Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Jeg skulle vaske i campingvognen. Da falt jeg, med et alvorlig hjerteinfarkt. Jeg husker det som smerte. Bare smerte.

– I brystet?

– Nei, halsbrann. Bare halsbrann. Ikke noen strålinger ut i armen eller noe sånt. Jeg var likevel ikke i tvil om hva det var. Og spør meg ikke hvorfor jeg visste det. Det bare slo meg at dette måtte være et infarkt, for jeg hadde så utrolig vondt. Følte at kroppen ble revet i stykker. Jeg lå og skrek på gulvet i campingvognen. Jeg ringte mannen min: «Du må komme, for jeg har fått et hjerteinfarkt».

Skatt på pensjon: Så mye må du betale

Vi Pluss

- Nå har du sluttet å røyke

Venke Pedersen er født og oppvokst i Kristiansund, men bor utenfor Molde med mannen Jan Åge. Hun jobbet i mange år som lærer i barneskolen.

Hun hadde vært slapp og i dårlig form i noen måneder, da paret reiste med campingvogna til Sverige. På et legebesøk før ferien fikk hun beskjed om at alt var som det skulle, men hun kunne med fordel trene mer. Hun var i tillegg storrøyker.

Det tok rundt 40 minutter fra Venke ringte Jan Åge til ambulansen kom. Det var sju mil til nærmeste by, men det ble snart klart at infarktet var så alvorlig at hun måtte sendes til hjerteakutten i Karlskrona. De kjørte i over en time med blålys. Hovedåren var tett. Underveis ble det lagt inn en stent; en liten metalltube som holder arterien åpen.

«Nu gumman, nu har du slutat at röka», sa overlegen.

Advarer eldre mot badeulykker

Venke hadde også fått lungebetennelse. De svenske legene sa det ville være for risikabelt å transportere henne til Norge. Hun ble liggende på overvåking i seks døgn.

– Det blir sikkert bra igjen, tenkte jeg. Det tok lang tid før jeg skjønte hvor syk jeg egentlig var. Det var mest mannen min som tenkte på det at jeg kunne dø.

Venke ble flydd hjem til Norge. Etter noen dager viste deg seg at hun hadde fått alvorlig hjertesvikt, trolig fordi det hadde gått så lang tid før hun fikk hjelp etter infarktet. På grunn av hjertesvikten følte hun seg som halvdød, helt uten krefter. Hun klarte å stelle seg selv, men det var også alt. Hun satt i rullestol i halvannet år. Og hun var veldig tungpustet.

Hjertestarter

Hver tredje uke høsten 2014 dro hun til sykehuset for å tømme lungene for vann. I oktober reiste hun til Trondheim for å operere inn en ICD, en hjertestarter.

– Hva gjorde det med psyken å være så slapp i ett og et halvt år?

– Jeg levde i nået. Men da jeg var innlagt på St. Olavs hospital for å få hjertestarteren, var det en nyutdannet lege som sa: «Du er jo egentlig i en kategori der vi burde vurdere hjertetransplantasjon». Da ble jeg sint. For jeg kunne ikke forstå at jeg var så syk at jeg skulle bli kvitt mitt eget hjerte.

Skal du reise hit i sommer, bør du vurdere vaksine

For hver gang lungene ble fylt av vann, ble Venke sykere. I påsken 2015 kjente hun at det skjedde igjen. Og nå var det nok. Da overlegen møtte henne med beskjeden: «Du skal hjertetransplanteres,» ble hun bare glad.

Men under utredningen for hjertetransplantasjon viste det seg at lungene var for svake. Hun rakk å tenke: «Da er det sikkert slutt», men legene visste råd.

– Du må ikke miste motet, for vi har et alternativ, sa legene til meg. Du kan få en LVAD, forteller Venke og forklarer at det er en hjertepumpe, et kunstig titanhjerte (LVAD: left ventricular assist device, red.anm.).

En ledning kommer ut gjennom magen til en monitor og et batterisett som du bærer på deg. Denne skulle hun ha frem til trykket i lungene hadde gått over, og de kunne sette henne på transplantasjonslisten.

«Ingen som har fått kreft i min familie, har overlevd»

I koma etter operasjon

De opererte inn det kunstige hjertet. Så fulgte sju uker med opptrening og opplæring på Rikshospitalet, før hun reiste hjem.

Alt var bra i fire uker. Til hun havnet på sykehus med en infeksjon rundt hjertet, og ble tatt av transplantasjonslisten igjen.

– Jeg hadde jo håpet på at den infeksjonen skulle gi seg sånn at jeg kunne komme på den listen, reise hjem og vente på beskjed om donorhjerte. Men så tenkte jeg: «Pytt pytt, jeg får ta en dag av gangen».

Så kom en av kirurgene inn. Venke husker samtalen i detalj:

– Han sa: «Hei Venke! Hvordan har du det?» «Jo, bra, men jeg kunne hatt det bedre.» «Tror du det blir bedre hvis vi setter inn et nytt hjerte i deg i natt? For det er kommet et donorhjerte som vi tror vil passe», svarte han. «Ja, jeg tror jeg får det hakket bedre da», svarte jeg.

Og det er alt hun husker fra tiden før operasjonen. Ikke noe av alle forberedelsene. Men hva er det første hun husker når hun våkner?

– At jeg ser en sykepleier og sier: «Nå er jeg våken». Hun sa: «Ja, du har fått et nytt hjerte». Da insisterte jeg på å ringe til mannen min. Men da sa sykepleieren:

– «Venke, du har ligget i koma i mange døgn, så mannen din har vært på besøk her hver dag. Og nå er klokka fem om natten». Men sykepleieren måtte gi seg, og jeg ringte hjem til en glad mann.

Venke tror hun har et langt og lykkelig liv foran seg. Hun har jo fått livet i gave tre ganger.

– Først med hjerteinfarktet, så med det kunstige hjertet og sist med donorhjertet. Jeg har vært ufattelig heldig. Hovedjobben nå er å ta vare på det livet jeg har fått.