Gynekologisk kreft:

Snudde dødsangsten til sin styrke

Wenche Haukland var 44 og hadde to små barn da hun fikk kreftdiagnosen. Først ble hun redd for å dø fra dem. Så bestemte hun seg for at hvis det verst tenkelige skjedde, skulle barna huske henne som en positiv og glad mamma.

POSITIV: – Det er viktig å ha håp, og jeg håper jeg kan inspirere andre til ikke å gi opp, men finne styrke, sier Wenche. Foto: Ellen Jarli
POSITIV: – Det er viktig å ha håp, og jeg håper jeg kan inspirere andre til ikke å gi opp, men finne styrke, sier Wenche. Foto: Ellen Jarli Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Jeg ville ikke at det siste de skulle huske fra meg, var at jeg var sint eller lei meg, forteller Wenche Haukland (57).

Hun ble opptatt av å tenke positivt, selv om følelsene hennes gikk i berg-og-dal-bane, og fikk uante krefter.

– Jeg fikk en ekstra styrke, og tenkte at dette skulle jeg takle, sier Wenche.

– På dårlige dager underveis i cellegiftkurene var det krevende bare å henge opp en klesvask, og slitsomt å gå opp en liten bakke. Men jeg hadde som mål at jeg skulle gå en tur på en halvtime hver dag, og det klarte jeg.

En diagnose for eldre damer

Det begynte med småblødninger høsten 2006. De ble kraftigere, men legen så ikke noe galt på ultralyd og foreslo utskraping. Kirurgen trodde årsaken til blødningen lå i livmoren, og anbefalte å fjerne den.

Mens Wenche venter på operasjon, blir imidlertid blødningene kraftigere. Og under operasjonen i februar 2007 oppdager legene noe de ikke var forberedt på: Wenche har eggstokkreft med spredning. Det var kreftsvulster på begge eggstokkene med spredning til bukhinne, og både livmor, eggstokker og bukforkleet ble operert bort.

Gjennomsnittsalder ved diagnosetidspunkt for eggstokkreft er 68 år. Wenche er bare 44 og har to små barn på seks og åtte år.

- Ikke så ille som det ser ut

Da Wenche kommer til seg selv etter inngrepet, skal hun egentlig få besøk av ektemannen og barna, men fordi datteren har feber, sier hun til mannen at de ikke trenger å komme. Derfor er Wenche alene når hun får den tøffe beskjeden om at hun har kreft med spredning. Når beskjeden har sunket inn, begynner hun å ringe rundt til familie og venner.

Senere samme dag går hun en tur rundt i sykehuskorridorene. Der møter hun på en dame med skaut, og skjønner at hun er kreftpasient. «Det er ikke så ille som det ser ut», sier damen oppmuntrende.

Wenche reagerer med vantro. «Ikke så ille?» tenker hun. «Kreft er kreft uansett».

Frykten minsker

Legen gjorde Wenche tidlig oppmerksom på at hun var heldig fordi de hadde oppdaget kreften tidlig, og fikk fjernet det de måtte. Og et halvt år etter diagnosen, i slutten av juni 2007, hadde hun sin sjette og siste cellegiftkur. I årene som fulgte var Wenche redd for tilbakefall før hun skulle på kontroll, men etter hvert som årene gikk og alle prøver var normale, minsket den redselen.

– Nå har det gått så mange år at jeg ikke tenker på det lenger, sier hun.

Før Wenche ble syk, jobbet hun som muskelterapeut. Etter sykeperioden fant hun ut at hun ville jobbe med mennesker på en annen måte og begynte på en utdannelse ved Høgskolen i Oslo for å bli ergoterapeut. De siste ni årene har hun jobbet som ergoterapeut i kommunen hun bor i, hvorav de siste fire i et rehabiliteringsteam hvor hun også er instruktør for gruppetrening for 65+.

– Det er mye latter på jobb med sprudlende kolleger, og seniorgjengen gir masse energi.

Som ergoterapeut er Wenche opptatt av hva som er viktig for den enkelte bruker.

– Min egen erfaring med sykdom har gjort det lettere for meg å forstå andre, og særlig dem som rammes av kreft. Jeg vet hva de vil si å havne i kjelleren, men kan også formidle at det er mulig å komme seg opp igjen. Det gjelder bare ikke å miste motet.

Jobber mindre enn før

Til å begynne med jobbet Wenche 100 prosent, så 80 og de fire siste årene har hun jobbet 50 prosent etter eget ønske. Hun synes hun har mye å gi, både på jobb og hjemme, når hun ikke jobber fullt. Etter at hun ble frisk, har hun begynt hun å prioritere annerledes.

– Livet er så kort, og jeg vil gjerne nyte det og ikke bare jobbe, sier Wenche.

– Jeg har fått et annet perspektiv på ting og blitt en større livsnyter. Det er nå jeg lever, og jeg vil leve hver dag og gjøre det beste ut av det.

Det som gir Wenche livsnytelse og påfyll er å gå en tur i naturen, sykle, padle, og få mer tid til familien, matlaging og å treffe venninner.

– Jeg har en herlig venninnegjeng som kombinerer tur og kultur, isbading og lunsjtreff.

For noen år siden kom Wenche på damen hun møtte i sykehuskorridoren den gangen hun var nydiagnostisert.

– Jeg ble oppgitt den gangen, men har innsett i ettertid at hun hadde rett. Det ble ikke så ille som det så ut likevel. Vi mennesker er mer tilpasningsdyktige enn vi tror, sier hun.

Ved å være åpen om sin historie, håper Wenche å vise andre at en kreftdiagnose ikke trenger å bety slutten.

– Det er så viktig å ha håp, og jeg håper jeg kan inspirere andre til å finne styrke.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer