Min datters fødsel var nær ved å bli min død

KOMMENTAR: På denne dagen hvert år feirer jeg at jeg overlevde det som krever flest kvinneliv på verdensbasis.

OVERLEVDE: Det føles så lenge siden, men hvert år på min yngste datters bursdag er det som det var i går: Dagen etter fødselen fikk jeg henne endelig på brystet. Jeg hadde mistet mye blod, jeg var sliten, men lykkelig. Foto: Privat
OVERLEVDE: Det føles så lenge siden, men hvert år på min yngste datters bursdag er det som det var i går: Dagen etter fødselen fikk jeg henne endelig på brystet. Jeg hadde mistet mye blod, jeg var sliten, men lykkelig. Foto: Privat Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Fødsel blir gjerne kalt verdens aller vanligste mirakel. Det var ingenting uvanlig med min tredje fødsel heller. Ikke før barnet var ute, og det plutselig sto om sekunder. Ikke for henne, men for meg.

Jeg ble ikke trillet ned gangen fra fødestuen til operasjonssalen, jeg ble løpt av gårde ned langs sykehuskorridoren. Legen satt i senga og prøvde å stoppe blødningene med sine egne hender. Tilbake i den blodige fødestuen satt den nybakte faren med en helt nyfødt baby. Jeg tror de gråt litt begge to.

Fattigdomsproblem

Det gikk bra med meg. Alt vel med mor og barn, som det heter. Men det var ingen selvfølge. Det som reddet meg, var at jeg fødte på et sykehus i et land med et av verdens beste helsevesen.

Svangerskap og fødsel er en av hovedårsakene til det som verdensbanken definerer som overdødelighet for kvinner. Går vi tilbake i tid, var statistikken dyster her hjemme og: For litt over hundre år siden var mødredødeligheten i Norge på nesten 900 per 100 000 levendefødte barn. Det tilsvarer situasjonen i Øst-Afrika i dag, ifølge SSB.

Mens barnedødeligheten i Norge går ned, øker mødredødeligheten uten at det snakkes om. I snitt dør fem mødre hvert år under eller etter fødsel i Norge. For bare noen år siden, var tallet fire.

I dag skjer 99 av hundre barseldødsfall i utviklingsland. Dermed er dette først og fremst et fattigdomsproblem. FNs mål er å redusere svangerskapsrelatert dødelighet til under 70 per 100 000 fødsler.

En gang i tiden var også Norge et fattig land der det ikke var en selvfølge at både mor og barn skulle overleve fødsel. Det gikk et hårfint skille mellom liv og død, glede og sorg. I vår tid er vi blitt så bortskjemte med et godt helsevesen at vi glemmer hvordan det en gang var. Suksessraten er så stor at vi tar for gitt at enhver fødsel skal ha en lykkelig utgang. Sjokket er enormt når det ikke skjer, eller når det bare nesten går galt, som i mitt tilfelle.

En lang rekke flaks

Når vi som ikke jobber i helsevesenet snakker om fødselsomsorg i dag, er fokuset først og fremst på kvinnens ønsker, ikke hennes sikkerhet. Vi snakker om hjemmefødsel og vannfødsel og fordeler og ulemper ved ulike former for smertelindring. Bør den fødende selv få lov til å velge keisersnitt, selv om det ikke er medisinske grunner til å anbefale det? Skal vi ha musikk på fødestua? Hva skal vi ha med i bagen?

Jeg sier ikke at fødekvinner skal fratas valgmuligheter. Jeg ønsker bare å minnes på hvor utrolig heldige vi er som får den hjelpen vi trenger når vi skal bringe et nytt liv til verden. Om vi er så heldige å bo i nærheten av et sykehus med fødeavdeling, vel og merke. Bunadsgeriljaen fikk med all mulig tydelighet vist at det er forskjell på helsetilbudet her i landet også.

Bunadsgeriljaen demonstrerer mot kutt og nedleggelser i pasienttilbudet i distriktene med et demonstrasjonstog i Oslo.
Foto: Ryan Kelly/NTB Scanpix
Bunadsgeriljaen demonstrerer mot kutt og nedleggelser i pasienttilbudet i distriktene med et demonstrasjonstog i Oslo. Foto: Ryan Kelly/NTB Scanpix Vis mer

Jeg fødte på et stort sykehus (flaks), ti minutters kjøretid hjemmefra (dobbelt flaks). Siden jeg tidligere hadde født et barn som trengte legehjelp etter fødselen, var det ikke bare én, men to leger til stede i rommet (makan til flaks). Den erfarne jordmoren så hvilken vei det bar, og satte en ekstra veneflon i håndbaken min «sånn i tilfelle», uten å forklare meg «i tilfelle hva». Det sparte verdifulle sekunder på operasjonsstua minutter etterpå, når vi alle plutselig skjønte at øyeblikket var snudd fra glede til frykt. (Er det virkelig mulig å ha sånn flaks).

Jeg lå i respirator i et døgn. Da jeg våknet, hadde jeg det bredeste gliset på hele barselavdelingen. Så glad, takknemlig og lettet var jeg, at pleieren som var på jobb da jeg skulle skrives ut ikke ville slippe meg før hun visste at jeg hadde forstått.

- I mitt hjemland hadde du ikke overlevd dette. En hjemmefødsel hadde kostet deg livet. Jeg vil at du skal forstå hvor nære du var, fordi du nå må reise hjem og ta hensyn til hva kroppen din har vært gjennom, sa hun.

Jeg svarte som sant var, at det var nettopp derfor jeg var så glad. Jeg tok ikke livet for gitt. Og siden har jeg sett det som min oppgave å dele denne vissheten hvert eneste år på denne dagen. Ikke for å skremme, men for å realitetsorientere og minne om hvor vanvittig heldige vi er. Og i denne sammenhengen: Hvor viktig er det egentlig om du føder i vann eller på land, bare du får den hjelpen du trenger?

Det begynner å bli mange år siden den dramatiske lørdagskvelden på Rikshospitalet. Alt er fortsatt vel med mor og barn. Det er ikke bare en tom frase, det er en gave.

Vi bryr oss om ditt personvern

Vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer

Velkommen til vårt kommentarfelt

Vi setter pris på kommentarer til artiklene på vi.no. Husk at mange vil lese det du skriver. Hold deg til temaet og vær saklig. Vi gjør oppmerksom på at alle innlegg kan bli redigert eller fjernet av redaksjonen.