Dårlig samvittighet over usunn livsstil?

- Mas om livsstil kan påføre skam

Tidligere langrennsløper Ine Wigernæs (50) har som jobb å fremme helse. Plutselig innså hun at måten hun har gjort det på, kan virke mot sin hensikt.

LETT Å GLEMME: - Det er så lett å glemme at mange mangler både kreftene og den emosjonelle bagasjen som er nødvendig for å endre livsstilen. I stedet ender de opp med å skamme seg over sin egen mangel på viljestyrke, sier folkehelsekoordinator Ine Wigernæs. Foto: Scanpix/Shutterstock
LETT Å GLEMME: - Det er så lett å glemme at mange mangler både kreftene og den emosjonelle bagasjen som er nødvendig for å endre livsstilen. I stedet ender de opp med å skamme seg over sin egen mangel på viljestyrke, sier folkehelsekoordinator Ine Wigernæs. Foto: Scanpix/Shutterstock Vis mer

Vi.no er både en nettavis og en Facebookside for alle som er 50+ Er du en av oss? Følg oss her, og tips oss gjerne!

(Vi.no): – Jeg innså at virkeligheten var annerledes enn den jeg forestilte meg, innrømmer hun.

Ine Wigernæs. Foto: Scanpix
Ine Wigernæs. Foto: Scanpix Vis mer

– Både det å trene og spise sunt er enkelt og en selvfølge for oss som har det nødvendige overskuddet. Det er så lett å glemme at mange mangler både kreftene og den emosjonelle bagasjen som er nødvendig for å endre livsstilen. I stedet ender de opp med å skamme seg over sin egen mangel på viljestyrke. Når vi stadig forteller hvor enkelt det er, melder vi jo indirekte til dem at de som ikke får det til, er skikkelig idioter.

Ine Wigernæs (50) er mest kjent som tidligere landslagsutøver i langrenn, og har en solid akademisk utdannelse toppet med doktorgrad i fysiologi fra Norges Idrettshøgskole. Helt siden hun la opp i 2006, har hun brent for å spre opplysning om betydningen av mosjon og trening. Hun jobber i dag som førsteamanuensis ved NTNU Gjøvik, og som folkehelsekoordinator i Valdreskommunene.

Skam og skyldfølelse

Det var blant annet Ingrid Føllings doktorgradsavhandling fra 2017 som fikk henne til å innse at mange folkehelsearbeidere, inkludert henne selv, angriper problemene i feil ende. For Wigernæs’ del førte det til at hun foretok det hun omtaler som en «U-sving i egne holdninger».

Ine Wigernæs tar selvkritikk både på egne og kollegers vegne. Hun har innsett at helse-Norge preges for mye av det som mange oppfatter som pekefingre. Det hjelper lite om rådene er både fornuftige og velmente hvis de oppfattes som kritikk. Hun framholder også at de som trener og lever sunt, kan oppleve både å få helseplager og alvorlig sykdom. Svikt i helsen handler like ofte om gener og uflaks, som livsstil.

Ine Wigernæs slik vi husker henne. Som folkehelsekoordinator måtte hun innse at det å leve sunt og aktivt ikke faller alle like naturlig. Foto: Scanpix
Ine Wigernæs slik vi husker henne. Som folkehelsekoordinator måtte hun innse at det å leve sunt og aktivt ikke faller alle like naturlig. Foto: Scanpix Vis mer

– Vi som utdanner helsearbeidere må tenke oss om, fastslår hun.

«Vi er i ferd med å glemme kroppens funksjon.» Ine Wigernæs

– Det nytter for eksempel ikke å si til et ungt og overvektig menneske at «dersom du ikke kutter ned på sukkerinntaket, kommer du til å få diabetes 2 før du fyller 50 år». Det er å snakke for døve ører.

Gjennom kronikker og debattinnlegg har Ine Wigernæs de siste par årene oppfordret folk til å «slappe mer av». I et intervju med NRK kunne hun for eksempel slå fast at det ikke er farlig å veie ti kilo for mye.

– En slank kropp er ikke nødvendigvis sunn. Det er slett ikke noe problem å veie litt for mye så lenge kroppen fungerer fint. Problemet oppstår hvis du blir så tung at du ikke lenger orker noen ting, som å leke med ungene eller gå i trapper. Da er det på tide å legge en plan som innebærer noen kutt.

Kropp til skue

Wigernæs er også opptatt av dagens kroppskultur som kilde til manges nederlagsfølelse. Og det skapes et skille mellom dem som får til, og ikke får til, hverdagen. Reklamefoto, trenings- og slankeartikler i mediene og ikke minst de mange kroppsfikserte bloggerne, har gjort kroppen til et utstillingsvindu.

– Vi er i ferd med å glemme kroppens funksjon, sier hun oppgitt.

– I bondesamfunnet var kroppen et verktøy. De gamle gårdbrukerne var fullstendig avhengig av kroppen for å overleve, og innrettet seg slik at de mestret jobben. De visste at de måtte sørge for å spise, sove og hvile for å unngå å bli syke. Nå er fysisk aktivitet for mange motivert av ønsket om å ta seg godt ut og kjenne seg bra nok.

I stedet for å gremme oss over postene fra de mange superspreke på sosiale medier, oppfordrer Wigernæs hver og en til å finne sin egen vei til fysisk aktivitet ut fra livssituasjon, helse og lyster. En utearbeidende småbarnsmamma har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for at hun ikke kommer seg på et treningssenter. En halvtime med bevisst bevegelse har derimot alle tid til, som en liten yogaøkt på stuegulvet, en gåtur i nabolaget eller noen spatak i hagen.

Ta små steg

– Å etablere nye vaner er sjelden gøy, men det er så lite som skal til for å kjenne seg bedre, oppmuntrer hun.

– I stedet for å kjefte på deg selv for manglende viljestyrke, kan du ta små steg mot varig endring. Ofte handler det om å foreta gradvise endringer i kosthold, som å erstatte snop og ferdigmat med grove brødskiver, frukt og vanlig middagsmat. Etter hvert vil du kunne komme inn i en positiv spiral, og kjenne stor glede ved det. Hemmeligheten er å legge en plan. Men vi må ha respekt for at all endring krever tid og krefter.

Artikkelen ble først publisert i Allers.