Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Merete Jensen (52) har jobbet som politi i 24 år. Hun har alltid vært en aktiv treningsnarkoman og har utdanning som befal i Forsvaret og som politi fra politihøgskolen. Hun har alltid elsket jobben og vært i toppform.

Merete har alltid vært aktiv og full av tiltakslyst. Hun har bygget tre hus som alenemor – og har selv vært aktivt med i byggeprosessen ved siden av jobb og henting i barnehage. Etter at barna hadde lagt seg snekret hun hustak. Hun bodde alene som 15-åring og fikk oppleve hvordan det var å klare seg selv tidlig.

I januar 2015 må hun operere nakken på grunn av en kraftig prolaps – en operasjon hun ikke ser på som et stort problem. Hun gleder seg til å komme tilbake igjen på jobb. Men ingenting skal bli som hun hadde tenkt. Helgen før første arbeidsdag blir livet slik hun har sett det for seg snudd opp ned. Merete blir utsatt for vold. Nakkeprotesen, som akkurat er blitt satt inn, blir slått skjev og skader alle leddene i nakken.

Gjør du dette hver morgen, kan du få det bedre både fysisk og mentalt

– Da det skjedde, tenkte jeg «helvete». Jeg skjønte at da var det kjørt. Derfra har livet vært en megautfordring. Alt som var meg ble tatt fra meg på et lite øyeblikk, sier Merete til Vi.no.

Den erfarne politikvinnen nekter likevel å tenke at hun aldri skal kunne jobbe igjen som normalt. Til tross for store smerter tvinger hun seg på jobb, men det koster. Hun må ligge under pulten på kontoret en halvtime hver dag før hun skal hjem – for å i det hele tatt kunne greie å kjøre hjem.

Alt raste

Hun holder ut i to år. Men på seinhøsten, to år etter voldsepisoden, sier det stopp. Hun innser at det ikke går lenger.

– Jeg sto på stuegulvet hjemme en ettermiddag etter jobb. Jeg hadde fullt av smerter som selv ikke morfinen tok. Jeg tisset på meg og kastet opp samtidig, la meg og glemte barna som var hjemme. Den dagen snudde alt, forteller Merete.

Hun ble ufør to måneder seinere.

Prissjokk på briller: Fra 1493 til 12 258 kroner

Vi Pluss

– Etter at jeg skjønte at jeg ville bli ufør og at dette var mitt nye jeg, ja, da raste det mye i hodet mitt. Aldri mer jobb, aldri mer mc-kjøring, aldri mer slalåm eller andre sportslige aktiviteter. Trist, rett og slett. Hele situasjonen med jobb var håpløs, tenker jeg i dag. Jeg burde jo ha stoppet lenge før. Men dette er sånn type jeg er, sier tobarnsmammaen.

Vendepunktet

Etter at hun ble ufør, var Merete mye sint og frustrert. Hun gråt mye.

– Jeg følte at alt, ja hele livet, ble fratatt meg. Venner sluttet å komme. Familien tok avstand fordi jeg stjal energi og trengte alltid noe hjelp. Så jeg satt der plutselig veldig alene. Så jeg skjønte at dette måtte jeg snu. For min egen del – men aller mest for barnas del. De var 11 og 14 år da dette skjedde, sier hun.

Vendepunktet og redningen for Merete ble samtaleterapi – og fotointeressen. Og en fysioterapeut som hun går til hver uke også i dag – for å få kroppen til å fungere noenlunde.

– Har hatt dårlig samvittighet for dem som måtte dø alene

– I samtaleterapi fikk jeg hjelp til å legge ansvaret for det som hadde skjedd der det hørte hjemme. Jeg gikk dit og gråt hver uke, i seks måneder, forteller hun.

Fotointeressen og et fotoprosjekt sammen med en venninne som er fotograf hjalp henne å fokusere på riktig vei.

I et bilde som henger på veggen hjemme hos henne i dag vises Meretes hender som fanger fjær. Det er en daglig påminnelse om at det umulige er mulig.

