Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Livet før og etter armbruddet; slik tenker Liv Kvæstad. Hun var og er mot all rus, avholdskvinne og opptatt av en sunn livsstil. Hun var fysisk og psykisk frisk, brukte ikke medisiner og hadde sjelden vondter. Etter armbruddet ble alt annerledes, men det tok lang tid før Liv forsto alvoret. Hun tok jo bare medisiner hun fikk på resept.

Livs ektemann og hennes to barn merket at Liv ble fjernere og fjernere lenge før hun selv innså at hun måtte ha hjelp. Liv har også et barnebarn, han er to år og har aldri sett bestemor påvirket av medisiner.

– Til slutt ble jeg så psykisk syk at jeg brøt fullstendig sammen, og måtte legges inn. Det tok mange måneder før jeg kunne skrives ut, sier Liv.

– Jeg forteller historien min for å advare andre mot hvor lett det er å bli avhengig, men også for å oppmuntre de som trenger det til å søke hjelp. Dette visste jeg selv lite om.

Flere blir avhengige og må ha hjelp

Eldre kvinner med kroniske smerter preger statistikken

Hadde et godt liv

Liv snakker med Vi.no på telefonen fra hjemmet sitt på Sjernarøy i Ryfylke. Hun forteller ærlig og nøkternt, uten å bruke store ord. Prøver ikke å pynte på noe, kaller en spade for en spade.

Liv vokste opp i Stavanger og fikk sin sønn Jørgen etter et kort ekteskap. I 1991 flyttet hun til Sjernarøy, der søsteren bodde. De to har alltid hatt nær kontakt og det var hyggelig å bo så nær hverandre igjen. Liv hadde da truffet den lokale bonden Arne Vadla, og de to ble snart et par. I 1994 kom datteren Theodora og året etter giftet Liv og Arne seg.

– Jeg hadde et veldig godt liv, noe jeg også var svært takknemlig for. Barna klarte seg bra og jeg var en glad mamma, sier Liv, som stortrivdes med familien, på gården og i jobben.

– Jeg var frisk og aktiv, veldig glad i dyrene på gården og likte jobben som lærervikar, der jeg blant annet underviste i musikk. Jeg spilte i band som ung, og har alltid vært opptatt av musikk. Dessuten hadde jeg verdens snilleste mann, det har jeg heldigvis fremdeles.

Varsko om smertestillende: Slik rammer det kvinner over 50 og uføre

Mye brukte medisiner kan gi bivirkninger som går utover sexlivet

Vi Pluss

Skled på svaberget

I begynnelsen av juni 2008, tok Liv med seg familiens Newfoundlandshund for å gå litt med henne mens datteren badet. Liv var den gangen en sprek 46-åring. De tok bilen, og kjørte til naustet, der hele familien kjenner hver knaus. Mens Theodora boltret seg i vannet, ruslet Liv på svabergene med hunden. Hun tenkte ikke på at det ble vått og glatt etter at hunden, som også hadde vært i vannet, ristet seg.

– Jeg skled og tok meg forkjært for, det skjedde så plutselig at jeg ikke skjønte noe før en intens smerte jog gjennom venstre arm, forteller Liv.

– Jeg fikk hjelp så jeg kom meg til sykehuset. Det viste seg at bruddet var komplisert, og at knoken også var knust, så jeg måtte opereres.

Snart var Liv hjemme igjen, og selv om hun ikke kunne bruke venstre hånd, var hun heldigvis høyrehendt. Hun var imidlertid helt uforberedt på de voldsomme smertene som ikke gikk over, slik hun hadde regnet med.

– Jeg syntes det var flaut og skammet meg, visste jo om andre som var i full gang etter et armbrudd etter bare noen dager. Men armen min verket så infernalsk at jeg ikke klarte å gjøre noe som helst, jeg lå mest i sengen, sier Liv.

En morgen, mens hun lå der i sengen, begynte hun brått å skjelve. Hun kjente en fysisk smerte jage gjennom hele kroppen, uten at hun forsto hvorfor. Heldigvis fikk Liv tak i søsteren, som er sykepleier.

– Det var helt grusomt, jeg følte meg alvorlig syk og søsteren min ringte lege, forteller Liv.

– Diagnosen ble panikkangst, og jeg fikk en kur med Valium tabletter. Jeg tok én tablett tre ganger om dagen, og fungerte helt fint igjen. Lite visste jeg at dette var starten på et 12 år langt mareritt.

Bente (51) ble avhengig av medisinene

Hva er riktig bruk av sovemedisiner?

Vi Pluss

Angsten kom tilbake

Liv var superhappy de to ukene hun tok Valium. Alt det vonde rant vekk, og Liv kunne fortsette som før. Trodde hun. Helt til valiumkuren tok slutt og angsten hogg til igjen. Nå begynte dansen med antidepressiva. Liv lurte litt på om hun hadde vært deprimert, og tenkte at snevet av trøtthet hun hadde kjent om våren kanskje var depresjon. Hun tok pillene og følte seg bedre.

– Jeg prøvde flere typer medisiner, og Valium ble min beste venn. Eller verste fiende, men det forsto jeg ikke da, forklarer Liv.

