Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Året er 2007. Stefan Einhorn er allerede kjent i den svenske offentligheten som professor, kreftlege og forfatter, men med boka Kunsten å være snill blir han fast gjest i tv-sofaer, aviser og glansede magasiner. Boka selges i 350 000 eksemplarer og oversettes til 19 språk, deriblant norsk.

Livet hans er en suksess da han begynner å merke at noe er ... feil. Erkjennelsen kommer gradvis, etter hvert som vanlige oppgaver begynner å bli vanskelig å gjennomføre.

– Jeg merket at høyrehånden ikke lyet meg helt, for eksempel når jeg skulle kneppe skjorten eller skrive noe. Og det skjedde noe med talen min. Det ble vanskelig å formulere ord, forteller han.

Bremser aldring: Tester medisin på friske personer i 60-åra

Vi Pluss

Feildiagnostisert med hypokondri

Da symptomene ikke forsvant, begynte legehjernen hans å jobbe på høygir.

- Man har ingen større glede av å ha medisinske kunnskaper når man merker symptomer selv, for man blar jo gjennom alle mulige og umulige alternativ, konstaterer han.

Etterson Stefan Einhorn er onkolog, kreftspesialist, er hans første tanke hjernesvulst. Siden tenker han på en rekke neurologiske sykdommer, den ene verre enn den andre. Til slutt får han time hos neurolog, som beroliger ham med at det ikke feiler ham noe som helst: Han er frisk - selv om symptomene plager ham hver eneste dag.

- Mange har ikke sex på et år eller to

Nok en gang søker han hjelp. Denne gangen undersøkes han mer omfattende, med blant annet røntgen av hjernen. Heller ikke nå finner legene noe fysisk feil, og neurologen konkluderer med angstsyndrom med sykdomsfobi - det vi kaller hyponkondri.

- Han sendte meg videre til en psykiater som også var neurolog. Der gikk jeg i fire år og fikk antidepressiva for min uro. Og det ble jeg rolig av. Jeg brydde meg ikke lenger om symptomene mine, men de var jo der, forteller Einhorn.

Armen henger som en vissen blomst

Vi spoler fram til forsommeren 2020: Det er midt i coronapandemien, Stefan Einhorn har engasjert seg sterkt mot svenske Folkhälsomyndighetens åpne strategi og argumenterer for strengere restriksjoner. Selv har han isolert seg de siste tre månedene siden han tilhører flere risikogrupper, og vårt intervju skjer via videosamtale. Hans siste bok, Konsten att fördärva sitt liv – eller inte, kom på svensk i midten av august.

Einhorn snakker om covid-19, stress, uro - og hva som skjedde etter at han fikk diagnosen innbilning for tretten år siden. Selv mener han at han aldri har vært overdrevent redd for å bli syk, og han var det ikke denne gangen heller. Han var syk. På ordentlig.

- Etter noen år merket jeg at det ble verre. For eksempel svingte ikke høyrearmen lenger som den skulle når jeg gikk.

Han demonstrerer hvordan venstrearmen svinger i takt, mens høyrearmen henger rett ned som en vissen blomst.

- Da gikk jeg tilbake til neurologen som hadde sagt at det ikke var noe galt med meg, og sa at det ER noe som er feil. Han undersøkte meg ordentlig og konstaterte at jeg har Parkinsons sykdom.

Slik takler Jan livet med Parkinson

Parkinson er en neurologisk sykdom som gjør at cellene som produserer signalsubstansen dopamin forstyrres og hjernen får trøbbel med å kontrollere kroppens bevegelser. Mange assosierer sykdommen med skjelvinger, men det plages ikke Stefan Einhorn av - åtte år etter at diagnosen endelig ble stilt.

Men han blir langsomt dårligere.

Vil ikke ha medfølelse

– Jeg har ikke samme mimikk som før. Det er litt vanskeligere å skrive på pc-en og jeg er støl når jeg skal reise meg opp. Det er klart det gjør livet mer komplisert.

En mislykket hofteoperasjon har ikke gjort saken bedre. Det er vanskelig å gå lange turer, vrient å gå i trapper. Men hjernen er det ingenting galt med, han er like skarp som før. I tillegg til å skrive bøker og undervise vier han tid til sin egen stiftelse, som i år gir penger til forskning på Covid-19.

Pårørendesjokket: Det startet med at Bente sa hun husket dårlig

Helst vil han snakke mer om boka si og hvorfor gode gjerninger er bra for oss - de aktiviserer nytelsessenteret i hjernen. Men han har også bestemt seg for å fortelle om sykdommen sin i forbindelse med bokpubliseringen, til tross for at han egentlig ikke liker å snakke om den. Han vil ikke at folk skal synes synd i ham.

- Et privilegie å leve

- Jeg har forstått at folk lurer siden de vet hvem jeg er. Noe er generelle spørsmål som «Hva er det med Stefan, egentlig?» Men jeg har også hørt at folk tolker det som at jeg er alkoholiker, at jeg har ravet rundt beruset, full som en alke - og det kan jeg dementere. Jeg går med stokk iblant og det er vel litt uvanlig i min alder, men det handler om den hofteoperasjonen.

Diagnosen var en lettelse da den endelig kom. Han sluttet å uroe seg.

- Det viser seg at pasienter som venter på beskjed om de har kreft eller ikke, har høyt nivå av angst. Det minsker når de får svar, også om beskjeden er at de har kreft. Det verste er med andre ord å sveve i uvisshet.

Ikke nok influensavaksiner til alle i risikogruppene

Nettopp uro var sentral da han fikk ideen til sin nyeste bok. Han ville skrive om hvordan vi uroer oss sønder og sammen.

- Så tok jeg opp andre måter å forderve livet sitt på. Pluss at jeg utvidet til også å handle om hvordan man kan forandre livet sitt.

Resultatet er blitt en bok som handler om offerollen, kranglesjuke og prestasjonsangst. Med andre ord: Alle mulige måter vi mennesker setter bein på oss sjøl. Så viser han oss hvordan vi kan gjøre og tenke i stedet.

- Jeg har uroet meg unødig, jeg har kranglet unødig, jeg har hatt skyldfølelse unødig og jeg har vært misunnelig, ramser han opp.

- Men jeg setter stadig mer pris på livet uavhengig av sykdommen min og problemene mine. Jeg synes det meste havner på pluss-kontoen. Jeg henger meg ikke like mye opp i det som er negativt. Jeg fokuserer ikke på det jeg ikke kan gjøre, men det jeg kan gjøre. Jeg synes det er et privilegie å få leve.