– Temaet for fotoprosjektet var «jeg er sterk, jeg har klart det» – og alt er mulig, det handler bare om å finne veien. Det hjalp meg godt til å snu fokuset over på veien videre og ikke sitte med sinne for det som hadde skjedd, forteller Merete.

Mistenkelig mange døde på hans vakt

Finner lyspunkter i livet

Hun kjenner daglig på savnet etter jobben og kollegaer. Og hverdagen er utfordrende med skaden som setter store fysiske begrensninger for hva hun faktisk kan gjøre – og smerter som gjør at hun må hvile mye.

– Alle ledd i nakken fikk skade og utfordringen i dag er at dette klemmer på nervene mine. Den minste feil bevegelse, hopp eller sprell, kan sende meg rett til senga i dager eller uker etterpå. Bare det å sitte på do kan gi de verste nakkesmertene og ødelegge resten av dagen eller natta, forteller hun.

Like etter at dette bildet ble tatt, fikk han diagnosen som kan endre livet

– Etter klokka 13 er dagene mine stort sett over. Så alt jeg vil gjøre må gjøres før den tiden. Hvis jeg skal være med på noe, sparer jeg meg i dager i forveien. Det er sjelden kroppen takler for eksempel gåtur og litt lett hage jobb – og ofte avlyses avtaler og jeg ombestemmer meg i siste liten. Men jeg prøver, sier Merete.

Likevel synes det som om 52-åringen bobler av livsglede.

– Lyspunkter er livet i seg selv. Og husk: Alt er mulig, det handler bare om å finne veien.

– Styrken reddet livet mitt

Fem minutter var alt Merete greide å gå, i den første tiden etter at verden raste. Med mye trening og stålvilje kan hun nå gå en times tur. Målet nå er 30 minutter i aktivitet hvor hun svetter hver dag eller at hun skal gå 7000 skritt.

Noen ganger må hun sove resten av dagen og natta etter en gåtur.

– Mange dager er jeg laaaaangt unna målet. Men neste dag er en ny start. Sånn holder jeg på. Ikke gi opp – for det er håp så lenge du prøver. Aktivitet er nok det viktigste du kan gjøre for deg selv – uansett helse og situasjon, sier hun.

Vibeke (59) er operert for hjernesvulst tre ganger: – Livet handler om å lage nye eventyr

– Legen i Danmark sa at fordi jeg var godt trent og sterk, så reddet det nok livet mitt da jeg ble utsatt for vold. Det motiverer meg til å trene selv om jeg ser at kroppen også forfaller fordi jeg ikke klarer tunge løft og løpeturer.

Fokus er å bli sterkere og bedre.

– Det kommer dårligere dager igjen – og da trenger jeg all den styrken jeg kan få. Men jeg gruer meg veldig til jeg blir eldre. Dette må jeg leve med og det er ikke noe de kan gjøre. Så jeg må holde fokus og holde kroppen i gang. Jo eldre jeg blir, desto verre blir dette. Men dette skal ikke få ødelegge mer enn det må.

– En vanvittig opplevelse

På tross av alle utfordringer, greide hun å gjennomføre en stor drøm i fjor: Å padle på Lovatnet i Stryn.

– Jeg setter meg ofte mål. Og mitt første langsiktige mål oppnådde jeg i fjor sommer. Da hadde jeg lovet meg selv at den dagen jeg er våken hver dag helt til klokka ett – og klarer å gå tur i en hel time – da skal jeg padle kajakk på Lovatnet. Og det klarte jeg! forteller Merete entusiastisk.

Turen krevde mye planlegging både i forhold til reisen dit og selve oppholdet.

Men det ble padling. Og det ble zipline og fjelltur.

– Det var vanvittig herlig. Det var en opplevelse som nå framstår nesten som en drøm. Det er noe av det fineste jeg har opplevd etter at jeg ble skadet. Det hører med til historien at jeg ble sengeliggende i ei uke etterpå. Men det var det jaggu verdt!

Slik kan passkøene ramme også deg som ikke skal ha pass!

Drømmen om Lofoten

At hun skulle klare en tur til Stryn var det få som trodde. Hun kunne jo ikke sitte mer enn en time i strekk.