– Vi snakket litt om det hjemme. Mann og barn snakket om at jeg mistet blikket, og jeg var enig i at jeg var litt flatere i følelseslivet. Men derfra var det langt til avhengighet, mente jeg.

Liv klarte å gjennomføre utdannelse som medisinsk sekretær, og trivdes veldig godt på alderspsykiatrisk poliklinikk, der hun fikk jobb. Det ga en mestringsfølelse å kunne være med og bidra, og hun var en positiv ressurs både for pasienter og kolleger. Det de imidlertid ikke visste, var at Liv alltid hadde piller i beredskap i vesken. Hun var aldri på jobb i påvirket tilstand.

Derfor er middelhavsdietten så sunn

Vi Pluss

Ikke gjør denne medisintabben

Levde et dobbeltliv

Parallelt med dette drev Liv og en venninne med underholdning og revy som «Søstrene Muslandsvåg». De startet i 2006 og holdt på i ti år. På scenen spilte Liv en rolle, hun var ikke den virkelige Liv, på den måten skapte hun seg et friminutt. Damene var svært populære og vant en lokal humorpris i 2015, men det var få som visste at den ene var rusavhengig og påvirket på scenen.

Liv var hos flere leger, og poengterer at ingen av legene skrev ut mer enn det som var lov. Hun kjøpte heller aldri medisiner illegalt, og hun rørte fortsatt ikke alkohol.

– I 2016 skulle jeg prøve en ny type medisin, som virket mot sin hensikt. Jeg ble kvalm, skvetten og dårlig, og en dag brøt jeg fullstendig sammen på jobben.

– Min fantastiske leder lyttet da jeg fortalte hele historien min, hun fikk tak i overlegen som anbefalte innleggelse på DPS (Distriktspsykiatrisk senter).

Liv forteller om innleggelse på tre ulike DPS de neste årene, uten at hun følte behandlingen hjalp. Hun opplevde at behandlerne ofte hadde dårlig tid, og ikke helt skjønte hennes form for avhengighet. Først da fastlegen henviste Liv til Rogaland A-senter (RAS), følte hun at hun ble møtt der hun var, også med verdighet og respekt. Her kunne hun gråte så mye hun ville, og det var alltid personale tilgjengelig når hun trengte det. Gjennom undervisning og samtaler lærte Liv mye om seg selv, om angst, og hvordan den kan takles uten medisiner.

– Avrusningen var ubeskrivelig og forferdelig, men det hjalp med all omsorgen jeg fikk. Jeg ble lagt inn i oktober 2020, og restriksjoner på grunn av koronapandemien gjorde at det ikke var lov med besøk. Det var egentlig helt greit, jeg hadde nok med meg selv, sier Liv.

– Abstinensene var grusomme, selv om jeg hadde klart å trappe ned litt hjemme. Jeg hadde angst døgnet rundt, og hadde et telefonnummer jeg kunne ringe om natten. Da var en engel kjapt ved sengen min.

Etter hvert begynte Liv å tro på personalet, når de sa at det kom til å gå bra. Hun lærte å puste i en firkant, inn på kortsidene, ut på langsidene. De ansatte klarte å trygge Liv så mye at hun i januar 2001 for første gang tenkte at dette kanskje skal gå bra. Det var et stort skritt i riktig retning. Etter åtte måneder kunne Liv flytte hjem til sine kjære igjen.

Så mye mer koster de mest brukte medisinene deg i 2023

Nav: Dette må til for å bli ufør

Vi Pluss

Har fått livet tilbake

Det har kostet uendelig mange tårer, men nå har Liv vært uten Valium og sovemedisiner i over to år. Det eneste hun bruker om kvelden er melatonin, som er kroppens eget søvnhormon.

Liv har fått blikket tilbake, barna har fått tilbake den ekte mammaen sin og Arne den gode kona si. Nå er hun Liv, både på gode og mindre gode dager. For angsten har ikke helt sluppet taket, innimellom setter den inn. Men nå har ikke Liv angst for angsten lenger. Hun har lært hvilke verktøy som er nyttige å bruke, og klarer å leve uten bedøvelse, også når livet butter imot. Liv er uføretrygdet, men aktiv på flere plan.

Før skydde hun alt som het trening, nå trener hun styrke hos fysioterapeut to ganger i uken, det har positiv effekt både på fysisk og psykisk helse. Hun hjelper til på småbruket, der de har villsauer, og nyter å være mamma og bestemor med hele seg.

Liv er opptatt av at tilbudet til rusavhengige og psykisk syke må styrkes, ikke svekkes. Hun er skremt over at institusjoner som Rogaland A-senter legges ned.

– Hadde jeg ikke fått så god hjelp da jeg trengte det, tør jeg ikke tenke på hvor jeg hadde vært i dag, sier Liv.

– Etter at jeg åpnet meg og fortalte ærlig om avhengigheten min, har jeg bare blitt møtt med omsorg og varme, ikke minst her i lokalmiljøet. Det vil jeg gjerne formidle til andre som kanskje kvier seg for å søke hjelp. Det er en tøff prosess, men vel verdt alt slitet når resultatet blir å få livet tilbake.

Glad i Pepsi Max? Dette mener ekspertene om lettbrus

Vi Pluss