Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Det var blitt ferie. Hun hadde pakket bilen for å kjøre opp til hytta, hvor hun seinere på dagen skulle få seks venninner på helgebesøk.

Hun skulle bare ned og lufte hunden først. Og så … Hun husker det som om noe trekker henne sidelengs. Som om kroppen hennes hele tida velter over mot høyre. For å holde seg oppe må hun støtte seg til bilene som står parkert ved fortauskanten. Hun nærmest kravler seg framover ved hjelp av de bilene.

To menn på gaten kommer mot henne. Den ene, viser det seg, bor vanligvis i Australia, men er norsk og gjenkjenner henne tydeligvis som den kjente forfatteren hun er, for han utbryter: «Anne B. Ragde, hvorfor går du sånn? Hva er galt?»

Det vet hun ikke, svarer hun. Og sånn er det. Hun har ikke smerter. Hun er ikke redd. Men hun vet ikke hva som er galt. Eller at det er noe galt.

Litt rådville beslutter mennene å følge henne hjem. De aner ikke uråd da hun sier at hun bare skal ringe moren sin. Saken er bare at moren hennes døde i 2012. Og den «Mama» hun har stående i lista over telefonkontakter, er ikke moren, men moren til svigerdatteren hennes.

Trodde magesmertene var scenenerver. – Skulle ønske jeg gikk til legen før

Oppringingen får straks alarmklokkene til å ringe hos moren til svigerdatteren, da hun hører Anne si: «Å, er det deg? Jeg skulle egentlig ha fatt i moren min. Unnskyld. Jeg må ringe deg opp igjen.» Hun kontakter umiddelbart datteren sin, som raskt som lynet oppfatter alvoret og får sendt en ambulanse av sted til svigermorens hjem.

Språket rammet

Og her er det vi står i dag. Foran Anne B. Ragdes hjem i Trondheim på en litt trøstesløs, grå regnværsdag. Noen måneder senere.

Ingen kunne forstå det. Ikke jeg heller. Jeg?! Har jeg hatt hjerneslag?! Jammen jeg trodde at det var noe man døde av. Anne B. Ragde

Hun står der i døråpninga og smiler varmt og litt skjelmsk, og snakker og går som om ingenting har skjedd. Men jo, hun fyller kalenderen på en litt annen måte i dag – etter slaget.

For det var jo det som rammet henne i sommer. Et hjerneslag. Og i Norge rammes cirka 12 000 mennesker hvert år av hjerneslag.

«Hjerneslag». Hun ler høyt og smittende da hun selv uttaler ordet mens vi sitter ved et vakkert dekket lunsjbord og spiser små, dekorativt anrettede snitter med hjemmelaget – himmelsk! – rekesalat.

– Ingen kunne forstå det. Ikke jeg heller. Jeg?! Har jeg hatt hjerneslag?! Jammen jeg trodde at det var noe man døde av.

Det var først etter cirka en ukes innleggelse at hun fikk vite hva det var.

– Jeg har åtte dager fra jeg ble lagt inn på sykehus, som jeg nesten ikke husker noe av, forklarer hun.

«Mormor la babyen sin i vogna, satte vogna på balkongen, og gikk på skitur aleine»

Men hvor dårlig var hun?

– Jeg kunne ikke gå på toalettet alene, men måtte støttes. Jeg hadde dobbeltsyn. Språket mitt var rammet. Jeg kunne snakke, men ordforrådet mitt var temmelig redusert.

Og hun var altså ikke selv klar over at det var alvor da hun ble dårlig.

Da Eva og Jan giftet seg bar han på en hemmelighet

– Mens jeg satt hjemme og ambulansen var på vei, gjentok og gjentok jeg at jeg skulle på hytta. Jeg forsøkte til og med å gå ut til bilen. Det skremmer meg litt. Hvis jeg får et tilbakefall, vil jeg sannsynligvis ikke være klar over det selv. Det er en skremmende tanke.

Leste som en gal

Etter en uke på sykehuset ble hun overført til et rehabiliteringssted et stykke vest for Trondheim; Hysnes helsefort. Et fantastisk sted ved havet, forteller hun, med ro, ingen mobiler, og massevis av lege-ekspertise, pleiepersonale og opptreningsfasiliteter. Hun var der i seks uker.

- Barna er den dårligste pedagogen du kan få

– Vi trente hele tida. All mulig slags trening. Og h-e-l-e tida. Det var så godt!

I de seks ukene hun var der, leste hun som en gal. Trosset dobbeltsynet og «leste, leste, leste», som hun sier. Det var ikke noen som oppfordret henne til den typen trening. Hun fornemmet det bare instinktivt selv. At det var om å gjøre å få noe språk inn i hodet. Raskt.

– Jeg rakk elleve bøker på de seks ukene. Jeg er sikker på at det har utviklet språket mitt og at det har betydd at jeg har kunnet finne min egen rytme igjen. Jeg leser fremdeles mye. Men jeg er faktisk også kommet i gang med å skrive igjen.

Hun hadde lagt siste hånd på manuskriptet til «Datteren» allerede i april, men hadde hatt det travelt med mye annet etterpå. Hun ble rammet av slaget akkurat da hun hadde begynt sommerferien sin.

– Jeg har kjørt i et veldig høyt gir de siste årene. Jeg gledet meg sånn til juli. I juni er det masse å gjøre. I august begynner alt igjen. Men juli er den måneden jeg kan slappe av. Og 4. juli skjedde det.

Har det vært en dødsangst der? Er det en dødsangst nå?

Derfor ligner vi på hverandre

– Det har vært en dødsangst, ja, etter at jeg ble syk. Helt bestemt. Men det er også gått over. I stedet er det blitt til en dødserkjennelse. Nå vet jeg at jeg kan dø når som helst. Det har jeg egentlig visst hele livet. Jeg har skrevet om det. Jeg har snakket om det. Men jeg har aldri følt det på kroppen. Det gjør jeg nå. Og det er blitt til noe positivt for meg. Det har fått meg til å tenke: Jeg må gjøre mest mulig ut av alt!

– Hva det betyr? Det betyr: opplevelser. Å slappe av i stedet for alltid å tenke framover og «jeg skal dét og dét og dét». Det betyr å ta én ting av gangen. Og å være til stede i øyeblikket. Det trodde jeg at jeg kunne. Men det var ikke det jeg gjorde. Det tempoet jeg har holdt de siste årene, var ekstremt. Nå har jeg satt ned tempoet på alt.

Så da er det det hun har lært av å ha overlevd et slagtilfelle?

– Ja. Jeg er blitt veldig glad for livet. Jeg har lært å ta hensyn til meg selv. Og så har jeg lært at 60+ ikke er så ungt likevel. Og at ting kan skje når som helst.

Artikkelen er først publisert i magasinet Søndag.

Endret alt da faren fikk alzheimer

«Jeg søker en dame til min pappa, som liker å spille gitar»