Ble ufør som 17-åring:

Legens ansiktsuttrykk røpet overraskelse. Med ett skjønte Kristine at livet aldri ville bli som før.

Bare 17 år gammel ble Kristine Hjulstad uføretrygdet. Det norske velferdssystemet så ikke for seg at den kreftsyke jenta noensinne kunne ha en jobb. Nå er hun lege - med en helt spesiell forståelse for pasientene.

DRØMTE OM DIAGNOSEN: - Jeg drømte om natta at jeg hadde kreft, uten at jeg sa det til noen. Foto: Hege Landrø Johnsen
DRØMTE OM DIAGNOSEN: - Jeg drømte om natta at jeg hadde kreft, uten at jeg sa det til noen. Foto: Hege Landrø Johnsen Vis mer
Publisert

Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

– Jeg er opptatt av å dyrke det som er friskt, konstaterer ungdomskreftpasienten som ble lege selv.

Det Kristine Hjulstad (37) har vært gjennom, har gitt henne en spesiell ballast når hun møter andre mennesker som lege. Opprinnelig er hun fra Kongsberg. Nå bor hun nord i Trøndelag, der hun går gjennom nødvendig legetjeneste for å bli spesialist i urologi.

– Det er et langt løp, men er drømmen min. Jeg er av typen som har en slags positiv spire inni meg, uansett hva som skjer. Jeg har ofte lurt på hva det skyldes, men har ikke funnet et klart svar. Det ligger nok i personligheten min, sier hun.

Overraskende beskjed

Sykdommen rammet da hun var 16. Hun hadde følt seg slapp og tiltaksløs en god stund, på en måte som er uvanlig i den alderen.

-Jeg gikk ned i vekt. Skolearbeidet, som jeg alltid hadde fikset lett før, hadde jeg ikke særlig ork til. Jeg husker at jeg drømte om natta at jeg hadde kreft, uten at jeg sa det til noen. Man tenkte at det nok hadde naturlige grunner, husker hun.

– Vi bortforklarte det i starten, både foreldrene mine og jeg. Legen min hadde nok lært, som leger flest, at det vanligste er det mest sannsynlige. Han mente også at det ville gå over av seg selv. Men så fikk jeg så veldig vondt i magen en dag, og ble sendt på ultralyd.

Moren satt på venterommet da Kristine og legen var i undersøkelsesrommet. Han så på skjermen, og sa hva han så. «Her er det en svulst», sa legen. «Og her er flere.»

- Jeg så på ansiktsuttrykket hans hvor overrasket han var. Med ett visste jeg at livet mitt kom til å bli helt annerledes fra nå av.

Den ubekymrede Kristine, som hadde tillit til at alt var forutsigbart, trygt og stabilt, forsvant den dagen.

DYRKER DET FRISKE: - Jeg har virkelig kjent på kroppen hvor viktig det er å dyrke den friske siden, ikke bare den syke. Foto: Hege Landrø Johnsen
DYRKER DET FRISKE: - Jeg har virkelig kjent på kroppen hvor viktig det er å dyrke den friske siden, ikke bare den syke. Foto: Hege Landrø Johnsen Vis mer

– Barndommen min hadde vært veldig trygg og god. Nå var alt med ett endret.

Pågangsmot

Kristine er enebarn. Hun husker at foreldrene ble veldig urolige. Hun hadde gledet seg til å begynne på videregående, nå ble det satt på vent. I årene der man som tenåring skal løsrive seg fra foreldrene sine, ble hun helt avhengig av dem.

Det neste året ble preget av cellegiftkurer og en operasjon. På et tidspunkt trodde de rundt henne at hun var døende. Men det skulle snu. Cellegiften hjalp. En av legene sa at det virket som svulstene «smeltet» bort én etter én. I år 2000 var det ikke spor av kreft igjen i den unge kroppen.

Men Kristine slet med smerter og kraftløshet, og fikk også sterkt redusert hørsel. Hun ble erklært ufør. Sleit seg gjennom videregående skole, med ett fag i året.

– Jeg øynet på en måte et lys i tunnelen et sted. Jeg tenkte at en gang, så er jeg der. Drømmen hadde lenge vært å bli lege, og jeg trodde virkelig at jeg også ville klare å jobbe en dag. På tross av at systemet hadde erklært meg ufør, husker hun.

