Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Det er 2013, og Wenche Holdhus kjører heseblesende hjem fra personalmøtet på jobben. Hun er frustrert og stresset. Joda, hendene er på rattet og foten på pedalen, men Wenche befinner seg milevis unna øyeblikket.

– Jeg var på «overload» med alle plikter og oppgaver. Jeg var fortsatt på møtet i hodet mitt, selv om det var over for lengst, forteller hun.

Sekunder seinere har Wenche krasjet inn i en møtende bil. Det ble starten på en endring som satte livet hennes på ny kurs.

Utbrent uten å merke det

Spol fram til nåtid, og Wenche kan se at kollisjonen bare var den berømmelige dråpen som fikk begeret til å renne over. For de røde varsellampene hadde lyst lenge. Wenche, som jobbet som mellomleder på et ungdomshjem i Skien, hadde bare ikke merket det ordentlig selv.

– Jeg bet tennene sammen, tok masse ansvar og tenkte ikke så mye over det. Jeg elsket jo alle kollegaene og ungdommene på huset, sier hun.

- Det er ødeleggende, drepende og det er fryktelig farlig

Likevel registrerte hun at gleden og overskuddet var i ferd med å forsvinne. Wenche, som egentlig er en positiv og entusiastisk person, ble mer og mer stressa av det hun kaller «den mentale hodejobbingen». Hun sov dårlig om nettene og grudde seg til jobb på søndagskvelden. På mange måter var det som å springe rundt i en orkan, der hun skulle mestre alt – hele tiden. For Wenche hadde, som hun alltid har hatt, store krav til seg selv.

– Det var som å ha på seg en ryggsekk, der man legger en og en stein oppi helt til man har så mange steiner, i form av ansvar og oppgaver, at ryggsekken plutselig blir umulig å bære, forteller Wenche.

Hun nærmet seg faretruende å bli utbrent – uten å forstå det selv. Det var ikke før de der hjemme begynte å bekymre seg over henne, at hun stoppet opp.

Vekket av familien

Det var mannen til Wenche som sa noe først. Han hadde lagt merke til at hun ikke sov, at hun stresset og satt med skuldrene oppunder ørene.

Deretter var den da ti år gamle datteren i huset sin tur til å si noe: «Mamma, jeg syns du skal slutte på den jobben din, for du kjefter sånn på oss ungene når du kommer hjem». Det var en blindsone Wenche ikke hadde sett der hun sprang rundt i sin egen lille orkan.

Anna har vært svimmel i tolv år

Ikke før hun krasjet den dagen i 2013, forsto Wenche at hun måtte stoppe opp:

– «Hvor mange vekkere skal du ha», tenkte jeg fortvilt.

Tok ansvar

Heldigvis gikk det bra med både bilførerne og bilene, kollisjonen var ikke så alvorlig. Men det var klart for Wenche at tiden var inne for å ta et nærmere blikk på hvordan hun levde livet sitt. Raskt forsto hun at det var hennes egen skyld at hun hadde krasjet.

– Det var jeg som hadde kjørt rett ut i et kryss fordi jeg var «bortreist» i mitt eget hode og derfor kjørte bilen på autopilot. Jeg skjønte at noe måtte endres, sier hun.

For første gang i sitt «flink-pike-liv» ble Wenche sykmeldt – i en hel måned. Og tiden bruke hun godt:

– Jeg stilte meg selv mange viktige spørsmål, som «Hva har drevet meg så langt?» «Hva ønsker jeg egentlig ut av livet mitt?» og «Hva gir meg glede og overskudd?»

Svaret var lange turer i skogen, tid med familien og ikke minst: Tid til å se innover. Det hadde ikke vært mye tid til sånt mens det kokte i hodet. Nå trengte hun å komme tilbake til seg selv.

Vendepunktet

Det å lytte og vende blikket innover, skapte raskt positive ringvirkninger for Wenche.

– Vendepunktet kom da jeg skjønte at det egentlig var jeg som hadde pisket meg selv rundt for å være en «flink jente». Joda, jobben og familien hadde også forventninger, men de største var det jeg som hadde til meg selv, sier Wenche.

Dette gir deg energi, selvfølelse, selvtillit og bedre søvn

Slik ble hun ikke lenger et offer for situasjonen. Med ett fikk hun håp for framtiden, og plutselig husket hun det kinesiske tegnet for «krise», som hun hadde brukt i bachelor- oppgaven sin mange år før. Det kinesiske tegnet for krise består av to undertegn, «fare» og «muligheter».

– Når man er midt i krisen, sånn som da jeg krasjet bilen, var det bare faresignalene som blinket. Etter hvert som jeg innså at det er jeg som er sjef i mitt liv, skjønte jeg at jeg kunne endre meg. Jeg så at det som var krisen faktisk kunne åpne opp for nye muligheter, sier Wenche.

Løsningen ble en utdanning i mindfulness. Nå jobber hun i en 60 prosent stilling som veileder med fagansvar i Porsgrunn kommune, i tillegg til å lede et program for flerkulturelle kvinner som ønsker å bli gründere.

Nå er hun glad for at hun møtte veggen den gangen, for ellers hadde hun ikke kommet seg ut av komfortsonen sin.

– Da hadde jeg ikke vært der jeg er nå, hvor jeg kan være med å løfte andre og hjelpe dem til å se sin egen verdi, unikhet og muligheter.

Artikkelen er først publisert i Allers.