Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Både oldemoren, mormoren og moren til Karine Tveiten (58) fra Nøtterøy ble rammet av brystkreft, og Karine var lenge redd for at også hun var genetisk disponert. I tillegg utviklet moren buk-spyttkjertelkreft, mens faren levde med flere plager etter at han fikk lungekreft og fjernet en lunge i 1973.

– Før jeg var 40 år, hadde begge foreldrene mine alvorlige kreftdiagnoser, forteller hun.

Tanken på at hun selv kunne bli syk, lå alltid i bakhodet. Men at det var lungekreft som skulle ramme henne, var ikke Karine forberedt på.

«Det er ikke sånn at jeg er glad for at jeg ble syk. Men sykdommen har gjort så mye både for meg og med meg»

Uforklarlige magesmerter

– Når man har så mye sykdom rundt seg, går man enten under, eller så får man galgenhumor, sier Karine.

Hun forteller om hvordan foreldrenes sykdom preget livet hennes. Om den tøffe tiden i 2001 da hun selv var etablert i Sverige med tre barn og måtte pendle til Norge. Der stelte hun den kreftsyke moren samtidig som hun tok seg av faren som også trengte hjelp. Etter bare sju måneder døde moren. De neste årene brukte Karine på å komme i form og ta grep om egen helse.

– I 2008 var jeg topptrent, hadde gått ned 23 kilo og følte meg i superform. Så fikk jeg plutselig tarmslyng.

Hun ble innlagt på sykehus, men like etter utskrivelse måtte hun inn igjen på grunn av nye smerter. Denne gangen tok legene røntgen av buken. Deretter fulgte nye undersøkelser med kontrastvæske.

– Jeg tenkte at de var veldig grundige. Og alle var så hyggelige mot meg. Da det samlet seg en hel gjeng med leger for å se på noen bilder, trodde jeg det hadde skjedd en ulykke et sted.

Legens ansiktsuttrykk røpet overraskelse. Med ett skjønte Kristine at livet aldri ville bli som før.

En skambelagt sykdom

Men det handlet ikke om noen ulykke. Bildene som legene studerte, var av lungene til Karine. Nederst i den høyre lungen hadde de oppdaget en stor svulst.

– Jeg gikk helt i sjokk.

Fortsatt har Karine vage minner om at hun skrek, slo i veggen og til slutt lå i fosterstilling på gulvet og gråt. Hvorfor lungekreft? Det som opplevdes så skammelig og vanskelig å snakke om!

– Jeg vet at sykdommen rammer tilfeldig. Men jeg begynte å røyke da jeg var 14 år og vet også at det kan ha vært en medvirkende årsak.

Pamela trodde hun skulle dø. I stedet fant hun sitt livs kjærlighet

Det er tøft å komme inn på denne biten, innrømmer hun. Tøft å føle skam fordi man har tatt valg som kan ha ført til alvorlig sykdom. Likevel bestemte Karine seg for å gjøre det beste ut av situasjonen. Det som hadde skjedd, kunne hun ikke gjøre noe med. Hvordan hun tok det, kunne hun derimot bestemme.

– Det er dritt å få lungekreft. Men samtidig kunne jeg bruke min egen sykdom til å hjelpe andre, sier Karine, som gikk inn i styret i Lungekreftforeningen, er styremedlem i lokallaget i Vestfold og dessuten er såkalt likeperson.

– Det å hjelpe andre i samme situasjon gir meg veldig mye, sier hun.

Er du mann og får to streker, må du til legen

Vi Pluss

Prognosene blir bedre

Stadig flere kvinner får lungekreft. De siste ti årene har det vært en økning på rundt 43 prosent, og i 2019 fikk 1661 kvinner den alvorlige diagnosen.

– Hovedårsaken er fortsatt røyking, men mange som får lungekreft nå er eks-røykere, sier Odd Terje Brustugun, som er overlege ved onkologisk seksjon ved Drammen sykehus.

Selv om risikoen for denne sykdommen går markert nedover fra det tidspunktet man slutter å røyke, tar det dessverre lang tid før faren er over.

– I tillegg er det flere aldri-røykende kvinner som får lungekreft. Der vet man ikke årsaken, men ofte er det nok rett og slett uflaks.

Trodde magesmertene var scenenerver. – Skulle ønske jeg gikk til legen før

Heldigvis finnes det i dag mange gode behandlingsalternativer for dem som blir rammet. Både immunterapi og såkalt målrettet behandling med tabletter, kan være svært effektivt, ifølge Brustugun. Prognosene for norske lungekreftpasienter har blitt betydelig bedre de siste ti årene og ligger nå på topp i Norden. Nå har Kreftforeningen bevilget flere millioner kroner til et pilotprosjekt innen lungekreft-screening, noe som på sikt kan redde enda flere liv.

– Lungekreft gir ofte lite symptomer, og er vanskelig å oppdage tidlig. Ved å utføre målrettede CT-undersøkelser mot pasienter man vet er i risikosonen for lungekreft, kan man oppdage tilfeller i et tidlig stadium. Da vil også utsikten for helbredende behandling være gode, sier Brustugun.

Klamret seg til håpet

Karines lungekreft var ikke mulig å operere. Modersvulsten satt lengst ned i den ene lungen med spredning til lymfeknutene. Hun fikk cellegift hver tredje uke. Deretter stråling. Det ble en enda større påkjenning, og på et tidspunkt var Karine så dårlig at hun måtte bruke rullator. Det aktive livet hun var så vant til, med ansvar for tre barn og oppfølging av en gammel far, ble brått endret. Plutselig var det hun som hadde blitt pasient.

– Men det var enklere enn å være pårørende, sier hun og forteller at hun raskt forsto at det handlet om å lære seg å vente. For det å ha kreft, er å vente. På behandling, prøvesvar, legebesøk. På at livet kan fortsette.

Hoste var eggstokkreft

– Man blir utrolig tålmodig. Men legene var fantastiske og ga meg hele tiden håp! sier hun.

Den første kontrollen gikk bra. Den andre også. På den tredje hadde kreften spredt seg til lymfeknutene. «Vi gjør hva vi kan, Karine» sa legene og forberedte henne på nye runder med cellegift og stråling.

– Jeg valgte hele tiden å stole på legene. Og jeg spurte aldri om oddsene for at jeg skulle dø. Samtidig hadde jeg pappa i bakhodet. Ville jeg være like heldig som han hadde vært?

Til slutt kom dagen for den siste kontrollen. Legen smilte til henne: «Vet du, Karine, du har klart deg!», sa han. Først da turte Karine å spørre hva oddsene hadde vært. «Det var 5–10 prosent sjanse for at du skal klare deg» svarte legen.

Kvise var kreft

Skulle gifte seg

– Dette er min ladestasjon. Det er her jeg tømmer hodet og henter påfyll, sier Karine og ser utover sjøen ved Hvasser på Tjøme. Hit drar hun for å kjenne vinden i håret når tankene blir vanskelige. For det å leve med døden på skulderen har vært tøft, innrømmer hun. Redselen for et tilbakefall vil alltid ligge der. Selv har hun så store stråleskader at de er lammende. Det har gått ut over både arbeidsevne og økonomi. Men etter alt hun har vært igjennom, er hun likevel enormt takknemlig.

– Selv om livet ikke ble akkurat som forventet, så ble det bra, forteller hun.

Men legger til at tiden vi er i nå, med coronapandemien, er krevende.

– Jeg synes det er litt tungt akkurat nå. To av barna og alle barnebarna bor i Sverige, og jeg savner dem så veldig!

Karine jobber dessuten som støttekontakt, og det ikke å få gi en klem, er også vanskelig. I tillegg skulle hun ha giftet seg i november. For fem år siden traff hun nemlig den store kjærligheten mens hun var på tur med Hurtigruten. Amerikaneren Steve bor vanligvis i USA, men på grunn av coronaen vet hun ikke hvor lenge det blir til hun ser ham igjen.

– Men er det én ting jeg har lært av kreften, så er det å vente. Akkurat det har jeg blitt god på, sier Karine og smiler.