Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Året er 2005: Sammen med sin daværende kjæreste flytter Nina inn i et oppussingsobjekt. Det blir et mer omfattende prosjekt enn noen av dem har sett for deg, og paret visste ikke hva de gikk til. På det samme tidspunktet har Nina to små barn i barnehage og skole, har en ansvarsfull jobb som psykolog i psykiatrien ved Ullevål sykehus, og en far som er alvorlig kreftsyk og etter hvert dør, bare 55 år gammel.

Etter hvert begynner forholdet mellom Nina og eksmannen å skrante, og de går fra hverandre. Nina beholder huset, men har ikke overskudd til å ta tak i alt som må gjøres. Tapet av faren og samlivsbruddet fører til at Nina blir sykmeldt en periode.

Øvelsene som gjør deg myk og smidig

Strakk strikken

Nyåret 2006: Nina er tilbake på jobb. Snart får hun en halsbetennelse som ikke gir seg, men hun går på jobb med feber. Nina er en pliktoppfyllende dame. I tillegg har hun ikke tid til å være syk. Hun holder på å sluttføre et prosjekt med gruppeterapi for mennesker med bipolar lidelse, og har undervisning for disse pasientene selv om hun nesten ikke har stemme. En dag hun prøver å ta seg en løpetur, får hun en kraftig smell og må slepe seg hjem.

– I ettertid har jeg skjønt at jeg strakk strikken for langt, sier hun.

– Da tok det ni år før jeg kunne løpe igjen.

Tiden som følger husker Nina lite av. Hun klarer ikke å lese avisen eller å følge med på nyheter, og skal hun handle må hun ha huskelapp.

– Jeg fungerte dårlig kognitivt og var redd jeg hadde fått en hjerneskade. Jeg skammet meg over at jeg ikke klarte å mestre livet.

Nina fortalte ikke til noen hvordan hun følte seg. Men hun blir sykmeldt på nytt, og nå bruker hun den energien hun har på ungene.

– Den uken jeg ikke hadde barna, lå jeg rett ut og sov i et mørkt rom. Jeg var konstant sliten. Noen ganger hjalp det ikke å sove heller, fordi jeg ikke fikk sove, uansett hvor sliten jeg var.

Advarer om alkoholbruk blant ensomme eldre: - Betydelig underrapportering

Bedring om to år

For å komme gjennom dagene, var Nina nødt til å legge inn hvilepauser underveis. Etter en tur på butikken, måtte hun hvile, og etter at hun hadde hentet ungene hjem fra skolen og lagd middag til dem, måtte hun hvile mens de så på barne- tv for i det hele tatt å orke å legge dem senere. Det føltes forferdelig for Nina å falle ut av arbeidslivet. Da hun var på det sykeste, var hun redd for å dø.

– Jeg gråt mye det første året. Det var grusomt ikke å vite hva jeg skulle framover. Jeg begynte å lese eksistensiell filosofi for å bli «venn med døden».

Lenge trodde hun at hun var utbrent, men etter halvannet år med utredninger får hun diagnosen ME av en overlege på ME-senteret. «Vi har ikke noe å tilby, men du kan håpe på spontan bedring innen to år», sa han. Nina mottok beskjeden med blandende følelser.

– På den ene siden var jeg lettet fordi de fant ut hva som var galt, men på den andre siden var jeg dypt fortvilet fordi det ikke var noe de kunne gjøre.

Årene går, og to år senere er ikke Nina bedre, men verre. Hun begynte å gjøre research på egen hånd for å finne historier om andre som var blitt friske og hvordan de hadde klart det, men i 2008 var det ikke mye lystig lesning å finne på internett. Nina oppsøker fastlegen som henviser henne til en psykomotorisk psykolog-spesialist.

Første gangen Nina kom til henne, ble hun bedt om å legge seg på gulvet. Nina var full av smerter fordi hun lå så mye, og psykologen la støtte under hvert punkt som gjorde vondt.

Over natten forsvant all skapertrang

– Etter hvert klarte jeg å slappe mer av, og trengte mindre støtte fordi kroppen ikke gjorde vondt lenger. Det var en aha-opplevelse for meg da jeg skjønte at jeg hadde sluttet å puste ordentlig, sier Nina.

Hun meldte seg også på et qigong-kurs for utmattede. Der lærte hun å gå sakte.

Utålmodig

På første kursdag merket Nina hvor utålmodig hun var etter å merke framgang. «Dette har jeg ikke tid til», tenkte hun. Yoga en gang i uken hjalp på fysikken. Kroppen var blitt stiv av å ligge så mye.

En periode føler Nina seg så bra at hun bestemmer seg for å kjøre to yogaøkter i uken. Når hun hadde så god effekt av en økt, så ville hun kanskje få enda større effekt av to.

– Der tok jeg feil. Jeg ble mye dårligere og gikk nesten tilbake til start.

Utålmodigheten har ødelagt for Nina flere ganger.

– Jeg har overdrevet når jeg har opplevd bedring. Når man har ME, er det viktig å aktivitetstilpasse det man gjør.

Søvnskole: Bedre søvn på fire uker

Vi Pluss

La om kosten

Hun bestemte seg også for å legge om kosten og spise sunt og grønt i seks måneder. Hun opplevde at det ga henne mer energi.

I takt med at formen ble bedre bestemte Nina seg for at hun ville begynne å se seg om etter en ny jobb etter sju år utenfor arbeidslivet. Etter hvert fikk hun jobb som prosjektleder på en distriktspsykiatrisk avdeling i 2013, der jobben besto i å hjelpe andre som hadde hull i CV-en. Nå har hun skrevet en spesialistoppgave om hvordan NAV på best måte skal følge opp brukere med ME.

Nå vil Nina bruke sin erfaring med ME til å hjelpe andre, og formidle den informasjonen hun selv aldri fikk. Ved å være åpen om sin historie, håper hun at hun kan inspirere andre til å ikke gi opp.

– At de kan tenke at hvis hun klarte det, da skal jeg kunne klare det også. Det er mulig å bli frisk, og det er flere veier til mål.