Vi.no er både en nettavis og en facebookside for alle som er 50+ Er du en av oss? Følg oss her, og tips oss gjerne!

(Vi.no): Gjennom flere år var hverdagen et eneste stress for Victoria Boëthius (48). Hun løp i skytteltrafikk mellom jobb, døtrenes skole, matbutikken og hjem. Som selvstendig næringsdrivende med småbarn var det dette som var livet.

- Jeg jobbet veldig mye. Det var et utrolig kjør, husker hun.

Symptomer på stress

Det var ingen som ble overrasket da Victoria begynte å oppleve symptomer på stress. Hun fikk migrene, som flere i familien allerede var plaget med.

- Den var murrende og intensiv og satt akkurat her, over høyre tinning, sier Victoria og viser med hånden hvor hun pleide å ha vondt.

Her er de nye folkesykdommene

- Hodepinen ble utløst av lyd, lys og framfor alt stress. Da gikk jeg og la meg og sa «nå må alle være stille» - og så ble det bedre. Det ble et veldig tydelig signal: Nå er det for mye. Men fram til det signalet kunne jeg kjøre på.

Sånn holdt det på, og årene gikk; to, tre, kanskje fem. Victoria er ikke sikker, alt flyter litt sammen. Hun tenkte at hun skulle få det sjekket, det var tross alt dette hun jobbet med; forebyggende helseundersøkelser. Men det ble ikke noe av. Akkurat som trening og vennemiddager ble det utsatt, gang på gang.

Hun var egentlig ikke bekymret. Hun visste at hun tok vare på seg selv, var i bevegelse og spiste bra.

Intense influensasmerter

Så ble hun syk en uke i august, en slags merkelig variant av influensa. Hun hadde bare feber og vondt i kroppen, men så intensivt at det kjentes helt inn i beina. Hun ble heller ikke bedre, til tross for at hun lå hjemme og hvilte.

Hun minnes glassklart den dagen hun kollapset.

Pappa var enda mer sjokkert enn meg, for han er hjernekirurg. Victoria Boëthius

- Det var en onsdag morgen, jeg satt og børstet barnas hår da jeg plutselig fikk et epileptisk anfall.

Hun hadde aldri opplevd noe lignende.

– Jeg kjente at jeg frøs til, jeg må ha sett ut som de ekle heksene i barnefilmer. Jeg prøvde å kommunisere til mannen min at jeg ikke klarte å bevege meg.

Hun ankom sykehusets akuttavdeling med blålys, etter å ha vaklet inn i ambulansen mens barna var så sjokkert at de verken klarte å snakke eller gråte.

1,6 millioner bør ta influensavaksine

Victorias far er pensjonert lege, og ilte til sykehuset. Der satt han ved hennes side gjennom alle undersøkelser. Etter noen timer fikk de se røntgenbildene som viste Victorias hjerne. Begge ble like sjokkert.

- Jeg skjønte akkurat hva jeg så: Det var en klump der, en slags svulst. Når man ser på andres røntgenbilder blir det som en hypotetisk situasjon. Men når man ser på sine egne er det så ekkelt at man nesten dør. Så jeg stirret på bildet og begynte å gråte. Og pappa var enda mer sjokkert enn meg, for han er hjernekirurg.

Der og da tenkte ikke Victoria så mye, hun hadde nok med å ta inn den informasjonen hun fikk. Siden veltet alt innover henne. For det meste lå hun bare og gråt.

Victoria hadde meningeom, en godartet svulst som satt akkurat der hun hade kjent hodeverken; i høyre tinning. Hellet i uhellet var at den vokste i hjernebarken, noe som betydde at den var lettoperert. Men likefullt: En operasjon i hjernen er aldri risikofri. Etter hvert som operasjonsdagen nærmet seg vokste Victorias angst.

Sov hele dagen

- Natten før operasjonen var den verste jeg har opplevd. På et teoretisk plan visste jeg at svulsten var godartet og sannsynligheten for at operasjonen skulle gå bra var stor. Men det spiller ingen rolle, for når du ligger der må du ta høyde for at du kanskje skal dø. Og da kunne jeg konstatere at jeg egentlig ikke var spesielt redd for å dø. Jeg var mest redd for å bli en grønnsak, for ikke å kunne ta hånd om meg selv og barna. Framfor alt var jeg redd for at de skulle vokse opp uten en mamma, sier hun og reiser seg for å finne noe å tørke øynene med.

Tanken er fortsatt tung, selv om operasjonen gikk bra. Den ble til og med en suksess: Kirurgene lyktes i å få bort hele svulsten, noe som ikke er selvsagt. Victoria våknet etterpå og konstaterte takknemlig at hun fortsatt var i live. Så sovnet hun, fast bestemt på å komme tilbake til livet så snart som mulig. Målet var å være sitt vanlige jeg til jul, fire måneder fram i tid.

I dag rister hun på hodet av seg selv.

- Jeg er jo en utålmodig person. Og det gikk ikke lang tid før jeg innså at det ikke var opp til meg. Det må få ta den tiden det tar, og om jeg krangler med kroppen tar det bare enda lenger tid.

Til å begynne med trodde Victoria at hardt arbeid var det som skulle til for å bli fortere frisk. Hun ville begynne med fysioterapi med det samme hun ankom rehabilitering. Da hun ikke fikk lov ble hun motvillig med i en hagegruppe. Men selv det ble for mye for kroppen: Etter å ha fjernet litt løv fra en krukke og vannet en annen sov Victoria hele resten av dagen og neste dag. Elleve minutters hagearbeid var mer enn kroppen klarte.

Presser ikke lenger grenser

Dagene gikk. Ukene og månedene også. Det var en frustrerende og angstfylt tid. Victoria gikk til psykolog for å snakke om tankene som trengte seg på, de som sa at hun kanskje aldri kom til å bli bra igjen.

Det gikk med museskritt. Og for hvert framskritt tenkte Victoria: «nå, nå, NÅ er jeg frisk!» Så gikk det noen måneder, et nytt framskritt kom, og hun innså at hun ikke hadde vært så frisk tidligere som hun selv trodde. Å overbevise seg selv om at det gikk fremover, var en måte å holde frykten unna.

- Da jeg begynte å jobbe og levere barna på skolen måtte jeg ha på meg hørselsvern for å tåle lydnivået ute blant folk. Da tenkte jeg «Nå er jeg mye friskere, for jeg kan bevege meg ute.» Det faktum at jeg ikke kunne gjøre det uten å være helt avskjermet, brydde jeg meg ikke om.

Victoria så aldri begrensningene, hun var bare så glad for å føle seg frisk.

I dag er det mer enn halvannet år siden operasjonen, og Victoria føler seg stort sett restituert. Hun er tilbake i jobb, og livet er blitt normalt igjen. Men den samme effektive, skarpe personen som hun var, kommer hun trolig aldri til å bli igjen. Terskelen for stress er ikke som den var, og når hun trener karate merker hun at balansen er ustø og hun har vanskelig for å gjøre sekvenser med flere bevegelser etter hverandre. Det blir for mye informasjon å ta inn.

- Jeg har mistet noe tale, jeg kan ha trøbbel med å uttale lange, kompliserte ord. De sitter liksom fast i munnen, sånn var det ikke før. Men det er vanskelig å vite, for jeg utfordrer ikke meg selv på samme måte som før. Jeg presser ikke lenger grensene mine.

Artikkelen ble først publisert i Må Bra.

Kvise var kreft