– Når noen sier at det kan du ikke klare går det en faen i meg og jeg tenker at det skal jeg søren meg gjøre! sier Merete.

Hun kjørte selv til Stryn og Lovatnet for å kunne stoppe mange ganger på veien for å bevege seg og å ligge rett ut.

Nå er neste drøm og mål Lofoten for å oppleve stedet der faren vokste opp, midnattssola og naturen.

- Flere burde vite om at de kan ha hjerteinfarkt uten brystsmerter

– Jeg har lyst til å padle i Lofoten og gå topptur. Det målet står veldig høyt, og det er egentlig litt hårreisende. Men jeg har veldig lyst til å få det til, forteller Merete, som er født og oppvokst i Vardø – og med slekt i Vesterålen.

Skal hun få det til må hun tåle minst halvannen times gåtur – noe hun ikke greier i dag. Kanskje må drømmen nedskaleres noe for at hun faktisk skal få det til.

– Når jeg har slike mål, må jeg også stikke fingeren i jorda noen ganger. Jeg har også tenkt at jeg i verste fall kan leie bobil, for da har jeg jo med meg senga og kan hvile når det trengs.

Veien videre

I dag bor Merete i en delt tomannsbolig som er akkurat nok til seg selv og datteren. Prosjekter i hus og hage fyller dagene med glede. Merete har fått en stor interesse for interiør og foto. Hun deler interiørbilder på Instagram og ærlige, nære tanker om livet. Instagram er en fin hobby når hun må ligge flatt ut.

Via Instagram har hun fått en fast gruppe med folk som følger henne – og som hun har daglig kontakt med.

– De forteller at når de ser at jeg smiler, på tross av alt, da kan ikke de være dårligere. Og de sier at det hjelper dem. Og plutselig er jeg heller ikke alene mer.

Hun er også klar på at man må tørre å være åpen og si at man kan ha det bra, på tross av at man er syk.

– Vi må tørre å si at «jeg er ufør, og jeg har en god dag», oppfordrer Merete.

Glede i de små ting

For Merete er det små gleder i hverdagen som lyser opp.

– Jeg kan bli glad for at det ikke har snødd en vinternatt – for da slipper jeg å måke, noe som gjør at jeg blir så dårlig i nakken. Jeg gleder meg over at det er sol og vindstille, gleder meg over hagearbeid, fordi jeg lager noe som blir fint. Jeg gleder meg over å servere kaffe eller teen i det fineste glasset eller koppen jeg har.

Noen dager dekker hun til middag med ungdommene med stetteglass og det beste serviset – bare fordi «i dag er hverdag en fest».

– Det er små ting som egentlig ikke betyr noe, men som likevel er hyggelig. Det å lage det til en koselig dag for seg selv, det er viktig, uttaler Merete.

Vaksinert før sommeren? Vil du reise til Syden må du vite dette

Vi Pluss

En stor glede er også reisene til Kypros med begge ungdommene og barnas bestefar.

– Kypros i mai har alltid vært vår greie. Da har vi ikke gjort noe annet enn å slappe av og kose oss. Der har jeg veldig lite smerter – og det gir en helt annen livskvalitet.

– Sofaen er ikke løsningen

Selv om Merete liker å sette seg mål, understreker hun at dette ikke nødvendigvis er svaret for andre. Alle må finne sine egne løsninger.

– Ikke alle liker å sette seg mål for framtida slik jeg gjør – og ofte hårreisende mål. Ingen trodde jeg ville klare en biltur på seks timer eller kajakkpadlingen. Men det gikk, jeg nøt det over alle mulige grenser – og fikk svi så innmari for det etterpå, sier hun.

Merete beskriver seg selv som et evig konkurransemenneske. Hun tror det påvirker hvordan hun takler ting.

– Jeg er egentlig heldig sånn – fordi jeg er den siste som gir opp, sier hun.

– Men én ting jeg er sikker på: Hold kroppen aktiv. Det et det aller viktigste råd jeg kan gi. Klarer du ikke det alene så meld deg inn på treningssentre og grupper. Sofaen er definitivt ikke løsningen for noe!