«Utsetter vi mer nå, slutter vi å leve»

KOMMENTAR: Hvert nye lokale utbrudd får meg til instinktivt å ville samle alle jeg er glad i og låse døra til pandemien er over. Det er ingen god idé.

Det vanskelige var ikke å gå i hjemmeisolasjon i mars. Det vanskelige er å finne trygghetsfølelsen idet samfunnet åpner opp og man aldri vet hvor eller når neste lokale smitteutbrudd kommer. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB
Det vanskelige var ikke å gå i hjemmeisolasjon i mars. Det vanskelige er å finne trygghetsfølelsen idet samfunnet åpner opp og man aldri vet hvor eller når neste lokale smitteutbrudd kommer. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Jeg har vært storesøster så og si hele livet. Ifølge min venninne, lillesøsteren, er jeg storesøster i ett og alt. Instinktet mitt er å beskytte flokken min, ordne opp for hele gjengen, ta styringen både på jobb og fest og tur. Jeg liker å ha kontroll over situasjonen, være i forkant av utfordringer som kan komme.

Kanskje det måtte en pandemi til for å få meg til å overlate roret til noen andre.

Frykten er aldri langt unna

Pandemien har satt en støkk i oss alle. Ensomhet, frykt og usikkerhet gjør noe med oss. Det er på høy tid at vi tar livet tilbake. Bit for bit, og innenfor trygge rammer. Det blir ikke som før, men det kan bli bra.

Hvis vi slutter å la frykten styre livene våre.

Instinktet mitt vil nemlig gjøre nettopp det. Magefølelsen forteller meg at det tryggeste er å samle alle jeg er glad i og låse døra til dette er over. La verden og viruset rase der ute, mens vi er trygge her inne. Eliminere all risiko, innføre hjemmekontor, avlyse fotballtrening og klassetur, utsette konfirmasjon og melde avbud til bryllup.

Jeg gjorde det også, de første ukene og månedene. Vi gjorde alle det: 17.mai ble foreslått flyttet til 17.august. August føltes lenge nok en stund. Så var det oktober som seilte opp som den trygge havnen. Alt av jobbseminar, sommerfester, bryllup og konfirmasjoner ble utsatt til oktober. I oktober måtte da denne unntakstilstanden være over, og hverdagen vende tilbake?

I stedet har høsten budt på lokale utbrudd. Det er umulig å forutse hvor smitten er i omløp neste gang. Så vi skuler på skolebarn med rennende nese, flytter oss når sidemannen på bussen prøver å kvele et host. Frykten er aldri langt unna. Det er ikke bare slitsomt i lengden, man kan lett utvikle angst av mindre.

Slutt å avlyse alt!

Lenge lot jeg frykten styre hva som føltes trygt og ikke. Nå har jeg lagt meg på en annen strategi: Så lenge pandemien raser, skal jeg overlate til fagfolk å styre begrensningene for mitt liv.

Nå følger jeg bare én regel: Jeg gjør som jeg får beskjed om. Jeg gjør mitt aller beste for å følge nasjonale og lokale regler og råd for smittevern. Det betyr ikke at jeg alltid er enig i dem eller ikke synes de gir enkelte urimelige utslag. Men jeg følger dem.

Selve intensjonen med rådene som myndighetene gir, er at vi skal kunne leve. Vi skal kunne reise. Vi skal kunne møtes. Hvis vi vasker hender, holder avstand og bruker munnbind i områder med høyt smittepress når det ikke er mulig å holde avstand, så kan vi med noen justeringer gjøre mye av det vi gjorde før.

Ta livet tilbake

Det er på tide å legge bort begrepet unntakstilstand. Håpet om å vende tilbake til det samme gamle livet som vi hadde før, kan kastes på båten i samme slengen. Begge deler holder oss tilbake. Det får oss til å sette livet på vent, i verste fall slutte å leve.

Ingen mann er en øy, livet kan ikke leves i hundre prosent trygghet. Livet er usikkert, det er skjørt og det er fantastisk. Det vi må ta innover oss, er at verden ikke er som før og kanskje heller aldri blir det. Det er på tide å tilpasse seg en ny normal.

En ny normal innebærer å slutte med avlysninger og utsettelser. Utsetter vi mer nå, slutter vi å leve. I stedet må vi finne måter å møtes og feires som er tilpasset den til enhver tid rådende smittesituasjonen.

Det blir ingen New York-tur med det første, og jeg kunne ikke gi bruden en klem da jeg var gjest i årets mest intime og romantiske lille hjemmebryllup. Husets konfirmant får en liten feiring i oktober i stedet for en større feiring for et halvt år siden eller om et år. Men både bruden og konfirmanten både kan og skal feires av oss få som kan være til stede. Er det én ting vi ikke kan utsette, så er det mulighetene vi fortsatt har for å finne glede.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer