Følg oss på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

(Vi.no): Lisbeth Didriksen (58) fra Fredrikstad er en av over 350 000 nordmenn som er nær pårørende til en med demens.

– Ved å dele vår historie så håper jeg at flere får øynene opp for at livet ikke er over selv om man får en demensdiagnose. Det går an å ha et bra liv med sykdommen, sier hun.

Juni 2019: Lisbeth og Gunnar er på ferie i Hellas. Det er deres første dag der, og de skal ut og spise på kvelden, men da de har satt seg ned på restauranten, reiser Gunnar seg og går. Lisbeth lar ham gå, men da han ikke kommer tilbake, blir hun urolig og begynner å lete etter ham. Hun finner ham ikke noe sted, og må starte en leteaksjon. Etter hvert blir han funnet på en restaurant i nærheten. Det viser seg at han har falt og slått seg.

Forandringer i hjernen

Året er 2011: Gunnar jobber på et grossistlager. Han pleier å ha stålkontroll på jobben, men plutselig en dag betror han Lisbeth at han ikke føler at han mestrer jobben like godt som før. Gunnar oppsøker fastlegen som henviser ham til MR-undersøkelse på sykehuset.

Bildene viser forandringer i hjernen og Gunnar blir henvist videre til geriatrisk avdeling. Der finner de ut at han har problemer med korttidsminnet, og setter ham på medisiner som skal bremse symptomene.

En kveld utpå høsten ringer legen til Lisbeth. Han sier at han kan gi Gunnar, som for tiden er sykmeldt, en diagnose som gjør det lettere for ham i systemet. 62 år gammel får Gunnar påvist alzheimer med tidlig debut. Bare noen måneder i forveien har paret feiret 25 års bryllupsdag.

Paret deler gleden over å reise. I løpet av 2012 er de på sju turer sammen.

– Jeg har alltid vært flink til å se det positive og tenkte at dette skulle vi klare, forteller Lisbeth.

– Vi startet i Thailand og avsluttet med en tur til Karibien.

I 2013 melder Lisbeth seg på en pårørendeskole, men da hun får treffe de andre deltakerne, føler ikke Lisbeth at hun har noe der å gjøre. Gunnar var godt fungerende sammenlignet med alle dem hun fikk høre om. Gunnar klarte seg bra i mange år.

To år senere skjønner Lisbeth, som merker at Gunnar gradvis blir dårligere, at hun trenger mer informasjon om hva hun har foran seg og melder seg inn i en pårørendeskole på nytt. På samme tid får Gunnar plass på Inn på Tunet, et dagaktivitetstilbud på en gård som er tilrettelagt for personer med demens.

Ba henne finne en annen

Lisbeth og Gunnar møttes gjennom håndballen. Hun var spiller og i midten av tenårene, han var trener. De har alltid hatt et godt forhold, men etter at Gunnar ble syk, er de kommet hverandre enda nærere.

– Gunnar har lettere for å vise følelser, og sier rett som det er at han elsker meg, forteller hun.

I starten, da Gunnar hadde mer innsikt i egen situasjon, sa han en gang at Lisbeth burde finne seg noen som var bedre enn ham.

– Men jeg trenger ingen andre. Gunnar er mannen i mitt liv. Er ting vanskelig, sier han at jeg er sterk og at jeg kommer til å klare det.

I klare øyeblikk har Gunnar, som blir 71 år til sommeren, snakket om at sykdommen stjeler alderdommen hans. Det synes Lisbeth er vondt å tenke på.

Hun vil gjerne ha mannen sin hjemme så lenge som mulig. Han er på dagsenter fem dager i uka, og hver femte uke er han på avlastning. Lisbeth har tett kontakt men demenskoordinatoren i kommunen, og stoler på at hun vil få beskjed når det er på tide å søke sykehjemsplass for ektemannen. Inntil videre trives hun med ordningen de har.

Endret alt da faren fikk alzheimer

Gråt da han dro på avlastning

Men første gang hun kjørte ham på avlastning for to uker, i september i fjor, gråt hun på veien dit. Tanken på å reise fra ham og overlate ham til noen andre, var tøff.

De fire ukene Gunnar er hjemme, kan ikke Lisbeth forlate huset mens han er der. Ektemannen blir fort urolig. Likevel gruer hun seg til hvert avlastningsopphold, fordi hun vet at det blir så mye styr i forkant. Ukene han er borte, har hun lært å se på som sin egentid. Da besøker hun ikke mannen sin.

– Hvis jeg kommer, vil han være med hjem og kan bli sint fordi han ikke forstår hvorfor han må være der, forteller hun.

I stedet koser hun seg hjemme.

– Da kan jeg finne på noe med venner, eller krype opp i sofaen og kose meg med strikketøyet mitt uten at det er noen som maser på meg.

Vanskelig å takle sinnet

Sinneutbruddene er noe av det vanskeligste ved sykdommen, synes Lisbeth. Før Gunnar ble syk har de ikke kranglet engang. Nå kan han smelle hånda i bordet i sinne over småting.

Da Geir ble syk, fikk familien munnkurv. Ingen skulle vite hva som feilte ham.

– Da er det bare å trekke seg unna. Det nytter ikke å prøve å forklare ham hva jeg mener i det øyeblikket. Jeg vet at det er sykdommen som gjør ham sånn, men det er vanskelig, medgir hun.

Disse episodene er det eneste som kan få henne til å tenke at det skal bli godt å få ektemannen på sykehjem. Andre dager gjør det verdt det - som når de sitter sammen i sofaen og ser et musikkprogram og hun ser hvordan kan koser seg.

– Det tar på å være pårørende. Man blir sliten, og lei av å svare 15 ganger på hva vi skal i morgen, forklarer hun.

– Alt jeg gjør, er jo for at han skal ha det bra.

På dårlige dager kan Gunnar spørre Lisbeth hvor han skal sove i natt. Han kjenner seg ikke igjen i huset som har vært hjemmet hans i over 30 år.

Lisbeth har bestemt seg for ikke å bekymre seg for framtiden, men ta det som kommer, når det kommer. I dag er hun glad for at ektemannen fikk en diagnose tidlig.

– Vi har brukt de siste ni årene maks. Vi har levd livet, reist og opplevd nye ting.

– Jeg tar vare på de gode stundene, og prøver å gjøre det beste ut av hver dag.

Nasjonalforeningen for folkehelsen har over 175 demensforeninger over hele landet. Siden 2017 har Lisbeth vært nestleder i Fredrikstad demensforening. Hun synes det har vært fint å bruke sin erfaring til å hjelpe andre.

- Høreapparat kan forsinke demens

Artikkelen er først publisert i Allers.