontakt. Hvor fellesskapet fikk fylle og hvor folk man tenkte ut over seg selv. På fellesskapet. I det store bildet, sier Guldager og fortsetter: – Og det er ikke fordi jeg vil si at gamle dager i det hele tatt var bedre, men det er noen ting, tror jeg, vi har mistet. Jeg synes samfunnet vårt har blitt veldig omsorgsløst. Hvis du ikke passer inn i disse boksene og systemene eller kan finne ut av BankID og MinID, så fuck deg.

Oddveig flyttet fra storbyen og kjøpte kameler i Finnmark

Vi Pluss

Susan kjøpte DNA-test på nettet. To måneder senere fikk hun sjokkresultatet

Vi Pluss

Så effektiv at ingen tåler det

Katrine Marie Guldager har nettopp fullført løpet med små barn. Barna hennes er nå henholdsvis 10 og 13, og dermed er hun på omtrent samme plass i livet som hovedpersonen Birgithe med th.

Men der Guldager virker rolig og avslappet, der hun sitter her i hjemmet sitt tilbakelent med en kopp kaffe i hånden, er Birgithe presset fra mange kanter: I arbeidslivet som barneskolelærer sliter hun daglig med elevene og foreldrene deres, og i familielivet har hun vant til å måtte ta vare på de tre barna sine, men også moren som aldri har kommet seg etter skilsmissen og hennes psykisk ustabile søster som føler seg sviktet og ofte trekker seg tilbake i seg selv. Ingen tar egentlig vare på Birgithe, og faktisk er det et viktig poeng ifølge Katrine Marie Guldager. Hun mener det er en generell mangel på omsorg i samfunnet vårt.

– Jeg tror samfunnet vårt har kommet under et stort press. Vi har ikke mye tid til hverandre som mennesker. Nesten uansett hvor du er og hva du vil, foretrekker man at du klarer det hele selv. Og gjerne på nett. Denne måten å tenke på, at alt skal være så supereffektivt, synes jeg vi har tatt til oss på en så fullstendig ukritisk måte. Alt skal være digitalt. Vi har digitalisert skolene, digitalisert helsesystemet vårt, digitalisert skatten, ja, jeg kunne fortsette. Dessverre er det bare så effektivt at ingen egentlig orker å være i det, sier hun og tar en slurk av den nytraktede kaffen.

- Det at vi alle sitter med skjermene våre i stedet for å være sammen med andre er ikke noe som bekrefter vår egenverd. Det er et av våre dypeste behov som mennesker å tilhøre fellesskapet, og det er selvfølgelig et slags digitalt syn på fellesskapet – det er jeg enig i, men jeg synes det er veldig overfladisk. Det er ikke noe som lærer oss å være inkluderende eller lærer oss å være tålmodige eller lærer oss å forstå andre mennesker, som ellers er kjerneideen i all utdanning. Å kunne ha empati for hvordan andre har det. I stedet distanserer det oss fra hverandre, sier forfatteren.

Den skoleflinke prestesønnen ble en av de største forbryterne i Norges historie

Vi Pluss

Praksisplass på barneskolen

For å gjøre research til boken sin gjorde Katrine Marie Guldager en slags praksis ved et par barneskoler, hvor hun fikk sitte bakerst i klasserommet og overvære undervisningen. Der erfarte hun hvor vanskelig det kan være å skape ro i en time og å nå alle elevene, spesielt fordi hun kunne følge med på hva som faktisk skjedde på elevenes chromebook fra bakerste rad.

– Hver gang læreren gikk opp foran tavlen, og det gjør jo en lører relativt ofte, var det noen som gikk over til spill. Og da læreren henvendte seg til elevene igjen, byttet de raskt tilbake. De var egentlig ikke tilstede i timene, i samfunnet, de var opptatt av skjermen sin, og det blir nok dessverre en dårlig vane de tar med seg. Katrine Marie Guldager reiser seg for å slippe inn den andre katten, som står på bakbena mot terrassedøren for å fange eierens oppmerksomhet.

- Og hvilken betydning har det, lurer jeg på, spør hun, mens hun vender tilbake til bordet, mens den store katten smuger seg inntil beinet hennes.

- Ja, jeg tror at mangel på kontakt og mangel på tid til hverandre og omsorg for hverandre gir opphav til enormt sinne hos mange, fordi man er frustrert i sitt grunnleggende behov for å bli møtt og sett og forstått av andre mennesker. Bare se på hvor mye sinne det er på Facebook og i aviser. Dette er tross alt folk som sitter alene hjemme bak skjermene sine. Folk er så sinte og under så mye press, sier hun.

- Og hvis du ikke har tatt med deg brillene, eller du ikke har installert eller oppdatert mobilbetalingsappen, så har du umiddelbart et problem. Og jeg tror faktisk det gjør at mange føler seg fremmedgjort i samfunnet vårt. Tross alt er den daglige skravlingen med de andre i samfunnet viktig. Det er et slags lim som holder det hele sammen. Men mange steder er det kuttet bort fordi alt skal være så supereffektivt, sukker hun.

Katrine Marie Guldager gir et eksempel fra sitt eget liv: Her om dagen hadde hun en samtale med forsikringsselskapet sitt, hvis system ikke ville akseptere den informasjonen hun prøvde å mate den med. Godt inne i samtalen gikk det opp for forfatteren at selv om hun kun hadde en enkelt kvinne fra forsikringsselskapet på telefonen, var det en ekstra til stede i samtalen: nemlig Systemet.

Overgangsalder kan påvirke parforholdet: Her er samlivsterapeutens råd

Vi Pluss

- Vi er dømt som Norges farligste kvinner

Vi Pluss

– «Systemet vil ikke godkjenne det, dessverre», sa damen til meg, sier Guldager.

- Da svarte jeg: «Kan du ikke prøve om systemet kan forstå det hvis vi skriver det slik?» Dessverre forstår ikke systemet det heller, var svaret. Til slutt fikk jeg nok: Hvem i helvete er systemet? Og hvorfor er vi underlagt det? Det er jo helt feil. Plutselig er det ikke lenger smart, men galskap. Da jeg var barn var systemet noe som var underlagt oss andre, men nå er det vi som må underkaste oss systemet fordi noen prøver å effektivisere arbeidsflyten.

Hun knaser nok en kjeks mellom tennene. Og så er vi tilbake til hvorfor vi egentlig skal være takknemlige for de grettene kjerringene som roper opp dersom det er bråk i stillekupéen eller om en sykkel krysser over et fotgjengerfelt. Med Katrine Marie Guldagers ord: Hvis fellesskapet påvirkes negativt, fordi det er noe folk har misforstått, mener Guldager.

- Hver gang jeg ser en gammel dame rope opp, tenker jeg «Ja, det er bra, for nå har du forklart til han at han ikke skal sitte og spille musikk på bussen, at vi andre er her også. Forbanna bra.» Foreldrene hans burde ha lært ham det, men det gjorde de ikke, så det blir en tilfeldig kvinne ute i det offentlige rom som må påta seg den rollen. Lære ham å oppføre seg i et fellesskap. Allerede der blir disse kvinnene en slags fellesskapsvoktere. Så egentlig tar de gretne, middelaldrende kvinnene en for laget, sier Katrine Marie Guldager og ser på meg: – Så «mer makt» til kvinner over 50!

-

Ny supermetode mot plantar fascitt

Vi Pluss

De som drikker mest er de som tåler det dårligst

Vi Pluss