Den friske siden

Åtte år tok det å komme seg gjennom et treårig videregående skoleløp. Vitnemålet var et av landets beste, med 22 seksere. Siden studerte hun scenekunst et år.

– Før jeg ble syk, var jeg veldig glad i trylling, det var min store hobby. Og det har jeg også fortsatt med. Jeg lager forestillinger og opptrer med magisk teater, forteller Kristine.

– Jeg har virkelig kjent på kroppen hvor viktig det er å dyrke den friske siden, og ikke bare den syke. Alle mennesker har mye som er friskt, selv om de har en diagnose av ett eller annet slag, slår hun fast.

Den viljesterke jenta søkte medisinstudiet etter fullført videregående, og med ett var hun inne på den veien hun hadde drømt om.

– Jeg har brukt ett år lenger enn normert tid på studiet, på grunn av et forskningsprosjekt jeg holder på med. Det handler om unge kreftoverleveres opplevelse av kreft og hvordan denne former deres identitet i dag. Dette er et prosjekt innen medisinsk etikk, der målet er å fullføre en doktorgrad, forklarer hun.

- Ekstremt alene

Hun følte seg lenge veldig ensom. Og ennå kjenner hun på senvirkningene.

– I ti år kjente jeg meg ekstremt alene. Jeg har en blære som ikke virker som den skal, og en mage det er en del trøbbel med. Og så er det smertene, da. Men jeg har fått veldig god tverrfaglig hjelp på smerteklinikken på St. Olavs hospital, og har jobbet mye med måten jeg tenker på, forteller hun.

– Poenget er at smerter er kroppens naturlige reaksjon på en fare. Når de vedvarer over tid, kan hjernen bli lurt til å tro at faren er der fremdeles, selv om den er borte. Smerter som jeg har, etter cellegift og kirurgi, blir da på en måte en type fantomsmerter, altså noe som ikke har en rot i virkeligheten lenger. Og sånt er det mulig å jobbe med.

Hun har også lært seg å akseptere det som har blitt.

– Har jeg dårlige dager, er det greit nå. Jeg vet at smerter vil komme, og at det går over igjen. Det er mye jeg gleder meg over i livet. Jeg møter mange fine mennesker der jeg ferdes.

Som lege er hun opptatt av å se og lytte til pasienten.

– Jeg vet hvor viktig det er å bli møtt av en lege som er sensitiv for hva du føler og tenker. En som ikke kun er opptatt av harde fakta, men også av å skape trygghet og omsorg.

Kristine jobber nå på kirurgisk avdeling ved Sykehuset Levanger, og får inn pasienter med ulike problemstillinger akutt. Hun er opptatt av språket man som helsepersonell bruker, når man møter pasientene.

Nærhet og empati

– Måten en lege snakker til en pasient på, kan gjøre mye godt, eller det kan skade. Vi må huske at man er så mye mer enn det som er sykt. Leger er ikke kjent for å ha en dyp sensibilitet for hva sykdom gjør med en pasient. Sykepleiere kan på mange måter være forbilder for legene, tror Kristine.

– De er nær, trøster og veileder. For meg er empati den viktigste egenskapen en lege kan ha. Og når jeg møter folk på jobb, som jeg må gi en vond beskjed til, er jeg opptatt av akkurat det. Hvordan jeg sier det, hvordan jeg lytter. For jeg vet at pasienten vil huske denne stunden for alltid.

Pasienten har ofte masse spørsmål i en sånn situasjon.

– Jeg må da ofte si at jeg ikke kan si så mye. Men jeg kan formidle at jeg kjenner smerten og sjokket til pasienten. Og jeg kan si at mange vil gå inn og gjøre det aller ytterste de kan for å hjelpe.

Hun ser at nærhet, også til pasienten, blir utfordret i coronatiden.

– Vanligvis ville man kanskje ønsket å gi et trykk på armen, eller en klem, for å trøste. Nå kan vi ikke det. Når man ikke lenger kan håndhilse på pasienten, kan det også være lett å glemme å presentere seg, sier hun.

– Vi må alle være obs på å møte hverandre med nærhet og empati, kanskje særlig nå i denne spesielle tiden.

Vi bryr oss om ditt personvern

vi er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer